Nyere tids kullmile beliggende i utmark, ca 35 m vest for E6 og 230 m nord for fotballbane. Mila ligger i tett lauvskog, er tydelig markert og omgitt av 7 stk gropermed en dybde på ca 0,5 m. Mila har en diameter på ca 15 m.
Nyere tids kullmile beliggende i utmark, ca 90 m vest for E6 og 400 m sør for Fredheimkrysset. Mila ligger i på overgangen mellom gran- og lauskog, og er tydelig markert. Mila er omgitt av 7 stk, store groper med en dybde på ca 0,8 m. Mila har en diameter på ca 18 m. En moderne sti kutter milam i to.
Nyere tids kullmile beliggende i utmark, ca 70 m vest for E6 og 180 m sør for Fredheimkrysset. Mila ligger i åpen granskog, og er kun svakt markert. Mila er omgitt av 8 stk, store groper med en dybde på ca 0,5 m. Mila har en diameter på ca 15 m.
Ved registrering 1975: Rund gravrøys. Temmelig klart markert. Ganske tydelig i terrenget. Nokså bratte sider, Unntatt mot SSV hvor den ligger inntil mindre knaus. Hele midtpartiet omrotet. Ovalt krater (lengde ca 6 m, dybde ca 1 m) med ujevn bunn. NNV-SSØ orientert, ligger hovedsakelig i NØ halvdel av røysa. Bygget av kuppelstein med noe kantstein (største tverrmål ca 0,4 m). Bevokst som terrenget. Sidene dekkes av lyng og mose. Steinmassene i sentrum synlige. Mål: diameter ca 9 m, høyde ca 1,5 m. Nyregistrering 2005: Gravrøysa ligger N på N-S orientert bergknaus som består av fløssberg. Berget stikker fram mot røysas NV-lige side. Røysas høyde over havet er rundt 20 m. N for røysa går det en markert tursti ned mot sjøen. Røysa er bevokst med lyng, mose og noe gress. Mot yttersidene er det i hovedsak grantrær med innslag av bjørk, furu og rogn. Røysa er anlagt på berg, men mot S ble det avdekket at den delvis ligger på et lag med forvitringssand fra berget. Røysa er tilnærmet sirkulær med diameter N-S på 13,5 m og Ø-V 16 m. Fra sjøen i N gir røysa inntrykk av å være opp mot 4 m høy, men her er den anlagt rett på berget og stein ligger nedover langs bergsida. Noe av steinen mot N kan være utkast fra plyndringsgrop. Fra landsida i S er røysa opp mot 1 m høy. Sentralt i røysa er det to plyndringsgroper, en i N og en i S. Den nordligste er sirkulær med diameter på 3,5 m, dybde 0,75 m. Den sørligste er rektangulær med diameter N-S 4,8 m og Ø-V 2,8 m, dybde 0,8 m. Stein kastet ut fra plyndringsgropene ser ut til å ligge nedover bergsidene i V, N og Ø. Steinene i røysa er løftestore med diameter 0,1-0,6 m, og de fleste ser ut til å være 0,3-0,4 m i diameter. Steinene er for det meste vannrullet, kun få flate heller. Flere hvite kvartssteiner ble observert. 1 m S for røysa ble det observert en sirkulær steinsamling med diameter i overkant av 1 m, kun ett lag med spredte stein. Disse steinene ligger på skogbunnen og er tolket å være lagt der i nyere tid i forbindelse med barns lek i området. På mindre knaus NØ for røysa ble det under et rotvelt observert stein som trolig er utkastet stein fra gravrøysa, men dette kan også være restene av ei mindre røys eller steinlegging. Det ligger her 1-2 lag med stein tilnærmet sirkulært med diameter rundt 2,5 m.
Område med en lang rekke kulturminner; både automatisk fredete og nyere tids kulturminner beliggende mellom 45/4,5 Åsgard nordgarn og E6. Området ligger i beitemark og eng vest for E6 og fremstår som et meget enhetlig kulturlandskap. Landskapet er hovedsaklig åpent, men med noe lauvtrær. Gravfeltet og hulveien ligger i områdets overkant, ca 150 m vest for E6. Rydningsrøysene og steingjerdene ligger på åkerholmer og knauser i tilknytning til beiteområdene øst og nord for gravfeltet. Til sammen er det registrert 7 gravhauger, 1 hulvei, 4 steingjerder og 35 rydningsrøyser innenfor feltet. Gravhaugene ligger samlet i et "gravfelt" på en ¿hylle/flate¿ i terrenget, som ellers stiger jevnt oppover fra E6 mot Åsleia. Fra gravfeltet er det vid utsikt mot Ås nordgarden og ut over Dokkenmoen. Undergrunnen på stedet består av leire iblandet mye stor blokkstein. Området har tidligere vært skogkledd, men er nylig snauhugget. Seks av de til sammen syv gravhaugene ligger samlet på denne flaten. Seks av disse er lave rundhauger med en diameter rundt 10 m. En av haugene er imidlertid langt større enn de andre. Denne hauge ligger sentralt på gravfeltet, og har fri sikt til de øvrige haugene. Ytterligere en haug ligger ca 100 m nordøst for denne flaten.
Funn av kokegrop i dyrka mark funnet under sjakting i dyrka mark. Kokegropen er rund/oval i formen, 70 x 50 cm stor orientert nord ¿ sør. Den er klart avgrenset og tydelig markert mot undergrunnen. Massen i kokegropen består av sort kullblandet sand og leire med noe trekull (spesielt i vest) og kun 2 steiner. Det går et 35 cm bredt dreneringsrør tvers gjennom kokegropen, og den er sterkt skadet. Profil: Kokegropen er grunn, 6 cm dyp. Nedgravningen er klart avgrenset og tydelig markert. Det var ingen stein i snittet. Kokegropen var sterkt skadet av et dreneringsrør, og ble undersøkt i forbindelse med utvidet registrering etter samråd med Riksantikvaren (RA) og Kulturhistorisk museum Universitetet i Oslo (KHM). I den forbindelse ble det tatt ut kullprøve som ble sendt til 14C datering. Kokegropen ble datert til 2060±40 BP (180 ¿ 30 f.Kr), som faller inn under førromersk jernalder.
Lokaliteten består av en produksjonsgrop funnet i dyrka mark under sjakting. Gropen er rund, ca 5 m i diameter. Den er klart avgrenset unntatt i sør og nokså svakt markert. Det er mye brent stein og kullblandet masse. Ellers er fyllmassen spettete med flekker av leire. Fra produksjonsgropen ble det tatt ut kullprøve og sendt til datering. Dateringen ble 920±50 BP (1010 ¿ 1230 e. Kr) som er tidlig/høymiddelalder.
Gravhaug, utslettet i 1892. Den S-lige del av huset er bygget på denne haugen. Synlig haugrest, klart markert mot S og kanten ligger ca 9m fra S-ligste ende av våningshuset. H ca 3m. Haugen inneholdt en kvinnegrav fra ca 400 e Kr og en mannsgrav fra vikingtid.
På lokalitet 1, på nedsiden av veien, ble det gravd prøveruter på 1 x 1 og 0,5 x 0,5 meter. Massene ble gravd mekanisk-stratigrafisk i 5 cm lag, og såldet med 4 mm sold i sjøen. Det ble her avdekket en boplass fra senmesolittisk og tidligneolittisk tid. I tillegg til bruksfasene fra steinalder er det avdekket spor fra bronsealder og jernalder på denne lokaliteten. Fra steinbrukende tid er det funnet pilspisser (flint og ryholitt), flere økser og øksefragment, skrapere, mikroflekker, mikroflekkekjerner (flint og bergkrystall), flekker, samt en mengde med avslag (flint, ryholitt, bergkrystall, bergart og grønstein). De to mest funnrike lagene fremstår som kullag, med et funnrikt sand ¿ og gruslag mellom, også dette er svært kullholdig. På flaten er det tre strukturer der den ene trolig er rester etter et ildsted fra steinalder. De to andre strukturene er henholdsvis en mulig kokegrop fra bronsealder (asbestkeramikk) og en steinoppbygging fra jernalder (skår fra kleberkar med oppheng). Det er videre funnet en steinoppmuring på lokalitet 1. I denne oppmuringen ble det funnet ca 20 skår av et klebersteinskar med hull for oppheng. Skår fra samme type kar (med hull for oppheng) er også funnet ved veggvollen i hustuften fra folkevandringstid på lokalitet 2. Det er derfor sannsynlig at karet og oppmuringen fra lok. 1 representerer aktivitetspor fra folkevandringstid. 2005: Kontrollert av A. Jenssen, Hordaland fylkeskommune. Delar av lokaliteten vart fjerna i samband med vegutbetring i 1999, men den vestlege halvparten ligg att.
Det er også på denne lokaliteten avdekket spor etter bruksfaser fra eldre og yngre steinalder, tidlig bronsealder og jernalder (folkevandringstid). Funnmaterialet fra steinalder er av samme karakter som det på lok. 1, men med større representasjon fra yngre steinalder. Det ble bant annet funnet en huløks tildannet i grønnstein. Representasjonen av bergkrystall er også større på lok. 2. Det ble ikke avdekket strukturer i tilknytning til funnmaterialet fra steinalder. Høsten 1998 ble det ved flateavdekking registrert 2 strukturer. C14 prøver fra struktur 1 gav datering til overgangen mellom eldre og yngre bronsealder. Etter snitting av strukturene ble det avklart at struktur 1 var en kokegrop. Struktur 2 er noe mer uklar, og ser ut til å være forstyrret av en nedgraving for en takbærende stolpe. Det var ved undersøkelsen av disse to strukturene (kokegroper) fra bronsealder at hustuften fra folkevandringtid ble oppdaget. Den tidligere gravde sjakten ble derfor utvidet for å avdekke hele tuften. Etter utvidelsen ble det avdekket ytterligere to kokegroper fra bronsealder. I tilknytning til en av disse kokegropene ble det funnet en flateretusjert pilespiss i flint som kan tidfestes til første fase i bronsealder. Denne stemmer således godt overens med C14 dateringene. Med utgangspunkt i veggvollen inn mot bergkollen i V ble et større område flateavdekket. Hele hustuften, på 35 x 8 meter, ble da avdekket. Den delen av jordet hvor hustuften ligger er ikke blitt nydyrket med maskin, og fremstår derfor som godt bevart. Et kulturlag dekker hele tuften og viser således ingen spor etter forstyrring fra den nyere dyrkingen. Langveggen i V, og kortveggene i N og S, har hatt oppbygging i stein, der bergkollen har blitt innlemmet i husveggen. Langveggen i Ø har vært bygget i tre, der en nedgraving og avtrykket etter syllstokk er synlig langs hele veggen. I tillegg er det spor etter steinskodde stolper på utsiden av husveggen. Disse strekker seg langs hele huset. Midtpartiet på huset ligger på toppen av et høydedrag, med helling ut mot endene. Huset er inndelt i en boligdel i S og en fjøsdel i N. Flere forhold ved huset tyder på lokale særegenheter. Innvendig er det avtrykk etter 10 takbærende stolper med makkere. Det ser ut til at alle disse har steinskoning. Stolpene i fjøsdelen er noe mindre enn i boligdelen, men med kraftigere firkantede steinskoninger. En mengde mindre stolper er også avdekket innvendig i huset. Flere av disse ser ut til å representere skillevegger og rominndelinger. Skilleveggen mellom fjøsdel og boligdel har også spor etter steinoppbygging. I tilknytting til denne skilleveggen er inngangene på begge sider synlige. I Ø er to stolper trukket ut mot inngangen, med en stor sandlinse mellom. Nedgraving for syllstokk er her avbrutt. Inngangen i vestveggen går ned via berget. Denne er synlig gjennom opphold i oppmuringen på berget, samt at det er sprengt (ild og vann) bort seks større steiner fra berget. Disse er blitt brukt i skilleveggene mellom fjøsdel og boligdel. Sentralt i boligdelen finner vi ildstedet. I bunn av ildstedet er det et ca 15 cm tykt lag bestående utelukkende av trekull og brent bein. På et senere tidspunkt er ildstedet blitt hellelagt, med et kraftig kullag oppå disse. I en vinkel langs veggen i Ø og S, og i tilknytning til ildstedet, er det oppmuringer i stein som trolig er rester etter benker. Langs veggvollene og på boligflaten er det funnet store mengder never og torv og tynnere trestokker. Dette ligger over kulturlaget. Sannsynligvis er dette rester etter taket, og at dette har vært tekket med stokker, never og torv. I S og N har det lagt seg et leirelag over huset, og dette har nok bidratt til de gode bevaringsforholdene. I en av steinskoningene i fjøsdelen er stolpen bevart, og er tatt ut for dendrokronologi. På utsiden av huset i S enden er det spor etter en innhegning som går i en svak bue inn mot hjørnet på veggvollen. I tilknytning til denne innhegningen er det avdekket åkerprofiler. I tilknytning til veggvollene, stolpehullene og ildstedet er det funnet mye keramikk fra spannformede leirkar og skår av klebersteinskar. Noe av keramikken er dekorert, og viser til tre typer dekor. Dekoren tidfester bruksfasen av huset til omkring 500 e.Kr. og frem til slutten av folkevandringstid. Kleberskårene viser til stor variasjon i utformingen av karene, både med hensyn til form og størrelse. Noen av skårene har hull for oppheng. Videre er det funnet fiskesøkker, spinnehjul, vevlodd, bryner og jerngjenstander. Etter som det ser ut til at huset er enfaset, gir dette en god mulighet for jevnføring av funnene. Ikke minst satt opp mot keramikken og kleberkarene. I denne sammenheng utgjør det store beinmaterialet fra ildstedet et viktig materiale. Fra stolpene, ildstedet og veggvollene er det også tatt ut makrofossilprøver som vil kunne gi viktige resultater.