Karljohansvern orlogsstasjon ligger på Hortenshalvøya i Borre kommune. Forsvarets etablissement omfatter i dag et større område i indre havn samt øyene Mellomøya, Østøya og Vealøs.
Verftsområdet omfattet hele vestre del av Hortenstangen med halvøya Kyllinghodet. Her lå verft- og driftsområdet med beddinger, kaier, tørrdokk, verksteder, båtskur, lagerskur samt verftsadministrasjonen. I dag er bare den østlige delen i Forsvarets eie. Til tross for store endringer kan dette området fremdeles framvise et mangfold av bygninger som illustrerer ulike funksjoner og driftsfaser ved anlegget. Eksempler på det er magasin A og B i tegl med mellomliggende kanal, Laboratoriet, verksteder, materialskur samt Verftsporten med den sammenhengende muren som skiller verftsområdet fra områdene på utsiden.
Området på sør- og østsiden av Verftet utgjør samfunnsområdet på marinestasjonen med boliger, uthus, kontorer, skoler, tidligere også butikker, sykehus (revet) samt kirke (ute av Forsvarets eie). Før marinestasjonen ble etablert lå Horten gård, gjesttgiveri og fergested her. Rester etter den opprinnelig sivile bebyggelsen som ble ommbygget til militære formål, finnes fortsatt. Denne har høy alder og gir stedet kontinuitet. Fra den militære oppbyggingen finnes bl.a. to kvartaler med murte boligbrakker og uthus i empirestil, Ekserserhuset, Søkadettinstituttet (nå BSMA), det tidligere Farsottsykehuset «Epidemien» og boligen for overlege og sanitetsforvalter ved Marinens sykehus, alle bygget i pusset eller upusset tegl. Den tidligere Garnisonssbarakken (Sjømilitære Korps' kasene), Marinemusikken og Korpsskolebygningen (senere Befalsmessen Carl Johan) er alle bygd i utmurt bindingsverk som er panellkledt i motsetning til den eldre sivile bebyggelsen som er bygd i tradisjonelle, norske tømmer- og reisverkskonstruksjoner.
Sørlige del av Hortenstangen består av kanalområdet og forterrenget til marinestasjonen med Hortensskogen samt batteriet på Tangen. Sammen med batteriene i Tivoli i Hortensskogen og batteriet på Møringa utgjorde det støttepunkter til det eldre fortet på Vealøs. Ved innkjøringen til området ligger også Sjømilitære Samfunn, marineoffiserenes festivitets- og velferdslokale.
Nord for Hortensskogen ligger Møringa, tangen mellom Indre havn/Stjertebukta og Oslofjorden. Fra den eldste perioden finnes to kalkovner knyttet til utbyggingen av anlegget samt batteriet fra 1870-årene. Batteriet er utbygget med en skytebane, skytestillinger og ulike installasjoner fra perioden etter 2. verdenskrig. En rekke eldre skurbygninger tilknyttet den tidligere flyfabrikken er nå revet, men en eldre montasjehall for sjøfly og to store hangarbygninger utgjør idag markante landemerker. Deler av bukten på østsiden av tangen samt området på nordsiden er utfylt med fyllmasser. Det samme gjelder terrenget nord for batteriet som nå er forbundet med øya Vealøs via en bro over det grunne sundet.
På øya Vealøs ligger fortet Norske Løve. Fortet er anlagt som et ellipseformet mursteinsfort med kaserne og indre grav, omgitt av en murt enveloppe med kasematter og forbindelse ut til kaponnierer (overdekkede stillinger) i den ytre, tørre befestningsgraven.
Østøya og Mellomøya ligger på nordsiden av innseilingen til Karljohansvern og har i dag veiforbindelse til Løvøya og fastlandet. De to øyene har utgjort separate enheter med ulike bygningsmiljøer. Mellomøya er preget av eldre ammunisjonsmagasiner og en rekke små arbeidshus knyttet til fremstilling av ammunisjon fra 1. verdenskrig og utover. Østøya har gjennom lagervirksomhet vært knyttet til utviklingen av moderne miner og torpedoer helt fra 1870-tallet og frem til tyngdepunktet i Marinen ble overført til Vestlandet og Nord-Norge etter 2. verdenskrig. Øyene har også kulturminner knyttet til den eldste perioden ved verftet slik som den oppmurte Mastedammen, Oppsynsmannsboligen, Kjølhalingskaien og et fredskrutthus med dobbel mur og kobberbelagte dører, alle bygd rundt 1840.
(fra landsverneplan for Forsvaret 2000)
Lokalitetsflaten er avgrenset mot Ørnehaugen i nordvest og mot en bratt skråning mot myrområdet i øst og sørøst. Lokalitetsflaten er dermed langstrakt og smal. Mot sørvest er lokaliteten avgrenset av et prøvestikk med lav funnkonsentrasjon. Dette prøvestikket grenser mot en lav funnkonsentrasjon i nordlige del på lok 43. Lokalitetene kan teoretisk sett høre sammen men i så fall er det to separate funnkonsentrasjoner. Lokaliteten er heller ikke tilfredstillende avgrenset mot nord, selv om funnspredningen også er avtakende i denne retningen. Lokaliteten kan tilhøre den samme lokalitetsflaten som den sørlige delen av lok 45. Erosjon på lokalitetsflaten kan være grunnen til at prøvestikkene ikke gir et enhetlig og sammenhengende bilde av lokalitetene. Den nordlige delen av lok 47 er også et potensielt opphavsområde for funnmaterialet som ligger i skråningskanten ned mot lok 44. Hovedkonsentrasjonen later til å ligge in situ i området ved merkepinnen. Lokaliteten har med knapp margin status som kulturlagslokalitet, selv om det kun er to prøvestikk hvor et 35cm tykt, noe humusblandet kulturlag er dokumentert. Det funnførende laget i de to resterende prøvestikkene i nordlige del av lokaliteten (SG54, SG57) har karakter av delvis omdannende kulturlag som er henholdsvis 5 og 40 cm tykt. Beinfragment er påvist i flere prøvestikk. Forstyrrelser er ikke påvist på overflaten selv om deler av lokaliteten i nordøstlige del kan være utsatt for erosjon. Den horisontale funndistribusjonen tegner et bilde av en hovedkonsentrasjon sentralt på lokalitetsflaten og den vertikale funndistribusjonen internt i prøvestikkene danner et bilde som indikerer at funnmaterialet ligger in situ. Det er ikke funnet diagnostisk redskapsmateriale fra lokaliteten. Bipolare kjerner er påvist både i flint og i bergkrystall, den bipolare reduksjonsteknikken dominerer i funnmaterialet. I råstoffsammensetningen er bergkrystall høyest representert dersom man holder flintmaterialet adskilt. Det totale funnmaterialet fra lokaliteten består av 93 artefakter av disse er 15 brent og 1 er vannrullet. Dersom vi bruker en margin på to meter mellom nivået på det funnførende laget sentralt på lokalitetsflaten (13-14 meter) og vannkanten, blir lokaliteten strandlinjedatert til 5600 Bp. En senmesolittisk datering er også i overensstemmelse med funnmaterialet på lokaliteten.
I sør er lokaliteten naturlig avgrenset av berg, i de andre himmelretningene av negative prøvestikk. Det er 6 positive prøvestikk på lokaliteten. Kulturlag ble ikke påvist på lokaliteten. Det ble bare påvist ett funn i hvert positive prøvestikk, til sammen 5 avslag og 1 mulig kjerne. Samtlige funn var vannrullet og et avslag var brent. 4 av 6 var sikkert slått. Det er ingen diagnostiske funn på lokaliteten. Det er usikkert hva lokaliteten representerer. Det er ikke kulturlagsforekomster eller strukturer som tyder på bosetning over lengre tidsrom. Lokaliteten ligger svært eksponert mot vest, funnene synes ikke å være vannrullet i en slik grad at det kan være snakk om en transgresjon selv om denne muligheten ikke kan utelukkes. I det skrånende terrenget hvor lokaliteten ligger har det vært stort vannsig, på denne bakgrunn må det settes kritiske spørsmål til både kull- og flintforekomstene. Det er ingen diagnostiske fun på lokaliteten. Strandlinjekurven for Gosssen indikerer en alder for lokaliteten som tilsvarer enten yngre steinalder eller eldre steinalder (i forkant eller etterkant av tapes maksimum). I det siste tilfelle må lokaliteten være transgredert. Dette er usannsynlig ut fra funnforholdene.
Lokalitet gravd ut under NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser i forbindelse med Ormen Lange-utbyggingen på Nyhamna 13-16.05.2003. Lokalitet 1 Slettsanden er en transgredert lokalitet med sporadisk aktivitet fra ulike perioder. Det ble totalt samlet inn 33 funn, hvorav seks er beskrevet som usikre artefakter. Flint er dominerende (72,7%), men også noe kvarts (21,2%) og kvartsitt (9,1%). En stor del av funnmaterialet er vannrullet (39,4%) og en del brent (9,1%). Det er ikke funnet tidsdiagnostiske artefakter. Det ble tatt ut i alt seks naturvitenskapelige prøver, den ene trekullprøven ble datert til 410-265 BC (FRJ). Lokaliteten ligger langt under Tapes maksimum. Strandfoskyvingskurven antyder to ulike perioder for aktivitet. TM3-MM1 og deretter EBA-FRJ. Lokalitet 1 kan være dannet av opphopning av funn fra Lokalitet 2.
3. Rundhaug. I midten krater, Ø-V 6,5m. 2m fra N-enden og helt ut mot S, d 1,2m. I midten, 2,5m fra kraterkantene, et lite firkantet hull, 0,7 x 1m, orientert N-S. Her ligger det noen steiner. Antagelig rester etter gravkammeret. Sentralrøys. Vegetasjon og bunn som 2. Svært utgravd. N-S 19m, Ø-V 18m, h 3m (i N). 45m V for denne ligger nok en gravhaug og likeså en 3m Ø. Nordsiden av alle haugene grenser opp til en vei. I S er det planert ut helt inn til haugene. Mellom 1. og 2. ligger et sandtak. Her skal det bygges.
Det ble gjort bare 1 positivt prøvestikk på flaten, og dette ble avgrenset av negative stikk i øst, vest og sør. Lokaliteten er naturlig avgrenset av berg i nord. Sannsynligvis har lokaliteten en begrenset utstrekning på maks 60m2. Det var ingen spor etter kulturlag på lokaliteten. Det ble gjort funn av 10 flintavslag i 1 prøvestikk, derav 4 mikroavslag. 4 avslag var frostsprengt. Avhengig om lokaliteten var bosatt før eller etter tapes maksimum indikerer strandlinjekurven en alder til enten mesolitikum (8500-8000 BP) eller neolitikum (5000-400 BP). Er lokaliteten fra eldre steinalder må den være transgredert, men materialet bærer ikke preg av vannrulling og lokaliteten er etter all sannynlighet fra yngre steinalder. Det foreligger ingen relevant C14-prøve fra lokaliteten.
Lokalitet gravd ut under NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser i forbindelse med Ormen Lange-utbyggingen på Nyhamna 19.-22.05.2003. Lokalitet 2 er spor etter sporadisk opphold i mellomneolittisk tid. Den totale funnmengden består av 49 artefakter. Det meste er flint (94%). I tillegg ble det funnet to artefakter av skifer (4%) og en i kvarts (2%). Størstedelen av materialet består av avslag/biter (87,7%). Totalt er 32,5% vannrullet, og kun en bit er brent. Diagnostiske artefakter er en skiferpilspiss med rombisk bladsnitt, et sidefragment av en liknende spiss, et vannrullet mikroavslag med bruksspor samt et proksimalfragment at en mikroflekke (bipolar). Skiferspisser med rombisk bladsnitt og hengende agnorer regnes som tidsdiagnostiske artefakter tilhørende perioden MNb. Det ble ikke tatt inn naturvitenskapelige prøver.
Beskrivelse fra lokalitet:
I sjakt 8 er det funnet en sikker kokegrop A1 og en mulig kokegrop A2. A3 derimot er et udefinert fyllskift hvor massen ser ut til å bestå av kulturlagsrest, sannsynligvis utkast fra kokegropene A1 og A2. Dessverre fyltes denne sjakten av vann etter en kraftig regnværs natt og før den ble drenert ut ble den også, ved en misforståelse, fylt igjen. Det foreligger derfor kun tegning og foto dokumentasjon fra sjakten. Ved avdekkingen ble det funnet fem biter av flint, samtlige av disse må betraktes som naturflint. Lok 26 bør sees i sammenheng med lok 58 fordi området i dag er delt av veien som går ut til Småbåthavnen i Selnesbukten. Lokalitetens utstrekning beregnes til 10x10m.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kokegroper finnes fra steinalder til middelalder og før en kullprøve foreligger er det vanskelig å gi en mer eksakt datering. Det mulige flintavslaget kan heller ikke gi et mer utfyllende bilde i tidsplasseringen, og det er i tillegg tvilsomt om denne flinten har noe med aktiviteten som produserte kokegropene å gjøre.
Lokaliteten er avgrenset av negative prøvestikk i sørvest, av bunnløse sjakter i vest og av negative prøvestikk i sjakter mot nordvest. Lokaliteten er topografisk avgrenset mot øst. Mot nord er lokaliteten ikke tilfredsstillende avgrenset, men den henger ikke sammen med lok 30 da denne lokaliteten er tilfredsstillende avgrenset av negative sjakter i sørlige del og strekker seg ikke ut i torvuttaksområdet. Det er imidlertid uvisst om det funnførende laget på lok 29 eksisterer (evt. har eksistert) i torvuttaksområdet, og om denne aktiviteten har hatt konsekvenser for dagens lokalitetsutbredelse, som er estimert til 80m2. Lokaliteten har ikke status som kulturlagslokalitet. Stratigrafien har karakter av et podsolprofil. Den vertikale funnfordelingen viser en fortetting mot bunnen av prøvestikket. I hvor stor grad lokaliteten er forstyrret i utkanten av den definerte lokalitetsflaten er avhengig av to usikkerhetsfaktorer: torvuttaket i nord/ nordøstre hjørne, og en dreneringsgrøft/kanal i den vestlige delen av lokaliteten. Det diagnostiske redskapsmaterialet fra lokaliteten består av et flekkebor i flint. Bipolare kjernefragment og kjerner viser den dominerende reduksjonsteknikken i materialet, selv om flekkematerialet viser at plattformteknikk også er tilstede, om enn på et tidligere stadium i reduksjonsprosessen. Flekkematerialet er spinkelt, men indikerer bruk av regulær mikroflekketeknikk. Råstoffsammensetningen består utelukkende av flint av varierende kornstørrelse og kvalitet. Til sammen er det funnet 74 funn på lokaliteten hvorav fire er brent og tre er vannrullet. Den bakre strandlinjedateringen for lokaliteten er 9500 BP. Dersom vi bruker en margin på to meter mellom nivået på det funnførende laget sentralt på lokalitetesflaten og annkanten, blir lokaliteten strandlinjedatert til 6000 BP. Lokaliteten blir ut fra en samlet vurdering datert til senmesolitikum.
Lokalitet gravd ut under NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser i forbindelse med Ormen Lange-utbyggingen på Nyhamna 2003/2004. Lokaliteten er en mellommesolittisk kulturlagslokalitet med bruksfaser fra MN-BA. Det ble samlet inn 51 318 artefakter, og funnet ildsteder, mulige tufter (boligstrukturer). Lokalitet 29B Fredly ble ikke funnet under registreringene, men ble påvist under oppstart av utgravningene. Det ble samlet inn 2765 artefakter - Skiferspyd, tangespiss, keramikk, vestlandsøks. Og det ble undersøkt en kokegrop. Lokalitet 29B har bosetningsfaser fra MN, SN/EBA og FRJA.