Beskrivelse fra lokalitet:
Lavrans- eller Laurentiuskirken. Liten kirke S for Mariakirken og V for Maria Gildeskåle, sannsyligvis eldre enn 1198, omtalt 1206. Brent flere ganger, etter brann i 1413 sto den som ruin en tid før den ble gjenoppbygget. Som kirke nevnes den siste gang 1438, men bygningen nevnes siste gang i 1568.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Laurensiuskirken. Beskrivelse: Ruin etter liten kirke, oppdaget i 1968, noe tvil om identifiseringen. Rektangulær grunnplan, utv. mål 10,0 x 8,4 m. Murtykkelse 1,6 m. Kun en enkel kleberinfattet portal helt V i S-veggen. Murene oppført av tuktet stein uten bruk av kvadre, noe uenighet om det er romansk eller gotisk murverk. Murene bevart 0,5 m over sokkelnivå. Skjelettfunn.
Fornminne: Rundoval gravrøys, orientert VNV-SØ. Noe uklart markert i N, men godt synlig. Noe ujevn i toppen, men ingen klar grop. Består av middels til stor rundkamp. Bevokst med gresstorv og spredte grantrær. Mål: 5 x 3 meter, høyde 0,6 meter.
LEIKANGER, gnr. 14 Leikanger prestegard (Leikanger sogn). Eldste omtale av kirken er ved presten i 1308 (sira Gvnnar a Læikangrvm, DN IX:80). Steinkirken fra 1100-tallet står på (gnr. 14) Leikanger prestegard, i ytterkant av den smale bremmen ut mot Sognefjorden. I stedet for det offisielle sognenavnet (Leikanger) blir i dagligtale brukt det gamle bygdenavnet Systrond (NG 124). Kirken blir av Bendixen på slutten av 1800-tallet beskrevet som en rundbuet steinbygning fra 1200-tallet, men der korbuen var ”simpelt spidsbuet”. Skipets vestportal og de bevarte opprinnelige vinduer var alle rundbuede og hogd i kleber. Ut fra beskrivelsen hadde vestportalen stiltrekk som daterer den til slutten av 1100-tallet, mens korportalen og korets østvindu hadde trekk fra tidlig gotikk. Kirkens innvendige mål var 15,2x8,1 m (Anker 2000:151f m/ref.). Trolig er koret blitt ombygd og utvidet rundt 1200 eller noe seinere, og i så fall har kirken hatt den tradisjonelle romanske grunnplan med et rektangulært kor, smalere og lavere enn skipet. I 1872 ble kirken kraftig ombygd idet det gamle koret ble revet, skipet ble forlenget mot øst og nytt kor bygd. Muligens kan steinen til kirkebyggingen være hentet i/ved Helleberget i prestegårdens utmark (Aaraas & al 2000b:174ff). Før ca. 1340 lå det 11 skyldparter til mensa men kun én til fabrica (BK 48a-b). Det er ikke ført skyld til mensa i kirkestedsgården beskrevet som åbol. Ut fra innførselen i bispedømmets jordebok fra 1470-80 (DN X:255), der det er notert at Fredrik på Halland på denne tiden overfor biskopen hadde kompensert sine tiendeinntekter fra Njøs kirke med 12 mmb i gården sin, er det sannsynlig at denne skyldparten utgjorde eller tilsvarte nåværende Leikanger prestegård – altså at prestebolet på kirkestedet er blitt opprettet først på et tidspunkt rundt eller etter dette. Innførselen er dessuten et godt eksempel på tradisjonen med legfolks tiendekaup. Ca. 1600 var Leikanger hovedkirke med annekser på Njøs, Fresvik, Rinde, Vangsnes og Tjugum (JBB 134ff). Kirkegården ble utvidet mot øst i 1870-åra, deretter i 1923 (prestens frukthage), og så sørover mot fjorden på slutten av 1970-tallet. I 1996 ble det opprettet hjelpekirkegård på Husabø. (Eggum 1999:43). I tingboka for 1670 opplyses det om en gammel Gidlis Kiedell som da sto på den gamle prestegården, hvilket klart viser til et middelaldersk gilde i grenda – rimeligvis knyttet til kirken på stedet (Bøthun 1965:366f). ”Sagnet som siger at denne Kirke har været opmuret til et Magazinhuus, eller Oplagssted for engelske Vahrer, medens Kopanger endnu var Kjøbstad, synes altsaa ikke usandsynlig” (Kloster 1944:140). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Megard kirkested. synlig mur etter kirkebygg, sagt å være 6x12 m. I bruk også nå som kirkested sommerstid. Enkelte steiner synlig i bakken utenfor; mulige gravmarkeringer?
Fornminne: Gammetuft. Forhøyning/haug i terrenget, svakt markert, delvis overgrodd. Ser ved første øyesyn ut som en haug av jord og stein på en gressbevokst haug, ca 1,5 m høyde, diameter varierende, ca 6-7 m. Kan være gravd over eller rast sammen i forbindelse med bygging av gårdsveien (kommunal vann- og kloakkledning til gnr 58/56 ligger sør for både gårdsveien og denne mulige tuften). Området er tidligere fredet. Landskapsbruk: Bofasthet.
Middelalderkirkegården er i bruk. Flere enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse er fra 2008. Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø, anslagsmessig avgrensning i N, S, og V.
Middelalderkirkegården er i bruk. Flere enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2010. Informant, pensjonert kirkeverge, refererer til Ø. Ekroll som skal være av den oppfatning at V-portalen i skipet står opprinnelig plassert i forhold til middelalderkirken. Avgrenset ved hjelp av hekk og terrengnivåforskjeller i N, anslagsmessig avgrensning i S, Ø og V.
Bosetningen i været tok til på 1300-tallet og ble forlatt på 1600-tallet, og i området vises tufter etter mer enn 50 bygninger. Den sørvestligste tufta i været kalles Prestestua og var vel oppholdssted for Tromsøpresten ved messene. Kirketufta er blitt undersøkt av Simonsen tidlig på 1950-tallet. Kirkegården er avgrenset ved en ca. 1 m bred og høy steingard med inngang i nordøsthjørnet og har de ytre mål 25-26x24 m. Stikkprøver antyder om lag 400 graver i området. Gravene fantes også inne i kirken.
Kirketufta er blitt undersøkt av Povl Simonsen tidlig på 1950-tallet. Kirketufta synes midt på kirkegården, en torvvoll med ei syllsteinsrekke på 4x8 m. Opp mot østgavlens innside ses alterfundamentet. Undersøkelsene viste spor av tre suksessive kirker på samme tuft. Den eldste var reist rundt 1450, en liten orientert salkirke med vindfang/våpenhus i vest. De indre mål var 6,7x4,8 m, der selve bygningen – bortsett fra østveggen som var i skallmur – var en trekonstruksjon med utvendige kraftige jordvoller. Den neste kirken på stedet var i noenlunde samme byggeteknikk, og den hadde brent seinest rundt 1610.
Middelalderkirkegård i bruk. Kirken står i nær tunkontekst 50m N for det gamle rekketunet, midt i et etter forholdene stort jordbrukslandskap, relativt høyt i terrenget. Kirkegården er avgrenset ved kirkegårdssti i N og Ø, Kirkegårdsmur i V. Tidligere kirkegårdsgrense i S. Mer enn 10 gravlagt etter 1945. Seneste 2013.
Eldste kjente utvidelse av kirkegården (mot nord og syd) skjedde i 1867, og rundt denne eldre delen var det i 1967 fortsatt steingard. I 1884 kom en ny, stor utvidelse, også denne avgrenset ved steingard samt kirkegårdsport i smijern. I 1903 var kirkegården 52 m bred og ble da forlenget med 15 m. I 1915 kom det steingard også på kirkegårdens nordside, og fem år tidligere var arealet indelt i felter skilt ved veier. I 1933 ble kirkegården nok en gang utvidet mot nord, nå med 2 mål. Seint på 1950-tallet ble så kirkegården parkbehandlet og tilsådd (Andreassen & al. 1967).