Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2007. Avgrenset av Kirkegårdsmur i S, terrengnivåforskjeller i Ø og V, samt ny kirke i N. Kirkegården ble utvidet 1880, 1901 (mot øst) og 1947 (mot nord). Terrenget er sterkt oppfylt mot vest der det er anlagt bårehus m/toiletter (NK 116ff, 144).
Middelalderkirkegårdens lokalisering og avgrensing er ikke avklart. Med bakgrunn i kirkens eiendomsparsell på jordskiftekart 1895, bekk i vest og eiendomsgrense og øst er det laget en sannsynlig avgrensing med utgangspunkt i dagens kirke og sannsynlig plassering av middelalderkirken. Avgrensingen som lå under ID 74633 førsatte videre vestover fra bekken, og synes altfor godt tatt til. (Jan-Erik Eriksson, 05.07.2016)
Overført beskrivelse fra ID 74663:"Kirkested, 1, middelalder/nyere tid. Lengde ca. 75 m N-S, bredde ca. 30 m Ø-V. Nåværende kirke står på stedet og "Prestestua". Idag finnes 3 graver tett inntil kirken, med 3 jernkors over (diam 3 ox). Funn av kranium, under kirken ved restaureringsarbeid. Dem gamle kirkegården skal ha ligget her. Den gamle kirken skal ha stått ca. 30 m V for nåværende. Ingen markering eller spor etter denne. "
Middeladerkirkegården er i bruk. Ved registrering i 2008 var mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2008. Avgrenset av kirkegårdsmur i N, anslagsmessig avgrensning i Ø, V og S.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 131) Torvastad er i 1382 (Torfua stodhom kirkiu, DN XXI:165), men presten nevnes allerede i 1301 (DN IV:50).
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2003. Avgrenset av kirkegårdsmur i N, Ø og S. Anslagsmessig avgrensning i V.
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer en 10 gravlegginger. Yngste gravår 2006. Avgrenset ut fra kirkebygg og kirkegårdsgjerde, sam skriftlige kilder (NK).
Ny kirke ble i 1855 reist rundt 10 m nord for den forriges tuft. Et murhjørne, trolig middelalderkirkens sydvestre hjørne, ble i 1954 observert ca. 10 m sør for nåværende kirkes sørmur og 8 m øst for vestmuren.
Middeladerkirkegården er i bruk. Flere enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2011. Avgrenset av kirkegårdsmur i S og V, anslagsmessig avgrensning i N og Ø.
TROMØY, gnr. 16 Brekken (Tromøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 16) Brekken er rundt 1620 (Thromøe kiercke, St.S. 193), men prest på stedet er nevnt allerede i 1320 (sira Ifuar j Þrumu, DN I:160). Samtidig har kirken en døpefont i lys grå kleber datert til 1275-1325, mest trolig 1305-1325, stilmessig relatert til steinhoggermiljøet ved Stavanger domkirke (Solhaug 2001:92). Tromøy kirkes bygningshistorie er komplisert. I utgangspunktet er steinbygningen reist på 1100-tallet, men i løpet av middelalderen er den blitt kraftig ombygd. Sin nåværende korsformede grunnplan fikk den 1748-51 ved at det ble bygget til korsarmer i tre mot nord og sør. I det middelalderske koret finnes det en rekke lett buede kvader. Dersom disse stammer fra et eldre kor har i så fall dette hatt en kraftig apside. Alternativt kan disse komme fra et rundt vesttårn som er blitt revet – eller begge deler. Et mulig alternativ kan være at buekvaderne viser til en opprinnelig rundkirke med diameter 4,1-4,2 m, og således en grunnflate på ca. 52 m2/31 m2 forutsatt en murtykkelse på 1 m (Falck 2008:167). Dekorelementer på korportalen antyder likheter med Berg, Hedrum og Tjølling kirker i søndre Vestfold, noe som bekreftes ved bruken at den byede kvaderen også er i larvikitt. Dette viser til kontakt med steinhoggere i søndre Vestfold. Rundt 1620 var Holt hovedkirke med annekser i Tromøy, Østre Moland, Dypvåg og Flosta (St.S. 193ff). 7 mars 1320 var det muligens visitas på Tromøy, idet så vel prosten som en rekke Agderprester da var samlet (DN I:160). På (18) Bjelland finnes navnet Kirkestenskjerr, trolig relatert til stedet der stein ble brutt til kirkebygget. Ytterst på odden i sør finnes navnet Krossen, trolig en indikasjon på et tidligere kors i friluft. En Prestengh nevnt i Tromøy sogn 1620 (St. S. 236) er ikke lokalisert (NG 102). Rett utenfor kirkegården både i nordøst og sørvest ligger det graver, så kirken må være bygd midt i et større gravfelt. (kartreferanse: BS 011-5-3). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
TRONDENES ST. NIKOLAI (hovedkirke), gnr. 64 Trondenes (Trondenes sogn). Trondenes var et kjent høvdingsete tidlig på 1000-tallet: ”Det var ein mann som heitte Sigurd Toresson, bror til Tore Hund på Bjarkøy. Sigurd var gift med Sigrid Skjalgsdotter, syster til Erling [Skjalgsson] (…) Sigurd budde på Trondenes på Omd. Han var ein grunnrik mann; men han var ikke i kongens teneste, og Tore var mest æra av desse brørne, etter di han var kongens lendmann. Men heime på garden var Sigurd ikkje i nokon måte mindre stormannsleg. Medan heidenskapen stod på, var han van til å ha tre blot kvar vinter (…) Da han tok ved kristendomen, heldt han på med gjesteboda sameleis som før” (Soga om Olav den heilage kap. 117). Sigurds sønn Asbjørn kom seinere i feide med kong Olav, og det er rimelig å anta at Trondenes ble konfiskert av kong Magnus på 1030-tallet. En slik hypotese finner støtte i det at Morkinskinna opplyser at kong Øystein Magnusson (1103-1130) lot bygge kirke på Trondenes og la gods til den (A Þrandarnesi let ec oc kirkio göra oc lagðad fe til). Opplysningen er likevel noe usikker, da dette byggeriet ikke nevnes i andre kilder (Bratrein 1970:71). Den nåværende kirken er en middelaldersk steinkirke på (gnr. 64) Trondenes. Den har rektangulært skip med smalere og lavere rektangulært kor. Inntil koret i nord er et sakristi i stein, utstyrt med opprinnelig tønnehvelv. Koret har portaler mot sør og mot nord inn til sakristiet. Skipet har portaler i nord, vest og sør. Koret har hovedalter og to sidealtere på østveggen, og i sakristiet er det et alter med piscina. På skipets østvegg er det alternisjer på hver side av korbueåpningen, og begge har lysåpninger gjennom skipets langvegger. Bak korets hovedalter er det et kort tønnehvelv mot østveggen, over et trefoldighetsvindu. Den opprinnelige korbueåpningen er gjort større i nyere tid. Tidligere var det et lektorium på skipets østvegg over korbuen, og på dette var det skåret ut dekan Sven Erikssons våpenskjold. Samtlige veggåpninger har spisse eller lett spisse buer. Det er benyttet kleberkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. På 1400-tallet ble det montert en rodebjelke på korbueveggen i skipet, men denne ble revet i 1792. I koret og sakristiet er det funnet rester av et seinmiddelaldersk golv av glassert tegl. Rundt kirken og kirkegården løper en steinmur. På 1700-tallet ble den beskrevet som 4-5 m høy og med to tårn ut mot fjorden i øst (Liepe 2001:38ff m/ref., Bugge 1932:22, Mordt 2008:345ff). Dateringen av bygningen er omdiskutert. Dendrokronologiske prøver daterer takverket i koret til 1399-1400, i skipet til etter 1434 hhv. 1504-05 (op.cit.). Et annet vesentlig element i diskusjonen er en sokkel med attisk profil som løper rundt hele bygningen, også på sakristiet, noe som viser til samtidighet for hele byggverket samlet. Eide (2005, se også Trædal 2008:456ff for diskusjon) er den hittil siste som har behandlet bygningshistorikken. Han argumenterer for en mulig forklaring der grunnplanen er lagt ut og hele byggverket er påbegynt kort før eller rundt 1200, med en trinnvis byggeaktivitet fram til noe etter midten av 1200-tallet. På dette tidspunkt sto koret og sakristiet ferdig, og skipets vegger var blitt reist til over vindusnivå, men med skipets øst- og vestgavler ennå ikke påbegynt. Deretter kan pengemangel ha ført til byggestopp fram til nærmere 1400, og så er kirken ferdigstilt i etapper i tiden fram til kort etter 1500. Eides grundige analyser av murverket gjør det vanskelig å argumentere mot hans hypotese via denne innfallsvinkelen. Et argument som likevel bør ha betydning, er det faktum at Trondenes kannikdømme i Nidaros stift var det mest inntektsbringende i hele riket pga. de store inntektene fra fiskeriene. I 1589 dro dette kannikgjeldet 160 våger fisk i landskyld, i tillegg til en korn- og fisketiende på 21-60 tønner korn, 266-900 våger fisk og 60-120 tønner rav, avhengig av årsveksten og fisket. Til sammenligning dro det rikeste kannikgjeldet på Mørekysten, Herøy, godt under halvparten av hva Trondenes gjorde. Det var ikke for intet at så vel dekan (Trondenes, og trolig Nærøy i Namdalen), kantor (Andenes) og erkediakon (Tromsø) – de tre ledende i kollegiet etter erkebiskopen i Nidaros – alle hadde sine kannikgjeld nord i landet (Dybdahl 1989:190ff). I 1743 het det at ”Paa denne øe har fordum resideret en bisp, som har været suffraganeus af Trondhiems erkebisp, havendes da et capitulum og munkecloster ved Tronæss kirke, hvorfra præstekald her nord i landet, naar de leedige bleve, forsiuntes (…) Tæt ved kirkegaarden har været 4 steenmurede kieldere, hvor neere j munkene have haft deres cellulas, og superieurs oventil resideret” (Mordt 2008:345f). En kvittering fra 1442 viser at det ble utført betydelige arbeider ved kirken av tømrer Magnus Jonsson (Bugge 1932:21). Slik sett er det en mulig alternativ forklaring at det ved denne kirken, som ved nær samtlige nord-norske kirker, så ofte har vært så store råteskader i takverket at det ved flere anledninger er blitt skiftet ut. Hypotesen blir således at steinkirken kan være bygd i perioden 1150-1250, at skipets gavler ble murt opp på ukjent tidspunkt i seinmiddelalder, og at de yngre dendrodateringer viser til suksessive utskiftninger av takkonstruksjonene. Det store koret, samt forekomsten av et svært tidlig sakristi, kan forklares ved et høyt antall prester inkl. de residerende kapellaner (jf Eide op.cit.). Muligens er det dekan ved domkapitlet i Trondheim Svein Eriksson (1427-1480) som har anskaffet noen av kirkens mange alterskap, i alle fall har han betalt for en del annet interiør. Ved utgravinger i kirken er det funnet i alt 14 mynter, de eldste fra første halvdel av 1300-tallet (Bratrein 1970:note 63). I 1589 var Trondenes hovedkirke med annekser på Kvæfjord, Sandsøy, Hillesøy, Astafjord, Tranøy, Dyrøy, Lenvik, Øyfjorden, Balsta, Mefjorden, Berg, Gryllefjord og Torsken. Sognepresten skulle betjene Trondenes, mens det var res.kap. på Kvæfjord (1), Sandsøy (1), Hillesøy (1), Astafjord, Tranøy, Dyrøy og Lenvik (2), Øyfjord og Balstad (1), Mefjord og Berg (1), Gryllefjord og Torsken (1): ”Effterdi wij kunde nu icke faa en klaer biskeden, huor mange bønder der hører till huer kircke, derfore kunde wij ingen visz skick giøre om kircketienisten, huor offte den wdi huer kircke skie skall; men haffuer der om sampt och om capellanernis deris løen, sadt till mester Hans Mogenszøn der wdi att handle, som forsuarligt kand vere” (Thr.R. 90). I 1743 var Tronæss hovedkirke med vicepastores på Torsken og Mefjord, og disse skulle i tillegg betjene kirkene på Gryllefjord hhv. Berg: ”Disse vicepastores til Torskens- og Mæfiords kald, som de ere af ringe jndkomme, nyde alle præstelige rettigheder” (Mordt 2008:185f). Trondenes var et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme ved reformasjonstiden (Dybdahl 1989:188ff). Først i 1731 blev kallet løst fra sin tidligere skatteskyldighet under biskopen i Trondheim (NG 12). Rundt 1270, i fortegnelsen over landskyld til Trondenes, Lenvik og Tranøy kirker, navngis tre prester (DN VI:274). Det er rimelig å oppfatte sira Ærlinger prester som sogneprest, og Thorgeir prester og Stephan prester som leieprester (vicarius) i og med at de ikke har tittel av sira, all den tid de to sistnevnte kirker var anneksert Trondenes. I den sammenheng er det verdt å merke seg at Trondenes, som en av ytterst få kirker i Norge, omtales som ecclesia loci (bl.a. DN XVII:777, jf Stefánsson 2000:183ff) – hvilket bl.a. gir et godt inntrykk av dens viktighet. 4. september 1476 var erkebiskop Gaute på visitas på Trondenes (Storm 1901:18 m/ref.). Det er ikke bevart brev skrevet på Trondenes, hvilket må bety at arkivet på et (seint) tidspunkt har brent. I tillegg til de tre altere øst i koret, med hvert sine alterskap, har kirken hatt ytterligere et skap, og det er i tillegg kjent altere for Kristi legeme, apostelen Andreas samt St. Olav (vigslet av erkebiskop Gaute 1476) hhv. De fire doktorers [kirkefedres] alter. Det sistnevnte alter hadde i 1785 en kalk der det på foten var en innskrift, og som anga at den skulle tilhøre dette alteret (Bugge 1932:49 note 48). I 1721 er det nevnt 7 – kanskje 9 – ”skjønne udhugne forgylte Altere” i kirken, hvorav fire i skipet (Bugge 1932:26). I 1743 ”7 altere, hvoraf de 3de inde i choret ere af steen” (Mordt 2008:346). Trolig eksisterte det prestebol til Trondenes kirke allerede rundt 1370 (Abølet Throndarnæs allt xij spanna læigha, DN VI:274). Rett vest for kirken, på andre sida av neset for der kirken står, heter det Kjerkeneset. En innsjø kalt Laugen, kort vei sørvest for kirken, skal etter tradisjonen ha sitt navn etter at de første kristne i området skal ha blitt døpt her tidlig på 1000-tallet. Det er ingen gravhauger nær kirken, men det ligger flere på vestsiden av neset og hvor det også finnes to nausttufter fra vikingtid (Simonsen 1991:101f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)