TRØGSTAD ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 61 Trøgstad prestegård (Trøgstad sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor (NK 1ff) står på (gnr. 61) Trøgstad prestegård. I 1401 ble prestbolet ført som Sjalfvirki ij m. boll prestgarden allr og med skyldstørrelse (RB 144). Det framgår av sammenhengen at prestbolet var et bruk steint og reint av kirkestedsgården Trøgstad kalt Sjalfvirki, og at et annet bruk ble kalt Gryflo giorde (jfr. NG 10). Utfra lokaltopografi og gårdsgrenseløp lå trolig også (dagens gnr. 62) Sjønhaug og (28) Grav, samt kanskje også (26. 27) Tveiten som del av Trøgstad i tiden da kirken ble reist. Under Grav lå i 1723 plassen Kiercherud (NG 5). 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Thrygstadum (DN IV:829). 13 mars 1391 visiterte biskop Eystein på Trøgstad (DN IV:589), trolig også Haluarder Gudlæifsson ærkiprester j Oslo 21 oktober 1407 (DN I:613), Audun Euindason korsbroder j Oslo ok profaster i Eidzbergs profastædøme 14 februar 1424 (DN IV:822), Joan Haluardson koorsbrodher j Ooslo oc profaster j oeffra lutanom j Borghasyslo 31 januar 1425 (DN I:701). Kirken har en romansk døpefont i kleber der foten er fra 1872 (NK 5). Rett nord for kirken ligger bruket (61/26, 45) Kirkeng, og en skrent i nord for kirken kalles Kirkbratta. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2002. Avgrenset av terrengnivåforskjeller/mur inne på kirkegården, samt kirkegårdsgjerde.
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2006. Avgrenset av Kirkegårdsmur i NØ og NV, avgrenset ved hjelp av terrengskiller i SØ og SV, i SØ også ved hjelp av knekk i NV-mur. Kirkegården ble utvidet mot sør i 1880, 1911, 1949 og 1959 (NK 439f).
TVEIT, gnr. 13 (=110) Tveit prestegård (Tveit sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 110) Tveit prestegård, hvis opprinnelige navn er Tveit (NG 1), er i 1379 (Þuæitar kirkiu, DN I:459). Kirken har bevart kummen fra en døpefont i sandstein datert til 1250-1350 (Solhaug 2001:95). Presten ved Tveit kirke var på slutten av 1300-tallet prost på Aust-Agder (PN 24, DN IV:510), og i samme tidsrom også kannik ved domkirken i Stavanger (DN I:459, XXI:220). Dette åpner muligheten for at Tveit var en av de tidlige hoved- eller fylkeskirkene. I 1429 derimot satt prosten ved Øyestad kirke (DN IV:837). Den romanske steinkirken fra første halvdel av 1100-tallet hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apside. I 1867 ble skipet forlenget mot vest ved et påbygg i tre (Ekroll 1997:244). Kvader i korets hjørner og portal (samt muligens også skipets østhjørner) er i tønsbergitt, hvilket viser at denne kvaderen er prefabrikert ved bruddet nær Tønsberg. Noen av kvaderne har figurer i høyt relief. Kirken står ved vestbredden av Topdalselva. Navnet Kalkfjellet og to dype dammer 500 meter vest for kirken viser hvor et antall av kvaderne samt kalk til mørtelen og ble brutt. 3 september 1429 var det trolig visitas på Tveit, i og med at to kanniker og Øyestadpresten/-prosten var til stede (DN IV:837). Rundt 1620 var Tveit hovedkirke med anneks på Birkenes (St.S. 213). Til denne tid, da Stavanger bispedømmes jordebok ble satt sammen, ble det samtidig laget oversikt pr. kirke over dens inventar og «ornamenter». Tveit har den lengste inventarlisten av samtlige kirker, og blant alle gamle og nye alterduker, lysestaker, messehagler og kalk og disk nevnes at kirken har «1 schab i alteritt mett laas for» (St.S. 212). Altså et låsbart rom i alteret for oppbevaring av utstyr til messen og som ikke skulle være tilgjengelig for andre enn presten. Denne type skap ble oftest laget i veggene i koret, men i kirker der det middelalderske steinalteret er bevart ser en tidvis slike firkantede hull i siden av alteret. Prestbekken renner sør for kirke og prestegård. Det nevnes også at det da var 29 gårder i Tveit sogn (St.S. 215). I heiene vest for kirken ligger Kjerregårdsmyrane, men et slikt navn har trolig referanse til det visuelle og ikke til funksjon. Noe lenger vest finnes derimot navnet Lomlands kirkevei. Inne på kirkegården finnes flere steder formasjoner i terrenget som antyder at kirken er blitt reist midt i et gravfelt. (kartreferanse: BL 006-5-4). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014).
BMiddelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2003. Avgrenset av kirkegårdsgjerde i N, S, Ø, og V.
Kirkegården der de eldste kirkene sto er avgrenset med steingard, og arealet ble utvidet 5-6 m sørover i 1874. I stedet for nok en utvidelse ble det rundt 1890 opprettet hjelpekirkegårder på (108. 109) Homlevik og (78. 79) Hope på øya Reksteren – den siste ikke i bruk (NK 249).
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2088 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da 1998. Avgrenset i V, SV, og NV av kirkegårdsmur.
Nykirken (1852) ble bygd inntil og litt øst for den eldre kirken. Samtidig med nybyggingen ble kirkegården utvidet, trolig mot sør. Ny utvidelse – eller snarere restaurering – skjedde i 1914, mot vest der den eldre kirken hadde stått. I 1945 ble det utvidet mot sør og sørvest. I 1970 ble det nok en utvidelse (mot sør?) for bl.a. å gi plass til bårehus, samt ytterligere arealutvidelse i 2001. Den frittliggende kirkegården om lag 200 m nord for kirken ble trolig opprettet rundt 1840 (Hellesøy 2002). Under grøfting på kirkegården rett sør for nåværende kirkes hovedinngang, trolig i 1905, ble det funnet ei steinhelle med innhogd kors, nå oppsatt på kirkegården inntil/sør for kirken (Hellesøy 2002:13, 74).