Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2008.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 49) Sangesland er rundt 1620 (Sangisland kiercke, St.S. 218). Sangesland har likevel vært kirkested siden middelalderen. Kirken hadde rundt 1620 en rekke gamle inventarstykker, bl.a. en klokke som var «brukelig» samt en gammel trekiste for oppbevaring av prestens messeklær men som manglet lås (St.S. 218). De største gravhaugene i sognet skal ligge på Sangesland: «Presten Hans Engelhart skriv i ’En Beskrivelse over Oddernes Præstegjælds Præster og Antiquiteter’: ’Den høi hvorpå Øvrebø kirke står, ansees for at ha været en av de store gravhøie, og i Fayes tid [1760] fandtes endnu en rad av mindre høie, der gikk lige fra hin til forbi præsteboligen’» (Åsen 1967:9f). I dag oppfattes ikke denne storhaugen å være en gravhaug, men en naturdannelse.
Treskipa langkyrkje med eit rektangulært skip, samt eit smalare korparti. Kyrkja er ein rekonstruksjon frå åra 1953-65, med gjenbruk av 156 delar frå ei stavkyrkje frå mellomalderen som vart funne under golvet på den nye kyrkja i 1935. Kyrkja er sett saman av konstruksjonsdelar og overskostsmaterial frå restaureringsarbeidet ved Heddal stavkyrkje. Skipet har ei uvanleg løysing med eit heva midtrom bore av fire frittståande stavar midt i rommet.
ØYESTAD (hovedkirke), gnr. 18 Prestegården (Øyestad sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 18) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Øyestad (NG 105), er i 1347 (Oeyiastadar kirkiu, DN IV:323). Prest på stedet nevnes noen år tidligere, i 1338 (sira Narfua a Oeyiastodum, DN IV:232, 233). Videre har kirken fot med skaft fra en døpefont i kleber datert til 1275-1325 (Solhaug 2001:107f). I sin nåværende utforming framstår Øyestad kirke som en rektangulær steinbygning med et yngre kortilbygg i tre. De to portalene i skipet har klart gotiske elementer i tillegg til de spisse buene, og kongehodet (fjernet) over vestportalen og bispehodet over sørportalen viser til nær kontakt med domkirken i Stavanger (Ekroll 1997:241). Likevel er det sannsynlig at Øyestad kirke opprinnelig ble bygd i romansk stil. En nybygd steinkirke i dette området i gotisk tid er mindre realistisk, så trolig er de gotiske elementene resultat av en større ombygging – antageligvis i forbindelse med at kirken ble sognekirke i et kannikdømme på slutten av 1200-tallet. Prestene ved kirken omtales seinere i middelalderen som kanniker ved Stavanger domkirke (DN XVIII:70, IV:942, XXI:618, XXI:713). Da ble trolig det opprinnelige koret revet og skipet forlenget, slik at bygningen framsto med rektangulært grunnplan og innvendig markert korskille. Som støtte for en datering av den eldre steinkirken til første halvdel av 1100-tallet kommer et antall kvader fra en romansk portalbue (alt. østvindu) som i dag ligger på kirkegårdsmuren sør for kirken. Trolig kommer kleberen til kvaderen i Fjære, Tromøy og Øyestad kirker fra et budd ved Vangen, nær ved Øyestad. Det forhold at prestene ved Øyestad var kanniker antyder at kirken kan ha vært en av de tidlige hoved- eller fylkeskirkene. Rundt 1620 var Øyestad hovedkirke med annekser på Fjære og Froland (St.S. 199f). Til samme tid het det at «Thienden till Øyestad præsteboell kan beløbe sig, aff Øyestad och Fierre sogner, hennwed 38 t korn. Menn aff Frolands sogenn giffues allenne smør rede» (St.S. 201). I 1884 var kirkestedet blitt flyttet til (36/7) Bjorbekk, og kirken på Øyestad fikk status av kapell (NG 105). 1900 brant Øyestad kirke men ble gjenreist og innviet 1902 (Bråstad 1981:290f). Over et jorde nord for kirken løper et tråkk kalt Kirkeveien, og rett øst for dette heter det Degnekjerr. En vei som passerer kirken et stykke mot vest heter Presteveien. (kartreferanse: BQ 010-5-1). (Kildegjennomgan til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 1990. Avgrenset av kirkegårdsmur i N og Ø og halve V. Avgrenset av terrengfall i S. Rundoval kirkegård.
Fornminne: Restene av rundrøys av middels og stor rundkamp, enkelte bruddsein uklart markert, kantene overgrodd av frodig gress, lyng, mose og lav. Dårlig synlig i terrenget. Midten og S-SØ del av røysen forsvunnet, muligens del av bunnlaget intakt, delvis overgrodd. Mot N mindre inngravning i siden. N-del av midten gjenstår som ujevn stenansamling dekket av lyng og mose, med bratte sider. Svære mengder stein fraktet fra røysen for veibygging og husbygging. I kanten mot N-NØ enkelte løvtrær. Antatt mål: diameter 9 - 10 m, høyde mot S = 0,1 - 0,2 m, høyde mot N = 1 m. På en liten rabb 6 - 7 m SV for røysen, uregelmessig ansamling mindre rundkamp dekket av frodig vegetasjon og kratt. Kan være åkerstein. Vegetasjonen så frodig at den skjuler rabbtoppen og eventuelle steinansamlinger her. Flere fornminner kan ligge skjult i området.
Avgrensing av kirketuften er uavklart. Avgrenset areal viser kun i hvilket område det ble funnet spor ved undersøkelsene i 1965 og 1966. (Riksantikvarens arkiv A-147, rapporter v/Luche Hinsch, oppmåling v/Håkon Christie).
Da kirkegården for Øyjar kapell skulle planeres ble det i 1965-1966 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser av den gamle kirketuften. Kirken hadde vært en stavkirke, og portalrester i nåværende Røn kirke og som skal stamme fra Øyar gamle kirke kan muligens datere denne til 1200-tallet eller rundt 1300. Under denne ble det funnet spor etter en eldre, øst-vest orientert bygning, der rester av denne er radiologisk datert til 1000-tallet. Kirken blir på 1600-tallet beskrevet som en liten stavkirke med svalgang rundt hele.