Beskrivelse fra lokalitet:
Relativt flat del av stølsvollen, i nordvestre hjørne ut mot Eikvassåni. Over hele stølsvollen er det små fordypninger. Lokalitetens avgrensning må anses som usikker.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Under graving av torv til hyttetak i 1996 ble det registrert slaggklumper rett under det øverste torvlaget. Uttak av torv ble stoppet. AAFK Kulturetaten foretok en befaring i 1997 og påviste synlige rester av en jernvinneovn og det ble påvist en slagghaug. Uttak av torv ble flyttet til andre områder etter samtale med grunneier. i 2009 var det ikke synlige spor etter anlegget. Torvuttakene var delvis grodd igjen slik at det ikke var visuelt synlige spor etter ovnsforing, slagg eller annet. Slagghaugen påvist i 1997 ble ikke gjenfunnet. Det har ikke blitt tatt ut torv i området siden 1996. Det er stablet opp en del ved, og en del ved ligger kappet/kløyvd i kanten av stølsvollen i dette området.
Det innerste rommet er avlangt og 12 ¿14 meter langt og 2,5 ¿ 4 meter bredt. Innerst i hule er det bekmørkt og stille. I eldre litteratur angis hele hulas lengde til å være rundt 30 ¿ 40 meter. Minst 7 individ er gravlagt i hula, men det kan ha vært et tosifret antall graver her. De grunne gravene utelukker nok at man kan ha bodd i hula samtidig. At hula er bekmørk og vanskelig tilgjengelig gjør den også lite egnet til bosted. Det er ikke påvist noe som tyder på en datering til steinalder. Mest sannsynlig skriver gravene seg fra eldre jernalder. Muligens har gravlegging i huler og ur vært ganske utbredt skikk. Dyrebeina tolkes som rester etter rituelle måltider, muligens gravgaver og offer. Særlig kan funn av kjevebein gjenspeile heste- og oksehoder knyttet til offer- eller gravgaver. Hesten innføres til Norge i bronsealder og gir en bakre datering. Den tapte beinskjeia er en gjenstandstype som er funnet i andre huler, bla. Sjonghelleren i Giske, med funn fra eldre jernalder.
Lokalitet A. På en liten flate 10-12 m fra jernbanen, omlag 20 m fra vannet og 3-4 m høyere, ble det funnet kull og et enkelt flintavslag. I skråningen øst for boplassen var det også litt kull. Lokaliteten er av liten utstrekning. Vegetasjonen er snau, og der er værhardt bare med litt livd mot øst. Stranden nedenfor er dårlig med mye stein og fjell.
Området består hovedsakelig av en vegetasjonsbevokst knaus vest for prestegården og en plen nedenfor knausen mot et veiskille. Mot sør avgrenses området av innkjøringen til prestegården og mot nor av den bratte skrenten og en vei som avslutter knausen ned mot det tidligere omtalte søkket ved P4. Knausen er påtagelig flat på toppen ut fra prestegården og det er anlagt en plen der. På vestsiden stikker grunnfjellet fram og på nordsiden dekkes skrenten av avfall og større stein. Her er den også trebevokst. Fra toppen av knausen og ned til plenen nedenfor i vest er det flere meter. Funn av koksteinslag og tuft.