Tradisjonen beskriver at Anders Larsson og Jens Larsson rundt århundreskiftet 1800/1900 bodde på NV side av Njåemeletjahke/Lakavassklumpen, rett nord for Heimtjønna.
Området ligger nederst i et stort og frodig område ved foten av Njåemeletjahke. Området er sterkt beitepreget, og har mange spor etter bosetning og reindrift.
Den ca 1-2 m breie og inntil 0,5 m høge steingarden innhegnar eit større område. Muren består av rullestein. Opninga på innhegninga ligg i NV. Den nordlige langsida strekkjer seg ca 43,3 m mot S. Lengst i N er enden av steingarden, ved opninga forankra i berg. Frå den S enden av den nordlige langsida går steingarden ca 38 m mot SA og dannar ei SV langside. Steingarden er her synlig som ein svak forhøgning, som ligg N for og delvis parallelt med klosterstien før den svingar svakt mot NA. I byrjinga av svingen går ein avstikkar ut frå muren og over klosterstien og kan ha ein samanheng med lok. 11. Muren svingar så mot ANA langs den sørvendte skråninga mot kyrkjetufta og dannar den sørlige langsida. Strekninga er på ca 63 m før muren svingar mot N i retning Skitnevika og dannar den austlige langsida. Den austlige langsida er på ca 27 m. Muren svingar så mot NA og går ca 40 m attende til bergknausen og opninga i NV. Innhegninga er omtalt av biskop Neumann i 1817, som omtalar den som: en forfallen mur som vitner om meget høy elde, og dertil eldre enn murene rundt kirkegården på Bø. Ei mellomalderdatering på innhegninga er derfor ikkje usannsynlig. Innhegninga kan og om mulig knytas til mellomaldergarden Øvrebø, som er omtalt i Bergens Kalvskinn. Plasseringa på garden er derimot ukjent.
I Ø-kant av dyrka mark, i et gransnar, like NØ for et hjørne av en garasje: Slagghaug. Dårlig markert og lite tydelig i terrenget. Bevokst med gran. Haugen er blitt noe planert ut, og påfyllt med bla store steiner i forbindelse med bygging av en ny garasje. H 0,7m.
Kirken er nevnt i bispedømmets jordebok før 1350, men intet er ført mht. landskyld, andre inntekter eller prestebol (BK 53b). ”Soga nemner ikkje meir om kapellet på Tyssøy, men funn av mannebein og gravgaver av gull og sølv viser at folk har vorte jordfesta ved kapellet fram gjennom tidene (gravfunn i samband med løebygging i andre halvdel av 1800-talet, iflg. opplysningar ved Olav Toft, som vart fortalt om funna for fleire tiår sidan. Opplysningane vart gjevne ’i ein tøllig tone’. Så vidt ein veit vart funna aldri registrerte av fagfolk) (…)
NV-SØ orientert voll like vest for "Kyrkjesteinane", 2 store steinblokker som ligg om lag midt på lokaliteten. Vollen har blitt synleg etter nedbeiting av området, den er 12 m lang, 3 m brei og opptil 30 cm høg. Langs den sørvestlege langsida er det kantsette steinar med mellomrom på opptil 1 m. Funksjonen er vanskeleg å slå fast, men det kan dreie seg om ei tuft.
Det ble i 1995 registrert en steinaldertuft (ID 135418) samt et boplassområde (ID 33651). Ved årets befaring ble det funnet nok en tuft, beliggende utenfor det omsøkte området, helt mot elvebrinken. Hytta som var fradelt i 1995 var oppført.