I det området som er avgrenset av heia i SV og eller av av steingjerder, lå det gamle tunet på Ås. Fraflyttet i 1700-årene. Her finnes en rekke tufter, hager og andre inngjerdinger, og også endel rydningsrøyser. Tuptan på Ås utgjør et av de fineste eksempler i regionen på et tettbygd tun fra senmiddelalder og tidlig nytid. Må bevares.
I en N-vendt li S for veien mellom Fleseland og Eiga ligger et gårdsanlegg fra eldre jernalder. Anlegget består av et langhus og 2-3 gravhauger. Den gamle rideveien (forløperen til dagens kjørevei) går rett forbi langhuset. Anlegget ble oppdaget av grunneier Hans Fleseland under vedhogst for noen år siden. Det er nå godt kjent blant folk i området.
Rustad ligger i et ravinelandskap på vestsiden av Øyeren mellom Flateby og Kirkebygda. Landskapet bærer sterkt preg av siste istids vaskinger med dype raviner og smale rygger i mellom. Området består av tildels dyrket mark og tildels skogareal. Skogen består av for det meste åpen løvskog, men også enkelte lommer med tett granskog. Skogen vokser i de bratte skråningene og i bunnen av ravinene. Enkelte områder fremstår som noe mindre kupperte og disse er i all hovedsak oppdyrkede. Funnene består av to kokegroper og to nedgravninger.
Langs stien fra Ørterstølen mot store Ørteren, stien som stort sett har retning SV-NØ gjør en knapp sving mot N, over en liten høyde. På S-siden av høyden sees: Slaggforekomst, i stien over en 10 m lang strekning. 5 m N langs stien og inntil denne på Ø-siden: Kullgrop, tydelig voll omkring. Diameter 7,2 m, dybde 1,3 m. Prøvestikk i bunnen viste kull. Flere mindre ubestemmelige groper i området.
Funnene består av tre nedgravninger. Tre mulig sammenhengende strukturer bestående av noe uklare kullflekker i et større mørkebrunt felt; dette feltet strekker seg muligens over i den vestlige sjakten inntil Rv 120. Tilsammen utgjør strukturene en mulig u-form med ¿åpning¿ mot øst. F3 er datert til middelalder. (1440 e.Kr-1640 e.Kr).
Matjordstykkelsen varierer fra ca 30-40 cm, og enkelte steder er det kun 20 cm tykt. Jorda inneholder lite eller ingen stein. De fleste steder kommer man rett ned på gråbrun leire under matjordslaget. Enkelte steder er det blåleire umiddelbart under matjordslaget. På Solberg er undergrunnen preget av moderne nedgravninger som løper på tvers av sjaktene ¿ disse er i all sannsynlighet dreneringsgrøfter. Funnene består av en kokegrop og en nedgravning. Kokegrop: sort kullmettet masse. Rund i formen. Ingen synlig skjørbrent stein. 40 cm i diameter. Nedgravning: 130x70 cm stor med grå kant og deretter brungrå rand innenfor. I område med kullspett og mer sort masse.
"En Jøtul var bleven sint paa Nomefolket og tænkte at spille dem et Puds. Han havde lagt Mærke til, at Elven let vilde kunne stænges mellem Støt- og Jogelsaasen. Derved maatte dens Løb blive langs Skaftet, Nomevandet og derfra ud Reiersbø-Dalen. For Nomefolket vilde derved store Markstrækninger tilintetgjøres. Han stod paa Støtaasen og kastede en vældig Blok; men den for meget for langt nemlig helt forbi Jogelaasen, og den blev liggende i Nærheden af Nome; det er den saakaldte "Nomesten". Han kastede for anden Gang; det var Jøtulstenen, der dog blev liggende under istedetfor ovenfor Fossen. Han blev da ærgerlig og hoppede ned for at flytte den, hvilket dog ikke lykkedes ham. Han stod tvers over Elveløbet, og Sporene af hans vældige Fødder sees paa begge Sider af Fossen. Jøtulens første Skridt dernæst var fra Støtaasen til Uslandsheien. Man ser ogsaa Mærker efter, hvor han har siddet."