Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Registrering av Svestad, A, 01.01. 1995:
Om lag 250 m A for Skånsvikbrua ligg ei skada, nedgraven yngre steinalders hustuft. Det er ein del stygge vegskjæringar etter vegvesenet her. Tufta er blitt skada i samband med vegarbeid. Om lag 50 m A for føregåande ligg ei tilsvarande hustuft. Tuftene ligg på ein rullesteinsterrasse - ellers er området som for R1. Vurdering: Både i området rundt R1 og i området ellers er det stor sannsynligheit for at det kan finnast automatisk freda kulturminner som ikkje er påvist.
Registrering Johansen, G., Krogh, M., Olsen, B.,13.06.1997:
Lengst i V:
1) Tuft, oval til rektangulær. Skadet av grustaki NV-del. Lyng- og mosebevokst inni. Dybde 0,2 - 0,3 m. 2,5 x 3 m NV-SØ (indre mål).
40 m Ø for 1) ligger:
2) Tuft, tilnærmet rund. Dybde 0,3 - 0,4 m. Lyngbevokst. Fra tuft 2) og 20 m mot Ø7ØNØ ligger to, tre mulige tufter. Spor av ildsted synes i den Ø-ligste av disse. 4 m i diameter (indre mål).
21 m ØSØ for 2) ligger:
3) og 4) To tufter, ødelagte. En del kokstein i vollene. Identifiseringen av disse som tufter er noe usikker, men funn av avslag og store mengder kokstein i vollene gjør identifikasjonen sannsynlig. Tuftene er svært dype, noe som trolig skyldes masse uttak (flere grustak i området). Ca 3,5 m x 2,5 m (indre mål), total utstrekning 11 m x 5 m ytre mål.
1 m Ø for 4) ligger:
5) Dette er også ei steinaldertuft som er forstyrret av masseuttak. Dette gjør tufta dypere enn opprinnelig. Store mengder kokstein i vollene. Lyng, mose og krypende dvergbjørk. 3 m x 2,5 m (indre mål).
7 m Ø for 5) ligger:
6) tuft, oval. Svært godt markert. Lyngkledd. Dybde inntil 0,4 m. Krypende dvergbjørk. 4,5 m x 3,5 m ØV (indre mål).
1) Røysa fk.nr. 3/1 er 9 m i tverrmål og godt 1 m høg. I den sentrale delen av røysa er det 3 ulike søkk. Her stikk 20-50 cm store steinar/blokker i dagen. Røysa er elles torvdekt og lyngkledd.2) Røysa fk.nr. 3/2 er 7 m i tverrmål og 1 m høg. I røysa er det eit 3,5 m vidt, grunt søkk. I den sentrale og sørlege delen ligg 20-50 cm store steinar/blokker i dagen. I den vestlege delen av søkket ligg det dessutan to 50-60 cm store steinheller. Mellom steinane i den nordlege delen er røysa gras- og lyngvaksen.3) Røysa fk.nr. 3/3 er 7 m i tverrmål og godt 1 m høg i nedre kant. I toppen av røysa stikk det nokre steinar/blokker i dagen, men elles er ho tilvaksen med lyng og gras, og ho verkar urørd.Alle tre røysene ligg i svakt hallande lende, litt myrete, tilvakse med gras og noko lyng.
Lokaliteten vart funnen i 1975 av Tore Bjørgo i samband med museet sine registreringar i vegtraseen Voksa-Sandsøy. Lokaliteten låg den gong framme på ein tydeleg strandvoll med ei torvmyr attanfor.Siden har her vorte påfylt massar og jamna ut med maskin med tanke på nydyrking. Lokaliteten er såleis omrota. Kor vidt det kan liggje urørde kulturlag framleis, er vanskeleg å seie. I den omrota overflata vart det funne 10 avslag av flint, 8 avslag av kvarts/kvartsitt, 1 stykke skifer og 1 pimpstein.