Sikringssone er definert i kulturminnelovens § 6 og beskrives på følgende vis: «Med til et automatisk fredet kulturminne som nevnt i § 4, hører et område rundt dets synlige eller kjente ytterkant så langt det er nødvendig for å verne det mot tiltak som nevnt i § 3 første ledd. Området fastsettes særskilt av vedkommende myndighet etter loven.»
Sikringssonen skal beskytte det automatisk fredete kulturminnets integritet og plassering i landskapet, samt hindre inngrep og utilbørlig skjemming som nevnt i kml. § 3 første ledd. Sikringssonen er en sentral størrelse når man skal vurdere spørsmål om dispensasjon.
Tuft etter Askim middelalderske kirke. Den romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, (trolig) rektangulært kor med apsidal avslutning. I løpet av middelalderen ble koret forlenget.
Beskrivelse overført fra ID 49534:
Revet kirke. Ingen synlige spor. Der kirken skal ha ligget står det i dag 4 stein. På den ene et påbegynt kapitel, 1x0,5x0,7m. Muren rundt kirkegården i S og V er sannsynligvis bygget av stein fra denne kirken. Askim gamle kirke ble antagelig bygget i 12. århundre. Den ble innviet til Jomfru Maria og innvielsesdagen var 5. februar, Aagotmesse. Den var oppført av kvaderstein. Hadde udelt, avlangt skip og kor kortere, lavere og smalere enn skipet. Mellom skipog kor, korbuen som delte kirken i to. Koret hadde rett avslutning. Vinduer og dører var rundbuede (romansk stil). Kirken hadde to klokker. Den ene fra 13. eller 14. århundre, den andre fra 1572. Den første kjente prest var Sira Sigurd 1336. Kirken ble revet 1877.
Kirkegården ble utvidet i 1846, i 1858 (mot vest?), i 1872 (mot nord), 1901 (mot vest?), i 1907, i 1921 (mot vest) Den hadde hele tiden steingard (Loftheim 1963:233ff).
Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian a Askuelli, BK 24a), og kort før dette nevnes presten i 1306 (sira Esteini a Askvelli, DN IV:62).
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2005. Avgrenset av terrengnivåforskjeller i Ø, Kirkegårdsmur i S, gate i gravrekkene i V, samt kart/beskrivelse i N.
Fornminne: Hule. Tykt jordlag på bunnen med følgende funn: T 10278-81 Spissen av harpunlignende redskap av bein, pren av bein, firkantet stykke av bein, avsagd i begge ender, leddbein med forskjellige innskjæringer. (Tilvekst 1912). Rester av ildsed funnet på forskjellige steder inne i hulen. Kullrester viser at det ble brukt furuved. Hulemalerier på veggene, ca 20 tegninger av dansende menneskefigurer. Figurene er malt med en slags rødfarge trolig av knust stein og dyreblod eller dyrefett. Hulen er forholdsvis stor og rommelig. Det er ca 50 m fra åpningen og inn til tegningene på bergveggen, hvor det er helt mørkt. Huleåpningen ligger ca ? m lavere enn terrenget utenfor, i en dyp sprekk i fjellet. Hulen ble oppdaget av Emil Mikalsen (senere ) i 1912. Først ned i hula var Johan Nicolaysen, Peter Busch og Wilhelm Mikalsen. Solsemhula ligger ca. 1700 m nordøst for bunnen av Solsemvågen, 78 meter over havet. Fra sjøen skråner terrenget jevnt oppover til ura som begynner 52 meter over havet. Herfra er stigningen temmelig bratt da ura består av store, utraste fjellblokker. Adkomsten til hula er gjort enklere med ryddet sti fram til huleåpningen og jerntrapp nedover de første meterene innenfor åpningen. Hula deles naturlig i tre avdelinger. Den forreste er fylt av ur i elleve meters lengde. Så er det en innsnevring og deretter er det midtre rommet som er tolv og en halv meter langt i en mer vestlig retning. Så dreier hula igjen i vestlig retning og utvider seg til det innerste rommet ca. tolv meter langt og opptil fem og en halv meter bredt. Veggene møtes til slutt i en spiss vinkel. Dagslyset når til den forreste delen av den midtre avdelingen. Malingene er i det innerste og mørkeste partiet i hula. De er på begge veggene, flest figurer er det på østveggen. Figurene er malt med rød farve. L. Schulerud undersøkte malingen i forbindelse med Th. Petersens undersøkelser i 1912 og 1913 og fant ut at den bestod av jernoksyd blandet med pulver av en ufarget steinart. Motivene er en stor korsformet figur der den vannrette streken er 3,45 m lang og den loddrette er 2,75 m og menneskefigurer, noen med fallos. Figurene er en del utvasket, slik at en del konturer er utydelige. Den innerste figuren er en halv meter fra hulens indre avslutning. Under en av figurene er det en del stein med rødmaling som tyder på at fargen har dryppet ned eller at maleren har sølt med fargen. I kulturlaget i hula og mellom steinene på golvet er det funnet mye beinmateriale fra forskjellige arter av fisk, fugl (deriblant geirfugl), dyr og menneske. Det er også funnet forskjellige typer skjell og trerester (kull) vesentlig av furu som praktisk talt ikke finnes på øya lenger. Det er funnet seks gjenstander av bearbeidet bein, den mest spesielle er en fuglefigur laget av oksebein som man mener forestiller en geirfugl. Det er funnet en pilespiss av mørk fiolett skifer og to bruddstykker av en slipeplate av kvartsitt.