Ved Kapp Borthen finnes vraket av et tysk fly, en Junker-88. Det hadde en kalkulert nødlanding i september 1942. Skadet av antiluftskyts, måtte flyet nødlande. Flyet ble sprengt av flygerne, men snute, hale og vinger ble lite skadet. Besetningen på fem – seks personer ble senere plukket opp av et tysk meteorologisk rekognoseringsfly.
Kulturhistorisk kontekst
Krigsminne - Omfatter: Flyvrak, tysk Junker 88. Område 3 Sør-Spitsbergen
Hovedstasjonen ble oppført i 1907. Den var mye benyttet som hovedstasjon fra 1920-årene og framover, blant annet av Henry Rudi. Hyttevika er blant annet kjent gjennom Wanny Wolstad, den første kvinne som var fangstmann på Svalbard. Det finnes fjernsynsopptak med den siste fangstmannen i Hyttevika, Fredrik Ruback. Hyttevika vedlikeholdes av polakkene i Hornsund. Hytta har vært hyppig besøkt av isbjørn og flere bjørner skutt her de siste årene, den siste i mars 2013.
Kulturhistorisk kontekst
Fangst, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Hyttevika”. Område 3 Sør-Spitsbergen
Under fuglefjellet Gnålberget ligger en gammel fangsthytte, som ifølge Ole Blomli ble bygd av Kjellmo og Wallum. Hytta var, etter opplysninger fra kaptein Hermansen, i bra stand sommeren 1935, og inne i hytta lå proviant som tilhørte Anders Sæterdal fra Rana. Sæterdal var fangstmann på Svalbard i mange år og brukte hytta i Hyttevika, nord for Hornsunds munning, som hovedstasjon sammen med sin kjente partner Wanny Woldstad. Hytta på Gnålodden tjente som bistasjon. I 1967-68 lå Fredrik Rubach og Odd Ivar Ruud i Isbjørnhamna og brukte hytta på Gnålodden som bistasjon. Året etter utvidet og ombygde Ruud hytta. Hytta benyttes av forskere fra den polske forskningsstasjonen i Isbjørnhamna. I vika øst for Gnålodden ligger restene av en russisk fangststasjon og en grav. AECO har utarbeidet stedspesifikke guidelines for lokaliteten.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø norsk fangst - Omfatter: Stående hytte Gnålodden. Område 3 Sør-Spitsbergen
Ved Høferpynten (også kalt Arkeologvika), langs vest i Hornsund, er det registrert og delvis utgravd flere hvalfangstanlegg hvor både hustufter, graver og spekkovner er bevart. Anlegget er trolig rester etter den engelske hvalfangsten da engelskmennene etter 1618 fikk overherredømme i området. Hvalfangstanleggene er sterkt utsatt for erosjon. Her har arkeologer også gravd ut tufter etter en russisk fangststasjon og en grav. Rester av tuftene kan fortsatt sees i terrenget.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjoner og russisk fangststasjon - Omfatter: Hustufter, spekkovner, graver. Område 3 Sør-Spitsbergen
Den norske stat bygde fire hytter for å markere norsk myndighet i området. Under bergmester Merckolls ekspedisjon til østområdene i 1936 ble hyttene satt opp til bruk som nødly og i fangst. Svalbards nordligste hytte, Isflakbukta på Phippsøya, er blant disse. To hytter ligger på Kong Karls land: Kapp Pettersen og Kapp Koburg. Den siste er Heimland på Barentsøya og er omtalt under område fem (se kulturminne nr 39). Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen er tegnet av dr. Orvin ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (Rossnes 1993: 183, 189).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø hytter, norsk suverenitetshevdelse og norsk fangst - Omfatter: Tre (fire) stående hytter Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen (+Heimland). Område 4 Nordaust Svalbard
Den norske stat bygde fire hytter for å markere norsk myndighet i området. Under bergmester Merckolls ekspedisjon til østområdene i 1936 ble hyttene satt opp til bruk som nødly og i fangst. Svalbards nordligste hytte, Isflakbukta på Phippsøya, er blant disse. To hytter ligger på Kong Karls land: Kapp Pettersen og Kapp Koburg. Den siste er Heimland på Barentsøya og er omtalt under område fem (se kulturminne nr 39). Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen er tegnet av dr. Orvin ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (Rossnes 1993: 183, 189).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø hytter, norsk suverenitetshevdelse og norsk fangst - Omfatter: Tre (fire) stående hytter Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen (+Heimland). Område 4 Nordaust Svalbard
Den norske stat bygde fire hytter for å markere norsk myndighet i området. Under bergmester Merckolls ekspedisjon til østområdene i 1936 ble hyttene satt opp til bruk som nødly og i fangst. Svalbards nordligste hytte, Isflakbukta på Phippsøya, er blant disse. To hytter ligger på Kong Karls land: Kapp Pettersen og Kapp Koburg. Den siste er Heimland på Barentsøya og er omtalt under område fem (se kulturminne nr 39). Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen er tegnet av dr. Orvin ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (Rossnes 1993: 183, 189).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø hytter, norsk suverenitetshevdelse og norsk fangst - Omfatter: Tre (fire) stående hytter Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen (+Heimland). Område 4 Nordaust Svalbard
I 1689 brøt det ut krig med sjøfartsnasjonene England og Holland på den ene siden og Frankrike på den andre. I 1693 fikk den franske kaptein Varenne i oppdrag å seile nordover til Svalbard og brenne og senke alle skuter som seilte under fiendens flagg; England, Holland og Hamburg. Fangsten skulle tas som krigsbytte. Fire franske fregatter dro til øygruppa og satte i gang et raid mot alle ”fiendtlige” hvalfangere i farvannene der. Til slutt samlet 40 hollandske skuter seg til motangrep mot to av de franske fregattene i Sorgfjorden. Slaget i Sorgfjorden varte i mange timer med sterk ildgivning fra begge sider. De hollandske skipene begynte så å rømme ut av fjorden ved å taue de vanskelig manøvrerbare skipene sine med sluppene. De kom seg forbi franskmennene som ikke klarte å stoppe dem siden deres slupper i kampens hete var blitt ødelagte. Franskmennene klarte likevel å fange 13 av de hollandske hvalfangstskutene. De franske fregattene seilte ut av Sorgfjorden med 11 hvalfangere som krigsbytte etter å ha brent to av skipene. Det er mulig at krigsbyttet ville vært større, hvis de to siste franske fregattene hadde vært der og hjulpet sine frender og landsmenn. I arkivene er det totale antallet falne ikke nevnt, men det var ikke mange liv som gikk tapt; den ene av de franske fregattene rapporterte om to, om hollenderne står det intet. Til gjengjeldt rapporterte franskmennene at de hadde tatt all fangst fra hollenderne ved Svalbard denne sesongen, og at skipene som klarte å flykte returnerte hjem praktisk talt tomme. Dette er feil. Fra arkivene vet vi at 89 hollandske skip dro nordover på fangst dette året. Av disse ble 26 tatt og seks gikk ned i isen. Resten av flåten tok hjem 175 hvaler, et ganske betydelig fangstresultat. Det kan være spor fra dette slaget i Sorgfjorden. På 1800- og 1900-tallet ble Sorgfjorden ofte besøkt av vitenskapelige ekspedisjoner. Av disse kan nevnes Parrys ekspedisjon i 1827, den svenskrussiske gradmålingsekspedisjonen i 1899-1900 og Schröder-Stranz-ekspedisjonen i 1912-13. Den svenske gradmålingsstasjonen fra 1899 har en stående bygning, men ligger ellers i ruin. Det er likevel en av 1800-tallets store forskningsstasjoner som er best bevart (Liljequist 1993). Foranledningen var svenske og russiske ressurspersoner som gikk sammen og laget et storstilt forskningsprosjekt med utgangspunkt i spørsmålet om jordklodens eksakte form. Forskerne ville bevise hypotesen om at jorden er flattrykt ved polene. Svalbard ble valgt siden øygruppa utpekte seg som den beste lokaliteten til å drive undersøkelsene på. Prosjektet inkluderte en overvintring i Sorgfjorden vinteren 1899-1900. Ekspedisjonen var den svenske gradmålingsekspedisjonen (se beskrivelse av den russiske stasjonen ved Konstantinovska i område 3). Anlegget på Crozierpynten ble bekostet av den svenske stat. Forskerne Jäderin, Rubin, Westman, Fraenkel og doktor Torgersruud overvintret sammen med åtte mann vinteren 1899-1900. Mange av ekspedisjonsmedlemmene etterlot sine navn på plasser rundt omkring i området, spesielt på Nordaustlandet. Da svenskene forlot stasjonen i 1900 begynte naturen straks sitt nedbrytende arbeid, og anlegget med alle bygninger ble langsomt lagt i ruiner. Men ett av husene står fremdeles delvis oppreist, selv om det trolig ikke er lenge før det faller helt sammen. Grunnen er at bygningen flere år etter gradmålingsekspedisjonens overvintring ble reparert og benyttet av Hagerup/Jensenekspedisjonen Jensenekspedisjonen, og igjen ble reparert i 1927 av brødrene Svendsen. Alle de andre bygningene har i dag falt sammen og ligger på bakken. Ved innseilingen til Sorgfjorden ligger Eolusneset, og fra toppen av neset troner et kors. Korset ble reist av skipper C. Holmgren på skonnerten Eolus av Bergen som lå innesperret av is her i 1855. Ifølge innskriften på korset ble dette reist til minne om falne fangstfolk etter det kjente sjøslaget i 1693 inne i Sorgfjorden. Gravfeltet som ligger nedenfor korset, litt lenger ute på neset, skulle være vitnesbyrd om denne hendelsen. Men her foreligger det nok en feil. Parry, som besøkte Sorgfjorden og gravfeltet i 1827, gir en god beskrivelse av gravene og de inskripsjonene som fremdeles var lesbare på korsene over gravene. Inskripsjonene forteller at de 30 gravene ikke har tilknytning til sjøslaget, men tvert imot var, som så mange andre kystnære områder og strender langs Svalbards vest- og nordside, en kirkegård for de gamle hvalfangerne på 1600- og 1700-tallet. Miljøovervåking ble etablert på gravfeltet i år 2000 (Bjerck 1999). Er ikke videreført. Fjorden ble også besøkt av norske fangstovervintrere på 1900-tallet, men området var ikke mye brukt. I 1921 oppførte Hagerup/Jensen-ekspedisjonen en bistasjon på sletten nord for Eolusneset. Denne ble reparert i 1926 av Arthur Oxaas og brødrene Svendsen. Senere ble det sagt at den var ubrukelig.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med vitenskapelig ekspedisjon, gravfelt, norsk fangst og hvalfangsthistorie - Omfatter: Tre tufter, flere spor etter ulike observatorier, stående fangsthytte, gravfelt, tradisjon, gjenstander. Område 4 Nordaust Svalbard
Kinnvika ble etablert som en svensk/finsk/sveitsisk forskningsstasjon i det tredje polaråret 1957-1958, International Geophysical Year (IGY). Dette polaråret var det største forskningsarrangementet noensinne, og det er anslått at 60 000 vitenskapelige personell fra over 60 nasjoner var involvert. Svenskene hadde en sentral rolle i den arktiske regionen, og det ble bestemt at deres bidrag skulle være en forskningsstasjon på Svalbard. Leder for stasjonen var Gösta H. Liljequist. Det vitenskapelige arbeidet knyttet seg til observasjoner av atmosfære, geomagnetisme, nordlys og kosmisk stråling. I alt ti hus ble reist i løpet av en måneds tid, i august 1957 var stasjonen i drift. Oppføringen på stedet ble ledet av snekker Kalle Ericsson. Første året overvintret 13 mann, hvorav åtte svensker, tre finner og to sveitsere. Dette var meteorologer, ingeniører, en lege og en kokk. Vinteren 1958-59 var stasjonen bemannet med redusert program. Kinnvika framstår som en liten forskningslandsby i det arktiske steinlandskapet. Anlegget består av ti bygninger og noe teknisk utstyr. Bygningene er prefabrikkerte elementer av tre.
Kulturhistorisk kontekst
Ekspedisjonslokalitet, bygningsanlegg - Omfatter: 10 bygninger, løse gjenstander, veg. Område 4 Nordaust Svalbard
På Chermsideøya er en rekke fartøynavn skrevet med stein på et grusdekt nes. De eldste navnene er fra 1898 og stammer fra deltakere på den svenske gradmålingsekspedisjonen som hadde tilhold på Crozierpynten i Sorgfjorden (Amundsen 1994). Det yngste elementet på lokaliteten er et hakekors fra 1939 (1937?), som i senere år både er rasert og restaurert.11 Inskripsjonene ligger på vestsida av tangen lengst sør på øya, mot Beverlysundet, på en slett homogen flate av småstein og grus. På Kapp Rubin lengre nordvest ligger restene av Sivertsen-ekspedisjonens hovedstasjon. Hytta ble oppført av Johan Fredrik Sivertsens ekspedisjon i 1908. De benyttet skøyta ”Gjøa”. Alle de tre deltakerne på ekspedisjonen døde under en dramatisk overvintring i 1908-09. Ekspedisjonens bistasjon lå på Chermsideøya øst for Beverlysundet og er i dag kun en tuft (Rossnes 1993:182). Hytta ble brukt som en av basene for leteaksjonen etter Nobile i 1928.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med ekspedisjonslokaliteter og norsk fangst - Omfatter: ”Graffiti” i stein, stående hytter, tufter. Område 4 Nordaust Svalbard