Den norske stat bygde fire hytter for å markere norsk myndighet i området. Under bergmester Merckolls ekspedisjon til østområdene i 1936 ble hyttene satt opp til bruk som nødly og i fangst. Svalbards nordligste hytte, Isflakbukta på Phippsøya, er blant disse. To hytter ligger på Kong Karls land: Kapp Pettersen og Kapp Koburg. Den siste er Heimland på Barentsøya og er omtalt under område fem (se kulturminne nr 39). Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen er tegnet av dr. Orvin ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (Rossnes 1993: 183, 189).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø hytter, norsk suverenitetshevdelse og norsk fangst - Omfatter: Tre (fire) stående hytter Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen (+Heimland). Område 4 Nordaust Svalbard
Den norske stat bygde fire hytter for å markere norsk myndighet i området. Under bergmester Merckolls ekspedisjon til østområdene i 1936 ble hyttene satt opp til bruk som nødly og i fangst. Svalbards nordligste hytte, Isflakbukta på Phippsøya, er blant disse. To hytter ligger på Kong Karls land: Kapp Pettersen og Kapp Koburg. Den siste er Heimland på Barentsøya og er omtalt under område fem (se kulturminne nr 39). Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen er tegnet av dr. Orvin ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (Rossnes 1993: 183, 189).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø hytter, norsk suverenitetshevdelse og norsk fangst - Omfatter: Tre (fire) stående hytter Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen (+Heimland). Område 4 Nordaust Svalbard
Den norske stat bygde fire hytter for å markere norsk myndighet i området. Under bergmester Merckolls ekspedisjon til østområdene i 1936 ble hyttene satt opp til bruk som nødly og i fangst. Svalbards nordligste hytte, Isflakbukta på Phippsøya, er blant disse. To hytter ligger på Kong Karls land: Kapp Pettersen og Kapp Koburg. Den siste er Heimland på Barentsøya og er omtalt under område fem (se kulturminne nr 39). Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen er tegnet av dr. Orvin ved Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (Rossnes 1993: 183, 189).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø hytter, norsk suverenitetshevdelse og norsk fangst - Omfatter: Tre (fire) stående hytter Phippsøya, Kapp Koburg og Kapp Pettersen (+Heimland). Område 4 Nordaust Svalbard
I 1689 brøt det ut krig med sjøfartsnasjonene England og Holland på den ene siden og Frankrike på den andre. I 1693 fikk den franske kaptein Varenne i oppdrag å seile nordover til Svalbard og brenne og senke alle skuter som seilte under fiendens flagg; England, Holland og Hamburg. Fangsten skulle tas som krigsbytte. Fire franske fregatter dro til øygruppa og satte i gang et raid mot alle ”fiendtlige” hvalfangere i farvannene der. Til slutt samlet 40 hollandske skuter seg til motangrep mot to av de franske fregattene i Sorgfjorden. Slaget i Sorgfjorden varte i mange timer med sterk ildgivning fra begge sider. De hollandske skipene begynte så å rømme ut av fjorden ved å taue de vanskelig manøvrerbare skipene sine med sluppene. De kom seg forbi franskmennene som ikke klarte å stoppe dem siden deres slupper i kampens hete var blitt ødelagte. Franskmennene klarte likevel å fange 13 av de hollandske hvalfangstskutene. De franske fregattene seilte ut av Sorgfjorden med 11 hvalfangere som krigsbytte etter å ha brent to av skipene. Det er mulig at krigsbyttet ville vært større, hvis de to siste franske fregattene hadde vært der og hjulpet sine frender og landsmenn. I arkivene er det totale antallet falne ikke nevnt, men det var ikke mange liv som gikk tapt; den ene av de franske fregattene rapporterte om to, om hollenderne står det intet. Til gjengjeldt rapporterte franskmennene at de hadde tatt all fangst fra hollenderne ved Svalbard denne sesongen, og at skipene som klarte å flykte returnerte hjem praktisk talt tomme. Dette er feil. Fra arkivene vet vi at 89 hollandske skip dro nordover på fangst dette året. Av disse ble 26 tatt og seks gikk ned i isen. Resten av flåten tok hjem 175 hvaler, et ganske betydelig fangstresultat. Det kan være spor fra dette slaget i Sorgfjorden. På 1800- og 1900-tallet ble Sorgfjorden ofte besøkt av vitenskapelige ekspedisjoner. Av disse kan nevnes Parrys ekspedisjon i 1827, den svenskrussiske gradmålingsekspedisjonen i 1899-1900 og Schröder-Stranz-ekspedisjonen i 1912-13. Den svenske gradmålingsstasjonen fra 1899 har en stående bygning, men ligger ellers i ruin. Det er likevel en av 1800-tallets store forskningsstasjoner som er best bevart (Liljequist 1993). Foranledningen var svenske og russiske ressurspersoner som gikk sammen og laget et storstilt forskningsprosjekt med utgangspunkt i spørsmålet om jordklodens eksakte form. Forskerne ville bevise hypotesen om at jorden er flattrykt ved polene. Svalbard ble valgt siden øygruppa utpekte seg som den beste lokaliteten til å drive undersøkelsene på. Prosjektet inkluderte en overvintring i Sorgfjorden vinteren 1899-1900. Ekspedisjonen var den svenske gradmålingsekspedisjonen (se beskrivelse av den russiske stasjonen ved Konstantinovska i område 3). Anlegget på Crozierpynten ble bekostet av den svenske stat. Forskerne Jäderin, Rubin, Westman, Fraenkel og doktor Torgersruud overvintret sammen med åtte mann vinteren 1899-1900. Mange av ekspedisjonsmedlemmene etterlot sine navn på plasser rundt omkring i området, spesielt på Nordaustlandet. Da svenskene forlot stasjonen i 1900 begynte naturen straks sitt nedbrytende arbeid, og anlegget med alle bygninger ble langsomt lagt i ruiner. Men ett av husene står fremdeles delvis oppreist, selv om det trolig ikke er lenge før det faller helt sammen. Grunnen er at bygningen flere år etter gradmålingsekspedisjonens overvintring ble reparert og benyttet av Hagerup/Jensenekspedisjonen Jensenekspedisjonen, og igjen ble reparert i 1927 av brødrene Svendsen. Alle de andre bygningene har i dag falt sammen og ligger på bakken. Ved innseilingen til Sorgfjorden ligger Eolusneset, og fra toppen av neset troner et kors. Korset ble reist av skipper C. Holmgren på skonnerten Eolus av Bergen som lå innesperret av is her i 1855. Ifølge innskriften på korset ble dette reist til minne om falne fangstfolk etter det kjente sjøslaget i 1693 inne i Sorgfjorden. Gravfeltet som ligger nedenfor korset, litt lenger ute på neset, skulle være vitnesbyrd om denne hendelsen. Men her foreligger det nok en feil. Parry, som besøkte Sorgfjorden og gravfeltet i 1827, gir en god beskrivelse av gravene og de inskripsjonene som fremdeles var lesbare på korsene over gravene. Inskripsjonene forteller at de 30 gravene ikke har tilknytning til sjøslaget, men tvert imot var, som så mange andre kystnære områder og strender langs Svalbards vest- og nordside, en kirkegård for de gamle hvalfangerne på 1600- og 1700-tallet. Miljøovervåking ble etablert på gravfeltet i år 2000 (Bjerck 1999). Er ikke videreført. Fjorden ble også besøkt av norske fangstovervintrere på 1900-tallet, men området var ikke mye brukt. I 1921 oppførte Hagerup/Jensen-ekspedisjonen en bistasjon på sletten nord for Eolusneset. Denne ble reparert i 1926 av Arthur Oxaas og brødrene Svendsen. Senere ble det sagt at den var ubrukelig.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med vitenskapelig ekspedisjon, gravfelt, norsk fangst og hvalfangsthistorie - Omfatter: Tre tufter, flere spor etter ulike observatorier, stående fangsthytte, gravfelt, tradisjon, gjenstander. Område 4 Nordaust Svalbard
Kinnvika ble etablert som en svensk/finsk/sveitsisk forskningsstasjon i det tredje polaråret 1957-1958, International Geophysical Year (IGY). Dette polaråret var det største forskningsarrangementet noensinne, og det er anslått at 60 000 vitenskapelige personell fra over 60 nasjoner var involvert. Svenskene hadde en sentral rolle i den arktiske regionen, og det ble bestemt at deres bidrag skulle være en forskningsstasjon på Svalbard. Leder for stasjonen var Gösta H. Liljequist. Det vitenskapelige arbeidet knyttet seg til observasjoner av atmosfære, geomagnetisme, nordlys og kosmisk stråling. I alt ti hus ble reist i løpet av en måneds tid, i august 1957 var stasjonen i drift. Oppføringen på stedet ble ledet av snekker Kalle Ericsson. Første året overvintret 13 mann, hvorav åtte svensker, tre finner og to sveitsere. Dette var meteorologer, ingeniører, en lege og en kokk. Vinteren 1958-59 var stasjonen bemannet med redusert program. Kinnvika framstår som en liten forskningslandsby i det arktiske steinlandskapet. Anlegget består av ti bygninger og noe teknisk utstyr. Bygningene er prefabrikkerte elementer av tre.
Kulturhistorisk kontekst
Ekspedisjonslokalitet, bygningsanlegg - Omfatter: 10 bygninger, løse gjenstander, veg. Område 4 Nordaust Svalbard
På Chermsideøya er en rekke fartøynavn skrevet med stein på et grusdekt nes. De eldste navnene er fra 1898 og stammer fra deltakere på den svenske gradmålingsekspedisjonen som hadde tilhold på Crozierpynten i Sorgfjorden (Amundsen 1994). Det yngste elementet på lokaliteten er et hakekors fra 1939 (1937?), som i senere år både er rasert og restaurert.11 Inskripsjonene ligger på vestsida av tangen lengst sør på øya, mot Beverlysundet, på en slett homogen flate av småstein og grus. På Kapp Rubin lengre nordvest ligger restene av Sivertsen-ekspedisjonens hovedstasjon. Hytta ble oppført av Johan Fredrik Sivertsens ekspedisjon i 1908. De benyttet skøyta ”Gjøa”. Alle de tre deltakerne på ekspedisjonen døde under en dramatisk overvintring i 1908-09. Ekspedisjonens bistasjon lå på Chermsideøya øst for Beverlysundet og er i dag kun en tuft (Rossnes 1993:182). Hytta ble brukt som en av basene for leteaksjonen etter Nobile i 1928.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med ekspedisjonslokaliteter og norsk fangst - Omfatter: ”Graffiti” i stein, stående hytter, tufter. Område 4 Nordaust Svalbard
Det mest kjente kulturminnet på Nordaust- Svalbard er Andrée-ekspedisjonens dødsleir på Andréeneset, lengst sørvest på Kvitøya. Her slo Salomon August Andrée, Knut Frænkel og Nils Strindberg leir 5. oktober 1897 etter en strabasiøs vandring i nesten 3 måneder sørover havisen etter havariet med ballongen Örnen. Havariet skjedde nord for Nordaustlandet den 14. juli 1897, på nesten 83º nord. I løpet av høsten omkom de tre i denne leiren på Kvitøya. Siste beretning i dagboka, som ble funnet i 1930 av mannskap fra ishavsskuta Brattvåg, er datert 17. oktober 1897. Viktige funn av gjenstander og notater fra stedet er senere sikret for ettertiden og ivaretatt på museer, først og fremst i Sverige.
Kulturhistorisk kontekst
Andrée-ekspedisjonens siste leir - Omfatter: Gjenstander og rester etter Andrées siste leir. Område 4 Nordaust Svalbard
Strekningen fra Sallyhamna til Svenskegattet er et kulturmiljø der det med innbyrdes gangavstand finnes kulturminner fra de fleste hovedepokene i Svalbards historie. Ved den skjermede havna i Sallyhamna er det en hvalfangststasjon med spekkovner, hus-/telttufter og til og med en lten vegstump fra 16-1700-tallet. I to av ovnsfundamentene som ligger vest for hytta i Sallyhamna finnes det sekundære graver, trolig fra hvalfangsttida. Fangsthytta i Sallyhamna ble oppført av Waldemar Kræmer i 1937. Han overvintret her sammen med Sally Larsen til evakueringen i 1941. Hytta benyttes i dag som tjenestehytte for Sysselmannen. Ved Svenskegattet er det en russisk fangststasjon med to mindre hustufter og omkringliggende kulturlag. Like ved er det ei norsk fangsthytte (stående ruin). Hovedstasjonen Svenskegattet ble bygd av Georg Bjørnes for Hagerup/Jensens ekspedisjon I 1920. Den ble revet igjen i 1921 av samme ekspedisjon og flyttet til Wijdefjorden (Trios dagbok og Bjørnes dagbok). Når den er oppbygd på nytt vites ikke, men Arthur Oxaas skal ha reparert den i 1924. Svenskgattet ble forlatt etter oppføringen av ny hovedstasjon i Sallyhamna i 1937.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon, russisk og norsk fangst - Omfatter: To stående hytter Sallyhamna og Svenskegattet, russetufter, spekkovner, gammel veg, tufter, graver, lemfeller. Område 1 Nordvestspitsbergen
Ved Gravneset, innerst i Magdalenefjorden er det god havn og et storslagent landskap. I ”Trinity Harbour”, som det også kalles, finnes fire spekkovner og ett av de tre store gravfeltene fra hvalfangstperioden. Feltet skriver seg fra hvalfangst på 1600- og 1700-tallet og rommer i underkant av 130 graver. Historiske kilder sier at englenderne hadde en stasjon på Gravneset som de kalte "Trinity Harbour". Stasjonen ble nedlagt rundt 1623. Den gode havna har trolig vært viktig i hele hvalfangstperiode, også ette at landstasjonenene var forlatt. Dette er det mest besøkte stedet på Svalbard utenfor bosettingene, og har vært mål for turister helt siden 1800-tallet. Allerde i 1932 sier Bergmester Mercoll i et intervju med Aftenposten at "turistene har herjet forferdelig i gravfeltet" og at de i 1930 måtte begrave en hel del bein som lå slengt utover. Gravfeltet er skadet av ferdsel og ble gjerdet inn i 1996 (det året var det mer enn 19000 turister i land her). Det inngjerdede området ble utvidet i 2002 på grunn av slitasje fra ferdsel. Samtidig ble det montert skilt og gitt ut en kortfattet brosjyre (Prestvold 2001). Det har siden utviklet seg tendenser til stidannelser langs kjettinggjerdet. Det er også registrert fire tufter på sørsiden av havna. Alderen på disse er ukjent, men de er trolig knyttet til hvalfangsten på 1600 og 1700-tallet. Sysselmannens tjenestehytte ligger på sørsiden av bukta. Denne er ikke fredet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon og gravfelt - Omfatter: Gravfelt, tre–fem spekkovner, mulige tufter. Område 1 Nordvestspitsbergen
Smeerenburg var nederlendernes viktigste hvalfangststasjon. I 1928 ble det registrert åtte spekkovner (i dag er kun syv bevart; seks doble ovner og en enkel), 19 hustufter og 101 graver10. Bak en av ovnene, som sannsynligvis tilhørte et dansk selskap, ble det funnet et natursteinsplatå. Dette er antagelig rester etter festningen som står nevnt i overvintringsdagboka fra 1633-34. Mange av kulturminnene ble undersøkt av nederlandske arkeologer under ledelse av L. Hacquebord i 1979 – 1981 og gjenstandene fra utgravningene befinner seg på Svalbard museum. Det er utarbeidet informasjonshefte om Smeerenburg (Prestvold 2001) og Sysselmannen har satt opp skilt på lokaliteten. Lokaliteten er mye besøkt av turister. AECO har utarbeidet stedspesifikke guidelines for lokaliteten (Svalbard site guidelines)
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon - Omfatter: Syv spekkovner, 19 tufter (101 graver ikke med i det skraverte området). Område 1 Nordvestspitsbergen