På Storholmen i Kongsfjorden er en av bygningene etter Ernest Mansfield, NEC fra 1911. Huset er av samme type som i Ny-London og det ble kalt Camp Davis. Mansfield bodde i perioder i huset, som ble overtatt av staten i 1932. Øya ble også kalt Gressholmen. Hytta har i mange år vært disponert av velferden i Ny-Ålesund, men har fram til Sysselmannen igangsatte håndverkskurs i 2010 i liten grad vært vedlikeholdt. Fuglereservatet hindrer ferdsel i hekkesesongen.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående fangsthytte ”Storholmen” eller ”Camp Davis”. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden
Landskapet her er uvanlig frodig og vakkert på grunn av fuglefjellet i det karakteristiske Alkhornet. Kulturmiljøet er sammensatt av kulturminner med tilknytning til hvalfangst med rester etter en landstasjon, som består av en dobbelt spekkovn i Trygghamna og muligens en utkikkspost på Alkepynten. Kulturmiljøet har også tufter etter en av de største russiske fangststasjonene på Svalbard, flere graver, en eldre norsk fangsthytte i dårlig forfatning og en del andre kulturminner. Restene etter den russiske fangststasjonen med flere russetufter er av samme type som i Russekeila. Arkeologiske funn knytter stedet til russisk overvintringsfangst på 1700-tallet. Det er tidligere vurdert å tilrettelegge det bedre for besøkende, noe som ikke er gjennomført. Den norske hovedstasjonen ved Alkhornet ble oppført første gang i 1905 av Hans Jørgensen Furfjord og Daniel Nøis. Den siste hytta skal være oppført av Karl Eliassen, Tromsø og solgt til Hilmar Nøis i 1920 (Rossnes 1993:95). Sysselmannen har en nyere tjenestehytte i området.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon, russisk og norsk fangst - Omfatter: Spekkovner, utkikkspost, tufter, graver, fangsthytte. Område 7 Isfjorden
På Bohemanneset brøt ishavsskipper Søren Zachariassen i 1899 den første skipslasten, 600 hl med kull, for salg. Dette regnes som starten på den industrielle utnyttelsen av kullet. Året etter var han tilbake og okkuperte Bohemanneset på vegne av det nystiftede selskapet Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen og satte opp et hus. Det skulle romme 16 mann. Regulær drift av kullfeltet ble det først på 1920- tallet da Nederlandsche Spitsbergen Compagnie hadde overtatt okkupasjonene. De satte opp flere hus som ble revet i 1922 og flyttet til Barentsburg. Eiendommen ble overtatt av Trust Arktikugol i juni 1932. Det russiske selskapet drev undersøkelser på feltet i 1953 og satte blant annet opp et skur kledd med svart papp som var kombinert lagerbygning og sovebrakke for arbeiderne. Hvis disse opplysningene stemmer (Hoel 1966:230), er en av de stående bygningene på Bohemanneset den eldste norske bygningen med tilknytning til mineralutvinning på Svalbard. Rundt bygningene og mellom fjæra, bekken og de nærmeste dagbruddene, finner vi hustufter, båtvrak, tømmer, treplanker, oljefat og alle de løse gjenstandene som virksomheten har lagt igjen. I landskapet omkring har gruveaktiviteten satt spor. Det er mange dagbrudd og prøvesjakter, de fleste nede i fjæra, det finnes en brønn, ferskvannsdam, en innebygd borerigg, anneksjonsskilt for Trust Arktikugol, som eier området i dag, varder, seilingsmerker og en jernpåle med kløvet topp av den type "Isefjord" benyttet til sine anneksjonsgjerder.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruveminner og fangst - Omfatter: Stående bygninger, gruver, grav, anneksjonsskilt, gjenstander. Område 7 Isfjorden
Kulturmiljøet består av et fangstområde med en norsk fangststasjon som fremdeles er i bruk med tilhørende bistasjoner. Bistsjonenene vitnert om fangstmannens utnyttelse av terrenget. Kapp Wijk er ett av stedene hvor det er mulig å bevare strukturen i hele fangstfeltet. Alle bistasjonene har ikke vært benyttet samtidig. For å vise strukturen i fangstfeltet er det derfor ikke nødvendig å bevare alle. Noen av hyttene brukes i dag av Harald A. Soleim og vedlikeholdes derfor av ham. Bistasjonene er Kapp Wærn, Kapp Smith, Tåkefjellhytta, Hagahytta, Skansbukta, Småhuset i Dicksonfjorden, Ekmanfjorden (ruin), Blomesletta (ruin). I tillegg kommer fire bistasjoner Soleim selv har oppført, blant annet innenfor Flintholmen (1983/84). Denne ble dokumentert i samarbeid med ham med bilder og gps-posisjon i 2011. Kapp Wijk har tre generasjoner med fangsthytter, den eldste med jordvoller, sjøbu og dessuten en kasseformet felle for fangst av levende rev. To av hyttene er knyttet til den legendariske fangstmannen Arthur Oxaas. Den tredje er bygd av nåværende fangstmann Harald A. Soleim. Han har også bygd seg badstue. Den eldste steånde hytta på Kapp Wijk er bygd tidlig på 1900-tallet (ikke av Oxaas). Oxaas brukte hytta fram til 1937. Hytta ble i 1998 bygget inn i et slags vernebygg i fangsthyttestil (Dahle 1998). Hytta fra 1937 er bygd av Oxaas og ble satt i stand av Sysselmannen i 2005 (Hoem 2005). Rett i nærheten ligger restene av to russetufter som viser at dette har vært en god fangstplass i flere hundre år. Russetuftene var i ferd med å vaskes vekk av sjøen. Ved høyvann står vannet helt opp mot ytterveggene. Deler av kulturlagene var vasket vekk i og rundt begge tuftene og den ene tufta var nesten borte. Det ble derfor i 2001 – 2002 gjennomført en arkeologisk nødgravning av russetuftene nord for stasjonen (Wolley 2002). I dag sees kun rester igjen av disse (2011).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med norsk og russisk fangst - Omfatter: Hovedstasjon med bistasjoner, russetufter. Område 7 Isfjorden
Svenskhuset er bygd i to faser. Det første huset ble satt opp av Nordenskiöld i 1872 for hans bergverksselskap ”AB Isfjorden” med tanke på industriell utnyttelse av det fosforholdige mineralet koprolitt. Det var prefabrikkert i Göteborg. Det ble også satt opp en enkel plankebu ved siden av hovedhuset. Sommeren 1882 ble huset ombygd og vesentlig utvidet, i forbindelse med den svenske overvintringen under Det internasjonale polarår 1882–83. Ingeniør S.A. Andrée, som selv deltok på overvintringen, sto for planleggingen av ombyggingen. Huset fikk et forrom/arbeidsrom og et vindfang/trapperom i fronten, og det ble bygd nye lagerskur, kullbu, badstue, smie og observatoriehytter i nærheten. I dag er Svenskhuset eneste stående bygning nedenfor fjellet. Oppe på fjellet bak huset sto også en observatoriehytte (denne sto i 2000) (Arlov og Reymert 2000; Barr 1984).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med vitenskapelig ekspedisjon og fangst - Omfatter: Stående bygning, tufter, graver, rester av observatorier, skinnegang. Område 7 Isfjorden
Fredheim var hovedstasjon gjennom mange år for den legendariske fangstmannen Hilmar Nøis (1891- 1974) og hans to koner. Først Ellen Dorthea Nøis (født Johansen), deretter Helfrid Johanna (født Nilssen, 1899-1996). Hilmar Nøis hadde i alt 38 overvintringer på Svalbard, første gang i 1909 og siste gang i 1963 (Johannesen 1997). Nøis bygde/benyttet i tillegg en rekke bistasjoner. Av disse er blant annet bistasjonen Gipshukodden bevart, det samme gjelder den svenske utmålshytta i Bjonahamna som ble kjøpt og brukt av Nøis. Fredheim er en av de mest kjente norske fangststasjonene på Svalbard med to generasjoner fangsthytter. Den eldste er ”Gammelhytta”, ofte kalt ”Danielbu”, med russenever og jordvoller. Hytta er trolig oppført en gang mellom 1909 og 1911. Den nyeste hytta, "Villa Fredheim", ble påbegynt rundt 1924. Omtrent på samme tid ble det bygd et uthus som i dag fungerer som ulåst nødhytte. Huset er stort og komfortabelt med godt bevart interiør, men de fleste møblene er skiftet ut. Med til anlegget hører også tuftene etter det som må ha vært et uthus/lager, trolig bygd av Nøis og vraket av hans to båter. Tidligere lå det også en russetuft på brinken øst for hytta, men denne raste ut en gang på 1980-tallet. Fortsatt ligger det noen røde mursteiner ute på brinken som kan være fra ildstedet i hytta.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med norsk fangst - Omfatter: Stående hytte ”Villa Fredheim”, ”Gammelhytta”/”Danielbu” og nødhytta, flaggstang, tufter. Område 7 Isfjorden
Kullgruvedrifta på nordsida av Adventfjorden startet i Advent City i 1905. Kullet hadde dårlig kvalitet og drifta ble snart innstilt. I 1917 flyttet Fredrik Hiorth, De Norske Kulfelter Spitsbergen, deler av anlegget lengre inn i fjorden til det som ble Hiorthhamn.19 Anlegget består av to deler: "Byen" nede ved fjorden og anlegget i forbindelse med gruveinnslaget oppe i fjellsida, ”Sneheim”. Taubanens endepunkt på lastekaia er godt bevart og reparert på 1990-tallet. Dette er det eneste av denne typen lasteanlegg med tilhørende taubane som er bevart på Svalbard. Etter Ny-Ålesund er det Hiorthhamn som har den største ansamlingen av fredede stående bygninger på Svalbard. Hiorthhamn er traktateiendom og eies i dag av familien Horn v. Johan Horn, Bergen. Noen av de fredete bygningene er solgt videre til nyere eiere som fritidshus, mens andre leies ut/har festekontrakter. Mange av bygningene i Hiorthhamn brukes som fritidshus av Longyearbyens befolkning. Dette har medført en del endringer i eksteriøret på enkelte hus. Noen av bygningene er i sterkt forfalt. Anlegget inngår i Plan for teknisk-industrielle kulturminner i Longyearbyen med omegn. I 1999 ble det laget forprosjekt til en verne- og vedlikeholdsplan som ble iverksatt i 2000. I 1997 ble det utgitt et informasjonshefte om Hiorthhamn og Advent City (Johannesen 1997).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med to gruvebyer Advent City og Hiorthhamn - Omfatter: Stående bygninger, ruiner, tufter, taubane, gruver, skinnegang. Område 7 Isfjorden
Miljøet består av tre ulike tyske flyvrak som harstyrtet i nærheten av Adventfjorden. Ett erflyvraket skal ligge på bunnen av Adventfjorden (erikke gjenfunnet og har ikke id-nr i Askeladden).Vraket sank uskadet og antas å være i god stand,men det kan etter hvert ha kommet ned ibunnslammet. Vraket har stor historisk kildeverdi,men bør lokaliseres og måles inn for at det ikkeskal bli borte for godt. Norsk maritimt museumsøkte med dykkere etter flyvraket sommeren 2012,men det ligger trolig på svært grunt vann vedutløpet av elva i Adventdalen og er trolig tildekt avsedimenter.Det er også rester av tyske fly ved den gamleflystripa i Adventdalen og i Hiorthhamn. Vraket vedflyplassen er minst skadet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø krigsminner - Omfatter: Tre tyske flyvrak fra 2. verdenskrig. Område 7 Isfjorden
Brucebyen, opprinnelig Bruce Camp, har navn etterWilliam Speirs Bruce (1861-1921), skotskoseanograf og polarforsker. Han kom til Svalbardførste gang i 1898 som forsker om bord på fyrstAlbert av Monacos ”Princesse Alice”. Han var igjenpå Svalbard i 1899. Neste gang var i 1906 da hanfikk støtte til utforskning av Prins Karls forland. Hanfikk bygd ei hytte der, Brucehytta. Skottehytta iPetuniabukta ble trolig bygd på samme tid eller i 1909. I 1909 ble The Scottish Spitsbergen SyndicateLtd. (SSS) dannet.Før første verdenskrig okkuperte syndikatet storeområder på Svalbard. Under krigen hadde de ingenaktivitet her, men i 1919 ble The ScottishSpitsbergen Syndicate Ltd. reorganisert oggjenopptok aktiviteten, særlig i området mellomBillefjorden og Tempelforden - Bünsow land - menogså på Forlandet og på østkysten av Spitsbergen. Det året ble Brucebyen, som besto av fire brakker,ett uthus og mye utstyr, bygd.To av hyttene har i mange år vært benyttet avhenholdsvis Longyearbyen Røde Kors og TrustArtikugol (brakke en).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med bygninger og gruveminner - Omfatter: Tre stående bygninger, branntomt, skinnegang, togvogner, boretårn, røyser. Område 7 Isfjorden
Skottehytta i Petuniabukta ble trolig satt opp avThe Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd. ca 1909. På1950 og -60 tallet ble hytta benyttet av CambridgeGeological Expeditions og har siden 1980-talletvært base for blant andre polske forskere. Hyttadisponeres og vedlikeholdes i dag av Longyearbyenjeger- og fiskerforening.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Skottehytta”. Område 7 Isfjorden