Thor Iversen (1873-1953) var norsk oseanograf ogfiskerikonsulent. Han er også kjent for sin samlingav foto og video fra ekspedisjoner han var med påå lede.Under ilandstigningene på Hopen i 1924 bygdeThor Iversen og hans menn til sammen fire varder;to på Iversenfjellet, en på Werenskjoldfjellet, samten på Kollerfjell. I minst to av vardene ble det lagten flaske med brev.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø geografisk kartlegging - Omfatter: Fem steinvarder bygd av Thor Iversen. Område 10 Bjørnøya og Hopen
Thor Iversen (1873-1953) var norsk oseanograf ogfiskerikonsulent. Han er også kjent for sin samlingav foto og video fra ekspedisjoner han var med påå lede.Under ilandstigningene på Hopen i 1924 bygdeThor Iversen og hans menn til sammen fire varder;to på Iversenfjellet, en på Werenskjoldfjellet, samten på Kollerfjell. I minst to av vardene ble det lagten flaske med brev.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø geografisk kartlegging - Omfatter: Fem steinvarder bygd av Thor Iversen. Område 10 Bjørnøya og Hopen
Nilsebu, oppført i 1908 av Killengrens ekspedisjon iHusdalen (ligger like nord for dagensmeterologiske stasjon). Den ble satt i stand i 1973av besetningen på den meterologiske stasjonen.Her oppbevares blant annet ei side av ”Dekabrists”Livbåt. En av de mest dramatiske hendelsene knyttet tilHopen er forliset av det sovjetiske skipet Dekabrist.Skipet ble torpedert og sank ved Hopen i november1942. Overlevende fra forliset kom seg i land påLivbåtstranda og brukte senere hyttene iHermansenskaret og Husdalen, til de treoverlevende ble hentet sommeren og høsten 1943.Det er i dag få gjenstander å se etter dennehendelsen. Ved stasjonen ble det i 1987 reist enbauta til minne om de som omkom i forliset(Aarvik og Fossum 2006:13).
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Nilsebu”. Område 10 Bjørnøya og Hopen
På østsiden av øya, mot sjøen ligger en fangsthyttefra 1908, kalt Nordhytta eller Russerhytta. Det vardenne hytta som i en periode huset de skipbrudnefra Dekabristforliset i 194232. I dag står den tilnedfalls.Den gamle hytta står få meter fra "Bjørnebo", eihytte bygd i 1971 av personell fra denmeterologiske stasjonen som fritidshytte (Søreideog Børsting 2001:122).
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Russerhytta” eller ”Nordhytta”. Område 10 Bjørnøya og Hopen
Dette kulturmiljøet består av en norsk fangststasjon med tilhørende bistasjoner. Den første fangsthytta i Bjørnhamna ble satt opp av August Olafsson i 1912, mens dagens hytte trolig er oppført av Georg Bjørnnes i 1925. Den ligger usedvanlig fint til i det smale Sørgattet med lun lagune som båthavn, og et nettverk av syv bistasjoner (Hamburgbukta, Magdalenefjordens nordside, Smeerenburgfjorden, Danskøya mot Sørgattet, Kobberfjorden, Kvedfjordbukta og Ræderfjellet). I tillegg skal det ha ligget en hytte i Trinityhavna og i Rekvedbukta som ikke er gjenfunnet (Rossnes 1993:120).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med norsk fangst (hovedstasjon med bistasjoner) - Omfatter: Syv stående hytter, båter, båtstø, tufter, lemfeller. Område 1 Nordvestspitsbergen
Ytre Norskøya er en av Nordvestøyane og ligger i det området som britene allerede på 1600-tallet døpte Fair Haven. Navnet er betegnende i den forstand at øyene og sundene tilbyr både le og gode seilings- og ankringsforhold – rent bortsett fra at det er en del grunner i farvannene. Dette var et kjerneområde for hvalfangsten på 1600-tallet, og Ytre Norskøya var godt egnet for en landstasjon med sin relativt brede strand på sørsiden. De øvrige øyene er nokså bratte og har langt vanskeligere landingsforhold. Dette er et område som også er blitt hyppig besøkt av ekspedisjoner gjennom årene, og det finnes flere historiske beskrivelser, for eksempel Phipps’ fra 1773 (Reymert og Arlov 2002:12). Kulturmiljøet knyttet til hvalfangsten ligger på sørsiden av øya, ut mot Norskøysundet. Det består av en stor nederlandsk hvalfangststasjon fra 1600- tallet. Her er fire enkeltovner, tre dobbeltovner og en mulig trippelovn. Det er flere tufter både på oversiden og i vest. Inntil stasjonen er det et stort gravfelt med ca. 165 graver. Om lag 60 av gravene ble undersøkt under Smeerenburg-prosjektet i 1981 og viktig informasjon ble skaffet gjennom undersøkelser av beinrestene.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon og gravfelt - Omfatter: Gravfelt, åtte spekkovner, tufter. Område 1 Nordvestspitsbergen
Miljøet består av tre ulike tyske flyvrak som harstyrtet i nærheten av Adventfjorden. Ett erflyvraket skal ligge på bunnen av Adventfjorden (erikke gjenfunnet og har ikke id-nr i Askeladden).Vraket sank uskadet og antas å være i god stand,men det kan etter hvert ha kommet ned ibunnslammet. Vraket har stor historisk kildeverdi,men bør lokaliseres og måles inn for at det ikkeskal bli borte for godt. Norsk maritimt museumsøkte med dykkere etter flyvraket sommeren 2012,men det ligger trolig på svært grunt vann vedutløpet av elva i Adventdalen og er trolig tildekt avsedimenter.Det er også rester av tyske fly ved den gamleflystripa i Adventdalen og i Hiorthhamn. Vraket vedflyplassen er minst skadet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø krigsminner - Omfatter: Tre tyske flyvrak fra 2. verdenskrig. Område 7 Isfjorden
I 1872 planla den finsksvenske polarforskerenAdolf E. Nordenskiöld en ekspedisjon med sledermot Nordpolen. Han bygde sin base i Mosselbukta.Dette var et prefabrikert hus av samme type somSvenskhuset på Kapp Thordsen.Formålet med ekspedisjonen til Nordenskiöld varogså å foreta meteorologiske og magnetiskeobservasjoner. Førti rein ble tatt med somtrekkdyr, men disse forsvant under en snøstorm.De måtte derfor gjøre om sine planer og dro sledertil Sjuøyane og Nordaustlandets innlandsis.Foruten hovedbygningen besto anlegget av treobservatorier, et magnethus og en badstu, som varet flyttet russehus fra nordøststiden avMossellagunen.Som de norske fangstskutene som lå i område denhøsten, ble også Nordenskiölds ekspedisjonoverrasket av tidlig is og to forsyningsskip somskulle reist ned ble liggende fast i isen. Til sammenovervintret 66 mann og en kvinne på stasjonen,det ble derfor tre ganger så mange personer sommåtte overvintre enn planlagt. Adolf AnderssonSvan fra ”Gladan”, et av forsyningsskipene, dødeunder overvintringen og ligger begravet et stykkefra Polhem. Det siste huset blåste ned i 1993.Mange av fangsthytter i området rundt er bygd avmaterialer fra Polhem. Det ligger en norskfangststasjon i gangavstand (Polheim).Flere av kulturminnene, spesielt ruinene, ersårbare for tråkk.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø ekspedisjonslokalitet - Omfatter: Ruiner, tufter, veg, graver, observatorier, ankringsplass. Område 9 Wijdefjorden
Kvadehuken er et kulturmiljø med stor tidsdybde. Det startet med den geofysiske stasjonen fra 1920– 24, norsk fangst, videre hadde Norsk Polar Navigasjon as store planer om å etablere en transatlantisk flyplass på Kvadehuken. Her ble også gjort oljeleting på 1970-tallet. Kjøresporene og planeringen på Kvadehuken i forbindelse med Norsk Polar Navigasjons flyplassplaner på slutten av 1950-tallet er kulturminner som griper rett inn i Svalbards politiske og økonomiske historie. Geopolhytta er en del av dette kulturmiljøet. Dette er en Moelevenbrakke satt opp i 1959 av Norsk Polar Navigasjon as i forbindelse med de geotekniske undersøkelsene under utredning om flyplass. Selskapet benyttet også hytta den påfølgende sommeren i forbindelse med oljeleting og fram til 1974. Hytta disponeres og vedlikeholdes av velferden i Ny-Ålesund. Det er tragiske historier knyttet til den meteorologiske stasjonen på Kongsfjordneset. Stasjonen ble etablert i 1920. I februar 1922 dro besetningen på stasjonen, Møkleby og Simonsen, for å lete etter fangstmann Georg Nilsen i en liten robåt. Båten ble fanget av isen og de drev nordover. Etter 20 dagers kom de seg i land på Danskøya hvor de bygde seg en snøhule. De dør i juni og blir funnet et år senere av mannskapet på ”Fram”. I 1922 er bemanningen redusert, men i 1923 bygges ny radiosender og høyere antenne, samt et nytt maskinhus og lagerrom. Trolig er det disse som fortsatt kan sees her. Hytta på Kongsfjordneset ble revet i 1924 og flyttet til Colesbukta. Peder Pedersen Ulsfjord skal ha bygd en ny hytte på samme tomt i 1928 (Rossnes 1993:108). Hytta disponeres i dag av velferden i Ny-Ålesund. Mer om Norsk polarnavigasjons planer ”Einar Sverre Pedersen og Gunnar Sverre Pedersen, som begge hadde deltatt i ekspedisjoner til Grønland og Svalbard, og lenge båret på en drøm om å utnytte polarområdenes mange muligheter, ønsket opprinnelig å etablere en større flyplass på øygruppen. De var velkvalifiserte for å ta på seg et slikt oppdrag. Einar Sverre, sjefsnavigatør i SAS, var med på å bryte nye veier når det gjaldt polarnavigasjon i arktiske strøk, og han var en av pionerene bak flyselskapets utvikling av den transpolare flyruten mellom Europa, Nord- Amerika og Asia (Østen). Gunnar Sverre, oberstløytnant og sivilingeniør, var ansatt som distriktsingeniør i Forsvarets Byggetekniske Korps med ansvar for Midt-Norge, og hadde flyplassbygging (Ørland og Værnes) som spesialitet. Det var likevel som privatpersoner de dro til Svalbard på sin første ekspedisjon i 1956. Ambisjonene var store, pågangsmotet likeså. De ville være med på å bygge landet, og det skulle skje med utgangspunkt i Svalbard, som Pedersenbrødrene mente hadde et kolossalt potensial i det fremtidige kommunikasjonsmønsteret. Einar Sverre var nemlig overbevist om at SASs polarruter bare var starten på en stadig økende lufttrafikk mellom øst og vest over Arktis. Derfor ønsket både han og broren å undersøke mulighetene for å bygge en sivil, internasjonal helårs flyplass på Svalbard. De mente dessuten at den norske stamruten burde få sitt endepunkt på øygruppen. Da kunne Svalbard omsider også bli et senter for turisttrafikk og forskning i Arktis. Begge brødrene ivret for dette og mente at det var nødvendig dersom landet ikke skulle gli over på utenlandske hender. De første undersøkelsene med henblikk på å etablere flyplass ble foretatt i 1956. To år etter, høsten 1958, hadde brødrene foretatt såpass mange undersøkelser at selskapet Norsk Polar Navigasjon AS ble stiftet med en aksjekapital på kr 3000.-. Formålet var anlegg og drift av flyplass på Svalbard. Oljeleting var ennå ikke i tankene. Fire mulige steder for en flyplass pekte seg ut, og i 1958 ble det fastslått at det beste stedet å anlegge den var på Kvadehuksletta på Brøggerhalvøya ikke langt fra Ny-Ålesund. Far til brødrene Pedersen var professor Sverre Pedersen ved NTH. Han var internasjonalt kjent som ekspert i by- og regionalplanlegging. Han laget en plan og et prosjekt for et større internasjonalt forskningssenter kalt ”Roald Amundsens Institutt for Polarteknologi” som var ment å ligge ved flyplassen. Flyplassen ble det likevel ikke noe av. Den viktigste grunnen var at Pedersen-brødrenes prosjekt ble innhentet av storpolitikken. Riktig nok var Utenriksdepartementet med Halvard Lange først positiv, men de sovjetiske myndighetene protesterte mot planene. Den forsiktige støtten politikerne først hadde gitt ble erstattet av uvilje og motstand. Flyplassplanene ble derfor skrinlagt i 1959. Det skulle ta mer enn 15 år før flyplassen i Longyearbyen ble en realitet. Først i 1975 ble den åpnet. Dermed ikke sagt at Svalbard-drømmen var knust. Pedersen-brødrene kjente godt til at det i de nordlige deler av Russland, Canada og Alaska var gjort funn av både olje og gass, og på Svalbard hadde de på flere steder sett olje piple frem. Dette måtte undersøkes nærmere. Svalbardtraktaten og bergverksloven ble lest, og på den måten fant de ut at de kunne registrere utmål (enerett til å drive på geologiske ressurser) på geologiske indikasjoner. Da ideen om å lete etter olje dukket opp, grep brødrene Pedersen i stedet tak i denne muligheten. Norsk Polar Navigasjon ble redskapet de brukte til dette formålet” (Børresen og Carstens 2012).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med spor etter norsk vitenskapelig ekspedisjon, flyhistorie, oljeleting, norsk fangst - Omfatter: Stående bygninger, rester av påbegynt flystripe, veger, borehull. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden
Kulturmiljøet omfatter gruvebyen Longyearbyen fra den spede starten i 1905, der gruveselskapet styrte alt og fram til dagens moderne gruveby med lokaldemokrati. Det er bevart rester av kullgruveanlegg fra amerikanertiden (1905) og framover, men det meste stammer fra tiden etter annen verdenskrig. Daganlegg og transportsystemet (taubanebukker, strammestasjoner, vinkelstasjoner) etter nedlagt gruvedrift preger hele kulturmiljøet i Longyearbyen med Hotellneset og Adventdalen. Etterkrigstaubaneanlegget med vinkelstasjonen ble vedtaksfredet i 2003.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruveby - Omfatter: Bygninger, taubane, kaier, gruver, kraftstasjon, gravplasser, tufter, krigsminner, flyplasser, veger, vannforsyning, maskineri og så videre. Område 7 Isfjorden