Ny-Hellesund er en av de mest kjente uthavnene langs Sørlandskysten. Uthavnene danner et mønster i landskapet, og er knyttet til seilskutetrafikken fra 1600-tallet og frem til cirka 1880, da seilskutene ble avløst av dampskip. Siden middelalderen har det gått handelsruter langs Agder-kysten som en del av nordeuropeiske handelsforbindelser mellom Øst- og Vest-Europa. Uthavnene fungerte som nødhavner, og utstyrte seilskuter i opplag. Samtidig hadde uthavnene betydning for kystnær trafikk og utviklingen av egen skipsfart langs kysten. Gjennom uthavnene i ytre skjærgård kunne seilskutene enten leie seg opplagsplass eller ligge på svai og vente på riktig vindretning ved inn- og utreise. Rundt seilskutene som lå i opplag, oppsto handel, skole, gjestgiveri og andre sekundærnæringer. Dette har fått varige uttrykk i en karakteristisk byggeskikk, der husene ofte ligger i sjøkanten, med fasaden rettet mot et sund eller havnebassenget. Uthavnene utviklet seg til små samfunn som var helt avhengige av trafikken med seilskutene.
Uthavnene langs Sørlandskysten er blant de viktigste kulturminnene fra Norges sjøfartshistorie, og er også unike i internasjonal sammenheng. Ny-Hellesund er gjennom størrelse, autentisitet og representativitet, den viktigste blant de bevarte uthavnene. Det opprinnelige bygningsmiljøet er svært intakt og områdets historiske tidsdybde er visuelt lesbar. Kulturmiljøet i Ny-Hellesund illustrerer godt hvilke sosiale funksjoner en uthavn langs sørlandskysten representerte fra cirka 1650 til 1880.
Bebyggelsesmønster og landskapsfigurer i Ny-Hellesund viser en typisk uthavn hvor bygningene er vendt mot sjøen, med brygger i front. Bebyggelsen ligger i klynger, gjerne i viker og sund, mens det kollelignende landskapet rundt er ubebygd. En rekke stilarter er representert i fasader og interiører, herunder innslag av barokk, rokokko, empire og sveitserstil. Flere arkitekturhistorisk viktige bygninger i området ble fredet allerede på 1920-tallet. Bygningsmassen innenfor det foreslått fredete kulturmiljøet har stor tidsdypde og høye kvaliteter. Det gamle Gjestgiveriet (Olavsheia, Kapelløya), oppført cirka 1730, har for eksempel barokke stildetaljer i fasadefront og inngangsparti mot sjøen. I bygningen Tønnevold (Helgøya), oppført i 1765, har man funnet et fransk tapet, som kan være utført av Ludvig den 16’s tapetmester Jean-Baptiste Réveillon. Enkelte bygninger fra 1800-tallet har løftevinduer som er inspirert av engelsk byggeskikk. Begge eksemplene viser hvordan uthavnen Ny-Hellesund, som seilskutesamfunn, har hatt kulturell utveksling og mottatt impulser utenfra.
I tråd med tradisjonell sørlandsk byggeskikk langs kysten, er flere av bygningene to etasjers tømmerhus med panelkledning, og de har bygningsstruktur som midtgangshus med hovedinngang på midten. Midtgangshus har gjerne en stue på hver side av midtgangen mot forsiden. Bygningene er ofte tilpasset det kollelignende landskapet ved at takflatene på husets bakside er trukket lenger ned.
Ny-Hellesund er svært godt bevart som kulturmiljø fra uthavnsperioden. Landskap og bebyggelse er i stor grad intakt. Losvesenet i Ny-Hellesund ble etablert i 1721. Med fast tollstasjon fra 1795 var Ny-Hellesund frem til midten av 1800-tallet en av landets viktigste havner for eksport av levende hummer. De mange gamle fortøyningsfestene rundt det sentrale havnebassenget er et særtrekk ved uthavnen, og vitner om Ny-Hellesunds sentrale plass i en større maritim infrastruktur.
Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen 1900-tallet, hadde området også kulturhistorisk betydning som oppholdssted for kjente kunstnere, som maleren Amaldus Nielsen, og dikterne Vilhelm Krag og Nordahl Grieg. På slutten av 1800-tallet hentet Nielsen motiver til flere malerier her, blant annet det kjente "Morgen i Ny-Hellesund" (1885). Krag er kjent for å ha gitt navn til Sørlandet som egen landsdel tidlig på 1900-tallet. Nordahl Grieg skrev diktet "Til ungdommen" under et besøk i Ny-Hellesund i 1936.
Verdsarven Vestnorsk fjordlandskap omfattar Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Sogn og Fjordane.
Dei to spektakulære fjordområda ligg 120 km frå kvarandre og er eksempel på klassiske fjordlandskap i geologisk tyding. Dei viser utviklinga av landskapet frå siste istid og fram til i dag. Begge områda er døme på unge, aktive isbrelandskap.
Spor i landskapet viser at fjordområda har vore brukte av menneske sidan isen trakk seg tilbake for 10 000 år sidan. På små flater langs fjordane ligg gardsbruk, og på berghyllene over fjorden ligg fjellgardar. Dei fleste av dei er no fråflytta.
Gardane ligg på stader som gir vern for snø- og steinras. Bosettinga viser at det har vore drive eit nøysomt jordbruk tilpassa ein farefull, men samstundes rik natur. Fleire av dalane i fjellet har setre.
Områda er lite påverka av menneske. Utanfor tettbygde stader er det få synlege tekniske inngrep som til dømes kraftledningar mellom brear, snaufjell og fjord. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er difor dei største urørte fjordlandskapa i Noreg.
Nærøyfjordområdet
har stor variasjon i landskapstypar frå nakent høgfjell kring Fresvikbreen til lune viker med varme- kjær lauvskog nede ved fjorden. Den 17 km lange Nærøy- fjorden er berre 250 m brei på det smalaste og omkransa av fjell som når opp i 1760 moh. Hengande dalar, fossefall, skarpe gjel og store rasfelt er dramatiske innslag i dei stup- bratte fjellsidene. Høgfjellsområda har rolege former og er restar etter det gamle slettelandet slik det låg før isen tok til å grave ut dei mektige dalgangane. Den storfelte rasskrå- ninga som strekkjer seg frå fjellet Bleia og ned til botnen av Sognefjorden syner at fjordlandskapet framleis er i utvikling. I dette dramatiske landskapet veks den sjeldne urvalmua. På rassikre stader kring fjordane ligg fleire mindre grender der jordbruket er viktigaste næringsveg.
Vestnorsk fjordlandskap vart innskreve på Verdsarvlista, lista over verda sin kultur- og naturarv i 2005.
Vegaøyan ligger på Helgelandskysten i Nordland. Det 1037 km² store kulturlandskapet omfatter øyer, holmer, skjær og sjø. I området har det vært drevet fiske og fangst de siste ti tusen årene. Etterhvert som de første øyene ble bosatt formet det karakteristiske landskapet seg i samspill med fiskerbonden og en ugjestmild, men rik natur. Vegaøyan består av femten øyvær hvor tilsammen 59 øyer har vært bebodd. Et øyvær er en gruppe av bebodde og ubebodde øyer som sammen utgjør en sosial enhet.
Allerede i skrifter fra slutten av 800-tallet er ærfugldrift omtalt som næringsveg i Norge. Gjennom middelalderen og fram til i dag har sanking av egg og dun fra de ville ærfuglene vært en viktig del av næringsgrunnlaget på Helgelandskysten. Fremdeles holdes tradisjonen med dunsanking for dyneproduksjon i hevd på flere øyer i verdensarvområdet.
Ærfugldriften har vært en næringsvei drevet av kvinner og innskrivingen på verdensarvlisten er også å regne som en hyllest til deres innsats.
Vegaøyan ble innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv i 2004.
Vegaøyan ligger på Helgelandskysten i Nordland. Det 1037 km² store kulturlandskapet omfatter øyer, holmer, skjær og sjø. I området har det vært drevet fiske og fangst de siste ti tusen årene. Etterhvert som de første øyene ble bosatt formet det karakteristiske landskapet seg i samspill med fiskerbonden og en ugjestmild, men rik natur. Vegaøyan består av femten øyvær hvor tilsammen 59 øyer har vært bebodd. Et øyvær er en gruppe av bebodde og ubebodde øyer som sammen utgjør en sosial enhet.
Allerede i skrifter fra slutten av 800-tallet er ærfugldrift omtalt som næringsveg i Norge. Gjennom middelalderen og fram til i dag har sanking av egg og dun fra de ville ærfuglene vært en viktig del av næringsgrunnlaget på Helgelandskysten. Fremdeles holdes tradisjonen med dunsanking for dyneproduksjon i hevd på flere øyer i verdensarvområdet.
Ærfugldriften har vært en næringsvei drevet av kvinner og innskrivingen på verdensarvlisten er også å regne som en hyllest til deres innsats.
Vegaøyan ble innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv i 2004.
Kulturmiljøet Mjeldalen er her definert ut frå gard 52, 53 og 54: Mjelde øvste, Mjelde midtre og Mjelde nedre.
Den breie, austvende Mjeldalen opp frå fjorden ved Haus er det rikaste jordbruksområdet på Osterøy, og det er funne fleire fornminner i området. Mjeldegardane er mellom dei eldste på øya. Her var det sete for leidangen og seinare tingstad for Mjelde skipreide. Her vart kyrkja bygd, og Mjeldegardane har vore både kongegods og kyrkjegods før dei kom i bondeeige. Langt dei fleste av dei husmennene som fanst på Osterøy, var samla kring desse gardane. Frå mellomalderen var Mjelde eit eige kyrkjesokn, under Haus prestegjeld. Det var ei kyrkje i Mjeldalen fram til siste halvdel av 1800-talet.
Busettinga i dalen er tradisjonelt delt i tre delar; Øvre-, Midt- og Nedre-Mjelde. På Øvstemjeldshaugen låg det gamle klyngetunet i Øvre Mjelde. Det strekte seg langs den flate morenen som vart kalla "Torget". Kvar jordeigar hadde sine småteigar spreidd over heile garden, kvernhusa låg langs elva, og smiene låg på haugen bakom. Det var utskifting i Øvre Mjelde i 1899 -1900, men det står enno att spor frå tida før utskiftinga, mellom anna ei geil, og murar etter sauefjøs og vårflor.
Ei bru over elva skil Øvre- og Midt Mjelde. I eldre tider hadde kyrkja sitt hovudsete i Midt Mjelde, med kapellangard, klokkargard og to bustader for preste-enker; såkalla «enkesæter». På Midt Mjelde går hovudvegen gjennom Midtmjeldetunet og vidare mellom dei to enkesætehusa.
I liene langs heile dalen skal det ha vore 21 husmannsplassar, og det finst framleis spor etter fleire av dei.
Flest husmenn var det på Nedre Mjelde, kor Garmann-familien bygde opp eit herresete på 1600-talet. Etter vestlandske forhold var Mjeldegodset ein stor gard, med fleire bygningar i tillegg til hovudhus, frukt- og rosehage, samt fleire husmannsplassar. Utover 1800-talet auka husmennene der, frå ein til tretten. Godset vart delt på slutten av 1800-tallet, og det gamle gardstunet forfalt. I dag er det få spor att etter godset.
Sjølv om deler av fjellsidene i dag er dekt av granskog og ein del beiteområde gror att, ligg gardstuna i stor grad velhaldne på begge sider av hovudvegen i det vide landskapet. I dette området er det gamle gardsmiljø, nokre meir intakte enn andre, og fleire gamle tunstrukturar er behaldne. I nokre av bygningane kan ein sjå den gamle byggestilen. Det står òg att eldre løer, og i kulturlandskapet er det fleire gamle vegfar, steingardar og delar av geiler. Det er viktig at dette blir ivareteke, både som einskildobjekt og som del av den store samanhengen.
Helt siden 1582 har det vært fergetrafikk over Oslofjorden mellom Moss og Horten. Det ble imidlertid ingen vekst på stedet før det ved kongelig resolusjon i 1818 ble bestemt at marinens flåtestasjon skulle legges til gården Horten. I 1849 gikk flåtestasjonen over til å bli marinens hovedverft, og tok i 1854 navnet Karljohansvern. I 1864 flyttet også sjøkrigsskolen til Horten fra Fredriksvern (Stavern). Etter hvert vokste det frem en tettbebyggelse utenfor marinens område.
Området mellom Karljohansvern og byen, det såkalte Bromsjordet, ble allerede i 1852 foreslått som lystlund eller offentlig promenadeplass. Lystlunden utgjør i dag et attraktivt grøntområde i byen
Mot byen ble det gravd ut en kanal i perioden mellom 1854 og 57, som utgjør skillet mellom orlogsstasjonen og byen.
Fra midten av 1800-tallet vokste virksomheten ved Karljohansvern og dermed også byen. Dokker og verksteder ble stadig forbedret, og marinen bygde alle sine skip (bortsett fra panserskip) ved verftet. Det ble oppført sykehus, garnisonskirke og ny kaserne med skolebygning for det sjømilitære korps. Virksomheten på verftet forplantet seg i det sivile Horten.
I 1953 bestemte Stortinget at marinens hovedbase skulle flyttes fra Horten til Bergen.
Karljohansvern omfatter i dag et større område i indre havn og småøyene utenfor. Verftsområdet omfatter hele Hortenstangen, og inneholdt bl.a. verft med beddinger, kaier, tørrdokk, verksteder, lagerskur og administrasjonsbygg.
Store endringer til tross, ulike funksjoner og ulike driftsfaser er fremdeles godt lesbare. For øvrig henvises til Landsverneplan for forsvaret.
Delområdet omfatter et eneboligområde rett vest for Vadsø sentrum. Bebyggelsen ligger i ei slak skrånende side, vendt ned mot sjøen. Bygningsmiljøet er variert. I fremste rekke er flere enkelt utformede villaer, flere av dem med mønegavl og inndelte vinduer, enten t-post eller smårutete. Lignende bygninger er det også enkelte av i gatene bakenfor dette.
I tillegg er det oppført en del nyere bebyggelse, deler av denne oppført som gjenreisningsbebyggelse etter andre verdenskrig. Denne bebyggelsen har enkelt og funksjonalistisk preg. Det er også oppført en del boliger i området i helt ny tid.
Prestrud ble innlemmet i Hamar kommune ved grenseregulering 1. juli 1947. "Revolverplanen", vinneren av en arkitektkonkurranse i 1966, med trafikkseparering etc., ga grunnlag for utformingen. Boligblokker skulle ikke bygges, og store områder ble avsatt til rekkehus. Boligsamvirke kom til å spille en dominerende rolle.
Feltet som Moelven Bruk bygget ut i 1968 har fortsatt sitt karakteristiske trekk - eneboliger på små tomter med felles atkomst og parkering, samt fellesarealer for lek og opphold og fotgjengersmett gjennom feltet på tvers av terrenget. Mange hus er utvidet i samme stil som opprinnelig, men med sitt særpregede flate tak. I den svakt hellende terrenget mot vest har det klart betydning for utsikt- og solforhold.
Da den tyske okkupasjonsmakten trakk seg tilbake i 1944 ble Alta utsatt for den brente jords taktikk, og store deler av Alta ble brent til jorden. Brente steders regulering utarbeidet flere planer for Alta, blant annet en plan for Nedre Elvebakken.
Området som er av nasjonal interesse i Alta omfatter gjenreisningsbebyggelsen på flaten sør for flystripen som tyskerne bygget på Elvebakken. Her er små gårdsanlegg med våningshus og fjøs anlagt som et villaområde i tettstedets utkant. Våningshusene er for det meste i god stand og i bruk som boliger. Mange av fjøsene står ennå, men mange bærer preg av mindre vedlikehold og ulike grader av forfall.
Det har etter hvert kommet til flere nye boliger i det samme området, også disse eneboliger i tre.
Tyholmen var omkranset av vann på alle kanter og ble derfor ikke rammet av noen av bybrannene på 17- og 1800-tallet og den gamle trehusbebyggelsen er stort sett bevart. Nede ved sjøen bygget rike handelsmenn sine boliger og pakkboder. Både de store husene, enten de ligger som blikkfang mot sjøen eller i de mer selvgrodde gatestrukturene lenger inne, viser et tverrsnitt av bebyggelse og sosiale strukturer i en småby på 17-og 1800-tallet. Helt øverst på Tyholmen kneiser Den høyere skole, tegnet av Wilhelm von Hanno i 1881. Arendal kirke har helt fra 1670 ligget i samme område. Den første Y-formete kirken ble i 1832 revet for å gi plass til en åttekantet kirke som sto ferdig fire år senere. Nåværende nygotiske Trefoldighetskirke ble oppført i 1885-88 i tegl, tegnet av Chr. Fürst. Kirken har 1200 sitteplasser. Tårnet er over 80 m høyt. Begge bygningene er spesielt markante på Tyholmen og i Arendals bysilhuett.
Byen Arendal vokste frem som følge av stedets og distriktets naturlige forutsetninger, en god havn med kort avstand til kystleden, skogene i distriktene omkring og Nidelva som naturlig transportvei for tømmeret, samt rike jernmalmleier. Til å begynne med var næringsgrunnlaget eksport av trelast og import av korn. Etter hvert kom skipsfart, sagbruksdrift og generell varehandel. Fra 1574 ble det i en periode drevet jernverk i Barbu øst for byen. Området er rikt på jernmalm-gruver som ble drevet helt frem til 1970-tallet.
Byen ble opprinnelig bygget på syv holmer og ble omtalt som "Nordens Venedig". På slutten av 1600-tallet begynte man å fylle igjen de naturlige sundene, men disse var mange og brede. Bygningene ble liggende på holmer, dels på fyllinger/tømmerflåter med kanaler og smale gangveier og bruer mellom. Blant annet var det kanaler gjennom dagens Havnegate fra sør og Malmbrygga/Strandgate fra vest inn til Indre Poll, hvor Torvet ligger i dag. I 1933 fylles kanalen mellom Tyholmen og sentrum og i 1949 fylles Kittelsbukt igjen for å betjene biltrafikk, ny innfartsvei og parkering. Denne byformen og utviklingshistorien er spesiell i norsk sammenheng.
Bygninger for de store handelshusene lå side om side med store pakkboder, oppført i 3-4 lave etasjer. Mange av de velstående kjøpmenn og redere utstyrte sine bygninger med valmtak, med malt ytre panel og staselige portaler i de rådende stilarter. I områdene bakenfor lå mindre bolighus for skippere, høkere og håndverkere, ofte i 1 ½ -2 etasje, omkranset av små hager. Arbeidere ved sagbruk og florer bodde i små hus eller til leie helt i utkanten eller utenfor bygrensa.
Arendal har opplevd fire bybranner, i 1798, 1840, 1863 og 1868. Det var de sentrale områdene som brant, store bygårder i tre med pakkboder, men også mindre bygninger. Noen steder ble rammet av brann flere ganger. Tyholmen og enkelthus omgitt av kanaler ble spart. Men bygningene var forsikret og da dette skjedde i byens velstandsperiode ble alle husene gjenoppført. Etter den siste brannen ble det innført murtvang i midtbyen.
De to siste brannene førte til at byen totalt endret utseende. Etter brannen i 1863 ble brannområdet regulert etter rutenettmodellen med rette gater og firkantede kvartaler. Det nødvendiggjorde store sprengnings- og utfyllingsarbeider. Den sprengte massen ble sammen med brannrestene brukt til utfyllinger av terreng og kanaler, blant annet til dannelsen av dagens torv. Arbeidene i den nye bydelen var godt i gang da brannen i 1868 startet. Reguleringsplanen ble nå utvidet til også å omfatte branntomtarealene, og byen fikk den byplan som vi kjenner i dag. Arkitekter og håndverkere fra Norge, Skandinavia og Tyskland deltok i gjenoppbyggingsarbeidene.
Faglige råd for forvaltning
Generelle råd
De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger.
Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene.
Landskapsnivå
•Utbygging og utfylling av sjø- og havneområder bør unngås.
• Karakteriserende elementer som kaifronter og eventuelle rester av kanaler bør ivaretas.
• Gateløp som er åpne mot sjøen bør ikke lukkes igjen.
• Landemerker som er karakteriserende for bysilhuetten, som Den høyere skole og Arendal kirke, bør ivaretas.
• Innen området bør terreng og vegetasjon bevares ivaretas.
• Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen.
• Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.
Kulturmiljønivå
• I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet.
• I området bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak.
• Gater og smug bør ikke bygges igjen da dette vil forringe områdets historiske karakter og lesbarhet.
• Bebyggelsesmønsteret, plasser, og gatestrukturen er en viktig del av områdets historie og bør bevares og videreføres.
Objektnivå
• Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder.
• Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Ved eventuell oppføring av tilbygg bør det tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne.
• Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag.
Elementnivå
• Eksisterende gatebelegg, gatemøblering og elementer som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
• Nytt gatebelegg, gatemøblering og elementer som innføres i området bør utformes i henhold til historisk forbilde som samsvarer med områdets stedegne karakter.
• Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming og ha en plassering, materialbruk og fargevalg som harmonerer med områdets karakter.
• Eksisterende logoer og skilt av kulturhistorisk betydning bør sikres. Nye skilt bør utformes med utgangspunkt i områdets historie.
• Karakteriserende elementer som kaifronter og eventuelle rester av kanaler bør ivaretas.
• Eksisterende gatebelegg, trapper, forstøtningsmurer, utomhus-/ hageanlegg, gangveier, terrasseringer, trapper, murer og andre konstruksjoner som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres.
• Hageareal og verdifulle trær bør bevares.