Tjæremile i myr. Diameter: 12 m. inkludert voll. Diameter grop: ca 3 m.Treplatting: Ikke påvist ved 1 m jordbor, kan ligge dypere. Utseende: Stor og markert tjæremile, vannfyllt og delvis mosevokst i sentrum. Dype groper i sørøstre og søndre ytterkant av mila.
Vassrulla flint (3bit) og grov flint (1 bit) fordelt på 4 prøvestikk. Desse kjem frå gruslag under humusholdig jord, samt 1 frå botn av denne. slikt gruslag kan også sjåast i deler av profil til sjakt 1, der vi og ser ei underliggande humsuholdig linse under grus før sand som heile vegen i sjakta representerer undergrunn (der det då ikkje er berg). Avgrensa mot myr i aust av negative prøvestikk (maskinstikk), forhøyning i nordvest og tomtegrense elles.
Dyrkningslag under matjord påvist i deler av same området som Langhaugen 1 i prøvestikk KO 11 og sjakt 1. Flintfunn i KO 11 mulgigens av same alder. Laget vert C-14-datert.
Feltet er et langstrakt svaberg. Øverst og nederst er to humper, mens midtpartiet er mer konkavt. S på feltet er en bred, utvitret sprekkesone. På N-siden er flere løse stykker og avskallinger. Det er flest figurer på nedre halvdel av feltet (V-del). BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): På grunn av høgare motstand mot vitring står ofte årer og linser av kvarts og jernoksid ofte opp, relativt til sjølve bergflata. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare ned i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. Undersøking av ein bergartsprøve frå Bakke I i sveip elektromikroskop syner auka porøsitet mot overflata på grunn av oppløysing av epidot og ei delvis oppløysing av jernoksid/opake mineral. Porene er ofte tomme eller inneheld restar av delvis oppløyste mineralkorn. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Tilsvarande vil også skje ved trakk på bergflata. Sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltninger grensar ofte opp til bomparti med -5-10 cm2 utstrekning. Bompartia utgjer ein bevaringsmessig trussel, då avspalting av desse vil medføre at ristningsfigurar forsvinn. Oppsprekking og danning av bomparti er observert relativt nær enkelte ristningsfigurar. Skålgroper i sentrale delar av Bakke I er truga av sprekker, bomparti og flakavspalting. Flak av bergflata vil også lett spalte av ved trakk på bergflata. Dette bør difor unngåast, sidan avspaltinga medfører til ei gradvis utvisking av ristningsfigurane på bergflata. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Opne furer/sprekker er hovudsakleg orientert parallelt på foliasjonen (SØ-NV (115 grader)). Mot sør-aust er sprekkene noko vidare/opnare enn elles på feltet. Utvitring av bergartsstykke parallelt med gjennomgåande, opne sprekker i sør-austre del av feltet, har ført til utvikling av overheng. Stykke av bergarten i overhenget spaltar av ved trakk eller ved frostsprenging, og vert liggjande i sprekkene og langs "foten" av berget. Avspalting i samband med sprekkene ser imidlertid ikkje ut til å utgjere ein bevaringsmessig trussel for ristningsfigurane sidan dei finst mer en 40 cm fra desse. Overflata er tilsynelatande generelt mindre porøs og ujamn på Bakke I samanlikna med Bakke II og III. Dette kan skuldast foliasjonen ofte parallell med overflata. Oppsprekking og avspalting langs mikrosprekker parallelt med foliasjonen gjer overflata tilsynelatande meir slett. Det kan også tenkjast at eit lågare kvartsinnhald ved Bakke I gjev mindre skilnad i vitringsmotstanden mellom kvartsrike og muskovittrike sjikt og at overflata dermed vitrar meir jamnt. Sidan den vestlege delen av feltet i stor grad er dekka av ulike lavartar, er det mogleg at lavveksten kan skjule eventuelle vitringsskader, og gjere at bergflata verkar jamnare enn den i røynda er. Heilt aust på bergflata er sprekker fylte av rustfarga (jernrik) vatn som stammar frå jorda i overkant av feltet. Ytterlegare oppsprekking kan verte ei fylgje av frostsprenging i samband med vassiget, men dette utgjer truleg ein minimal trussel mot ristningsfigurane sidan avstanden til desse er relativ stor.
BAKKE 2: Figuren står i en sørvendt flate på en øst-vest gående bergknaus, ca 14 m vest for Bakke III (målt fra samlingen av fotsålene på felt III til båtfiguren felt II). Området hvor feltet ligger har mange frukttrær - var tidligere en frukthage. Bebyggelse og trafikkert vei kloss ved. Figuren har et dypt søkk like under seg og en annen fordypning/sprekk like over seg. BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): Vitringsskadane ved Bakke II, III og VI er tilsynelatande større enn ved Bakke I og V. Dette skuldast truleg variasjon i vinkel mellom foliasjon og overflate. Der vinkelen er skrå (som ved Bakke II, III, VI) vil forsterka vitring av muskovitt langs mikrosprekkene medføre til utvikling av små overheng der kvartsrike sjikt står 1-2 mm høgare opp enn muskovittrike sjikt. Dette resulterer i ei gradvis utvisking av ristningsfigurane, som knapt er synlege utan bruk av svart plast. Oppsprekking og avspalting av vitringshuda medfører at overflata er ru og ujamn ved Bakke II. Ingen avspalta bergartsflak eller bitar vart imidlertid observert på sjølve bergoverflata. Dette indikerer at flaka fortlaupande vert transportert bort ettersom flata har eit relativt stort fall. Det er også mogeleg at avspaltinga er redusert pga. tildekkinga med presenning. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare ned i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Tilsvarande vil også skje ved trakk på bergflata. Fremtredande vitring langs glimmerrike sjikt resulterer til slutt i utvikling av 1-5 mm djupe furer orientert parallelt med foliasjonen. Vitringa er slik mest framtredande langs foliasjonen i bergarten. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Ei sprekk orientert parallelt med foliasjonen i bergarten (SØ-NV (116 grader)) i underkant av ristningsfiguren, dannar eit overheng. Ofte er det observert at oppsprekking og avspalting av flak er eit større problem i samband med sprekker. Sidan bergoverflata ved Bakke II har relativt stort fall (24 grader) er det lite sannsynleg at vatn vert liggjande i sprekker etter nedbør, og faren for auka frostsprenging er truleg difor ikkje aktuell her. Ved trakk vil imidlertid bergartsstykke kunne knekke relativt lett av overhenget, og dette utgjer ein bevaringsmessig trussel for ristningsfiguren sidan avstanden til overhenget er mindre enn 5 cm.
Menneskefigurer: 7-8 stk, 2-4 er menn og 4-6 er av ubestemt type. Figur 1-8 kan karakteriserast som ei scene: Fleire menneskefigurar står sammen på rekkje. Som ein del av figur 8 går ei gølgelinje under figurane. Likeeins kan ein kalle figurane 10-14 for ei scene: to skålgroper og ein ubestembar figur (linje av prikkar) står kring båten. Fotsålane 19-25 og 35 står rett nedanfor båten nr. 28. BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): På grunn av høgare motstand mot vitring står ofte årer og linser av kvarts og jernoksid ofte opp, relativt til sjølve bergflata. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare ned i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Tilsvarande vil også skje ved trakk på bergflata. Sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltvingar grensar ofte opp til bomparti med -5-10 cm2 utstrekning. Bompartia utgjer ein bevaringsmessig trussel, då avspalting av desse vil mødføre at ristningsfigurar forsvinn. Oppsprekking og danning av bomparti er observert relativt nær enkelte ristningsfigurar. Framtredande vitring langs glimmerrike sjikt resulterer til slutt i utvikling av 1-5 mm djupe furer orientert parallelt med foliasjonen. Vitringa er slik mest framtredande langs foliasjonen i bergarten. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten. Sprekkrelatert vitring er eit stort problem på Bakke III. Ingen ristningsfigurar vert kryssa av sprekker, men sprekkene går svært tett inntil enkelte figurar (1-2 cm). Der flakavspalting i samband med sprekker er mest alvorleg, finst det imidlertid ikkje dokumenterte ristningsfigurar. Vitringsskadane ved Bakke II, III ogVI er tilsynelatande større enn ved Bakke I og V. Dette skuldast truleg variasjon i vinkel mellom foliasjon og overflate. Der vinkelen er skrå (som ved Bakke II, III, VI) vil forsterka vitring av muskovitt langs mikrosprekkene medføre til utvikling av små overheng der kvartsrike sjikt står 1-2 mm høgare opp enn muskovittrike sjikt. Dette resulterer i at bergoverflata vert ru og ujamn. Avspalting av overhenga resulterer i ei gradvis utvisking av ristningsfigurane, som knapt er synlige utan bruk av svart plast. Helninga av berflata varierer, og dermed varierer også vinkelen mellom foliasjon og overflate frå null til 90 grader. Dette fører til at tilsynelatande vitringsgrad også varierer. Ved den øvste delen av feltet der bergflata har minst helning (omlag 16 grader), er vitringsskadene liknande som ved Bakke II. Dette skuldast truleg at overflata har tilsvarande skrå vinkel mellom foliasjon og overflate. Der ristningsflata har størst fall (omlag 50 grader) finst nokre raudmåla ristningsfigurar. Her er bergflata dekka av ein koksgrå, misfargande overflatefilm. Tidlegare undersøkingar har synt at liknande misfarging skuldast ein biofilm av sopp, alger og cyanobakterier. Årer og linser av kvarts er imidlertid ikkje dekka av biofilmen, men fremstår som kvite "band" på den elles mørke overflata. Biofilmen på bergflata kan forsterke den kjemiske oppløysinga av minerala i bergarten ved at mikroorganismane skil ut aggressive syrer, og at biofilmen hindrar opptørking. På denne bergflata med størst fall (50 grader) er foliasjonen svært steil i forhol til bergoverflata. Overflata er jamnare og mindre ru, og det er ikkje utvikla små overheng pga framtredande vitring langs skråstilte glimmerskikt i like stor grad som der vinkelen er lågare. Ei rustfarga misfarging i øvre kant av flata med størst helning (-50 grader) på Bakke III skuldast avrenning frå ein jernbolt som er bora inn i berggrunnen. Jernbolten stammar frå eit gjerde som tidlegare gjekk tvers over ristningsfeltet. Gjerdet vart fjerna i 1998.
Båtfiguren med sine 5 mannskapsstreker er veldig grunn og vanskelig å se og kan beskrives som "rester" av en forvitret båtfigur. Flaten hvor figuren befinner seg er veldig flat og fin, velegnet for ristninger, og sees godt fra Bakke I. Fra feltet har en ganske god utsikt over nærområdet (m/ristninger) og fjorden m/Herandholmen (?). Ristningsflaten er på en utstikkende bergflate som danner overhenget til en liten heller/hulrom som man kan huke seg ned under. Ingen andre bergpartier i nærheten ser ut til å være egnet til ristninger => flaten skiller seg litt ut. Både over og under bergveggen vokser det godt med trær og planter.
1 rest av båt. Ingen mannskapsstreker synlige. De to stavnene kan sees ganske greit. Midtpartiet på båten er imidlertid ikke funnet. Feltet er ca 3,5 m bredt og like høyt/langt. Figuren er på nederste del av flaten, ca 80 cm overfor sørspissen av flaten. BERGFLATEFORVITRING (av Linda Sæbø): Bergflata er sterkt vitra og berre restar av ristningsfiguren er synleg på grunn av skrå vinkel mellom foliasjon og bergoverflate. Omfang av vitringsskadar er liknande som for Bakke II. Omfattande vitringsskadar er observert ved bergkunstlokaliteten Bakke. Skadane ved Bakke II, III og VI er tilsynelatande større enn ved Bakke I og V. Dette skuldast truleg variasjon i vinkel mellom foliasjon og overflate. Der vinkelen er skrå (som ved Bakke II, III og VI) vil forsterka vitring av muskovitt langs mikrosprekkene føre til utvikling av små overheng der kvartsrike sjikt står 1-2 mm høgare opp enn muskovittrike sjikt. Dette resulterer i at bergoverflata vert ru og ujamn. Avspalting av overhenga resulterer i ei gradvis utvisking av ristningsfigurane, som knapt er synlege utan bruk av svart plast. På grunn av høgare motstand mot vitring står ofte årer og linser av kvarts og jernoksid ofte opp, relativt til sjølve bergflata. Minerala som utgjer hovudvekta av mineralsamansetjinga (muskovitt og kvarts) er svært motstandsdyktige mot kjemisk oppløysing. Ordninga av minerala i plane lag svekkjer derimot bergarten og gjer den lite motstandsdyktig særleg mot fysisk vitring. Oppsprekking og ei byrjande oppløysing langs korngrenser og kløvflater hos muskovitt skapar svakheitssoner som bergarten lett spaltast opp etter. Mikrosprekker ved overflata verkar som transportkanalar for vatn og biologisk materiale ned i bergarten. Dette fører til kjemisk oppløysing av mineral djupare nede i bergarten langs mikrosprekkene, og resulterer i auka porøsitet. I skifer er det ofte observert at tal på mikrosprekker er høgare i vitringssona enn elles i bergarten. Vitringshuda sprekk lett opp langs slike mikrosprekker (skifrigheita) og spaltar av som 0,2-2 cm tjukke flak. Flakavspaltinga ser ut til å vere særleg alvorleg langs større gjennomgåande sprekker og sårkantar etter tidlegare avspaltingar. Vatn som frys eller røter som veks i mikrosprekkene og slik utøvar eit sidelengs trykk vil i slike posisjonar ikkje møte noko mottrykk og flaka spaltar difor lett av. Oppsprekking og avspalting er observert relativt nær enkelte ristningsfigurar. Flak av bergflata vil også lett spalte av ved trakk på bergflata. Dette bør difor unngåast, sidan avspaltinga medfører til ei gradvis utvisking av ristningsfiguren på bergflata. Overflata er ru og ujamn. Ingen avspalta bergartsflak eller bitar vart observert på sjølve bergoverflata. Dette indikerer ikkje nødvendigvis at acspalting ikkje førekjem, men det kan tenkjast at flaka transporterast bort ettersom flata har eit relativt stort fall. Framtredande vitring lang glimmerrike sjikt resulterer til slutt i utvikling av 1-5 mm djupe furer orientert parallelt med foliasjonen. Vitringa er slik mest framtredande langs foliasjonen i bergarten. Dei fleste sprekker er orientert parallelt med foliasjonen i bergarten, medan somme er orientert normalt på foliasjonen (NØ-SV (014 grader)), og andre kryssar foliasjonen diagonalt (45 grader på) (NØ-SV (069 grader)). Sprekkrelatert vitring ser ut til å utgjere ein større bevaringsmessig trussel her enn ved Bakke II, fordi sprekker av ulik orientering kryssar sjølve ristningsfiguren. Ei grunn sprekk orientert parallelt med foliasjonen i bergarten og ei djupare sprekk orientert normalt på denne igjen, kryssar gjennom sentrale delar av ristningsfiguren. Oppsprekking og avspalting av flak og stykke av bergarten, ofte i samband med sprekker, er truleg ein medverkande årsak til at store delar av ristningsfiguren er forsvunne.