Orografstasjon med trapper, sikteretning, overdekning, rester etter nedsprengt bordhus og utvendige instillasjoner som jernpigger til kamuflasje og mulige rester etter piggtrådsperring. Orografstasjonen er tilhørende inventarnummer 1004 og har verneklasse 2, Se forvaltningsplanen for detaljerte beskrivelser.
Beskrivelse fra forvaltningsplanen:
Orografstasjonen ligger sydøst på Håøya, på et av øyas høyeste punkt. Orografen som først ble installert i kanonstillingen litt lenger øst (antatt) er sprengt inn i en naturlig fjellknaus med en bratt trapp opp til selve orograf-rommet som er overdekket av en betongkappe. Fra dette punktet hadde man opprinnelig god oversikt over fjordinnløpet på begge sider av Veierland, øya mot sør som sammen med Håøya deler leia inn til Tønsberg og Melsom. I dag gjør større trær foran siktestasjonen at sikten er svært begrenset. Fra nordsiden er innløpet til orografstasjonen sprengt inn i en ca. 30 meter lang bergrygg som innerst danner en dyp kløft med 5–10 meter høye vegger. Et stykke inn i kløften er det innfesting for en port eller sperring i fjellkanten mot vest. Innerst danner kløften et utvidet «rom» der fundamenter etteren bygning som tidligere sto her fortsatt er synlig. Rundt inngangen til siktestasjonen er det rester av tegl som kan tyde på at inngangen har vært overbygd eller skjermet. En bratt granitt-trapp med støpejernsrekkverk på en side fører opp til selve orografstasjonen som er et lite, avrundet rom overdekket med en betongkappe med to sikteglugger. Et trekant-formet fundament i betong med en kasse eller «kiste» i øverst utgjør plattform for den opprinnelige siktestasjonen med kikkert/måleinstrument i midten. Rundt fundamentet er det en høy treplatting der operatørene sto når de skulle holde øye med leden og eventuelle inntrengende fartøyer. Trematerialene er intakt, men deler av det er i ferd med å rase sammen inne i fundamentet.
På berget rundt innløpet og toppen av orografstasjonen er det en rekke jernpåler støpt ned i berget som antas å være festepunkter for tidligere piggtrådsperringer rundt dette og ande fortifikasjoner. På østsiden av kløften er det også rester av en oppbygd vei ned mot søkket mellom orografen og kanonstandplassen mot øst (37).
Ved veikrysset nord for orografstasjonen er det rester av fundamenter etter en mannskapsbrakke som kan ha vært knyttet både til orograf og kanonstillinger.
1004 Orografstasjon var opprinnelig omgitt av et stormhinder av piggtråd rundt hele anlegget for å hindre inntrenging. Mindre deler av piggtråden kan fortsatt ligge i kløfter i terrenget.
Oppført som orografstasjon i 1896 og omgjort til østre kanonstand 12 cm i 1899. kanonstilling omfatter også en steinfylling av sprengstein fra opprettelse instillasjonen. Steinfyllingen og fjellskrenten i sør er dekket av jernstenger og piggtråd. Østre 12 cm kanonstilling er tilhørende inventarnummer 1005 og har verneklasse 2, Se forvaltningsplanen for detaljerte beskrivelser.
Fra Forvaltningsplanen:
Østre 12 cm kanonstand er anlagt på et av de høyeste punktene, sydøst på Håøya. Batteriet er sprengt inn i en langsgående fjellknaus via en relativt dyp og smal kløft, noe ulikt de øvrige batteriene. Årsaken kan være at batteriet opprinnelig ble anlagt som orografstasjon som senere ble flyttet lenger vest. Det er to trapper med mellomliggende plattform opp til kanonstandplassen, den nedre i naturstein fyller hele bredden av kløften og er ganske forvitret mens trappen som fører opp til selve kanonplattformen er laget av tilhugde granittblokker som i øvrige batterier. Den lavest liggende plattformen har prosjektilrom med skyvedører i jern på hver side og sementert dekke som er sprukket opp og er delvis ødelagt. Batteriet har ikke spalter for oppheising av prosjektiler på hver side slik de større batteriene har, men granittavsatser på hver side av trappen (likt med de mindre batteriene) har antagelig blitt brukt til å lange opp prosjektilene. Sementdekket på kanonplattformen øverst er mindre forvitret, mens kappen i foran batteriet er delvis ødelagt. Foran batteriet og på berget rundt er det en rekke jernpåler samt sokkelstativer til å sette avhugde trær i, begge deler anlagt for feste av tildekking eller kamuflasje. Fra batteriet går det en oppbygd vei ned til veimøtet der det har stått en mannskapsbrakke. Tidligere anslutningsvei mot nordøst er i dag svært tilgrodd. Østre 12 cm kanonstandplass var opprinnelig omgitt av et stormhinder av piggtråd mot nord og i partier mot syd og vest for å hindre inntrenging. På et område på østsiden, oppå haug av sprengstein og på et bratt svaberg er det fremdeles mye piggtråd igjen (se utstikker på geometrien). Mindre deler av piggtråden kan fortsatt ligge i kløfter i terrenget i nord, syd og vest.
Kanonstand på det høyeste punktet på Håøya. Batteriet er sprengt inn i fjellknaus. Ved inngangen er det bygget dekningsmur. Det er også prosjektilrom med jerndører, ommurt trapp og innvendig bue, kanonplattform og stativer i jern på innvendig kappe. På vestsiden av kanonstillingen finnes kong Oscars signatur. Østre 21 cm kanonstilling er tilhørende inventarnummer 1006 og har verneklasse 2, Se forvaltningsplanen for detaljerte beskrivelser.
Fra forvaltningsplanen:
Vestre 21 cm kanonstand er anlagt like foran kommandoplassen på det høyeste punktet sør på Håøya. Batteriet er sprengt inn i en fjellknaus via en lang kløft som er delvis naturlig, delvis utsprengt. Ved inngangen til batteriet er det bygd en dekningsmur mot vest som utfylling mot en naturlig knaus. På nedre plattform innerst i kløften er det sementdekke med prosjektilmagasiner på sidene i tillegg til et større, langsgående magasin også under kanonplattformen. Alle magasinene har eller har hatt jerndører. Innerst på østre side er det et innmurt rom i full høyde som antas å ha vært et dekningsrom mens slisser eller sjakter i muren på hver side av muren opp til plattformen antas å ha vært brukt til oppheising av prosjektiler.
Trappen opp til kanonplattformen er oppført av store, tilhugde granittblokker. I dette batteriet er det også slått en bue innerst over passasjen mot magasinrommene. Påkanon-plattformen er det sementert dekke med festebolter til den tidligere kanonen i midten. Den halvsirkelformede kanten plattformen er dels i fjell, dels pusset, med teglstein eller steinmasse bak. Sementdekket på kanonplattformen øverst er mindre forvitret, mens kappen i foran batteriet er delvis ødelagt. Foran batteriet og på berget rundt er det en rekke sokkelstativer til å sette avhugde trær i for å kamuflere batteriet i en krigssituasjon.
Historikk:
1896: Batteriet oppført for en 12 cm Armstrong kanon samtidig med øvrige topp- og strandbatterier på Håøya.
1899: Armstrongkanonene flyttet. På toppbatteriene ble nå bestykningen på Vestre og Østre kanonstand erstattet med 21 cm kanoner.
1905: Beredskap og full mobilisering på Håøya i tiden før unionsoppløsningen
1914–1918: Nøytralitetsvakt og beredskap på Håøya under 1. verdenskrig
1940–45: Håøya tatt i bruk av den tyske okkupasjonsmakten.
Etter 2. verdenskrig: De fortifikatoriske anleggene på Håøya ute av operativ drift
Kanonstand på sørvestre side av Håøya, like foran batteri ID 94439-23. Kanonstanden er sprengt inn i fjellknaus via en kløft som er delvis naturlig. Ved inngangen er det en mindre utsprengt hule og magasiner med jerndører. Vestre 21 cm kanonstilling er tilhørende inventarnummer 1007 og har verneklasse 2, Se forvaltningsplanen for detaljerte beskrivelser.
Vestre 21 cm kanonstand er anlagt like foran 1008 Vestre 12 cm kanonstandplass sørvest på toppen av Håøya. Batteriet er sprengt inn i en fjellknaus via en lang kløft som er delvis naturlig, delvis utsprengt. Ved inngangen til kløften er der en mindre, utsprengt hule. Innerst i kløften er det sementdekke på nedre plattform med prosjektilmagasiner på sidene. I tillegg er det også et større, langsgående magasin også under kanonplattformen. Alle magasinene har opprinnelig hatt jerndører, men de fleste er i dag løsnet eller borte. Innerst på østre side er det et innmurt rom i full høyde som antas å ha vært et dekningsrom mens slisser eller sjakter i muren på hver side av muren opp til plattformen antas å ha vært brukt til oppheising av prosjektiler. Trappen opp til kanonplattformen er oppført av store, tilhugde granittblokker. I likhet med 1006 Østre 21 cm kanonstand er det også her slått en bue innerst over passasjen mot magasinrommene. På kanonplattformen er det sementert dekke med festebolter til den tidligere kanonen i midten. Den halvsirkelformede kanten rundt plattformen er i hovedsak hugget ut av fjellet, det samme gjelder kappen foran kanonstandplassen. Sementdekket på kanonplattformen øverst er noe forvitret. Foran batteriet og på berget rundt er det sokkelstativer til å sette avhugde trær i for å kamuflere batteriet i en krigssituasjon.
Historikk:
1896: Batteriet oppført for 12 cm Armstrong kanon samtidig med øvrige topp- og
strandbatterier på Håøya.
1899: Armstrongkanonene flyttet. På toppbatteriene ble nå bestykningen på Vestre og Østre
kanonstand erstattet med 21 cm kanoner.
1905: Beredskap og full mobilisering ved batteriene på Håøya i tiden før unionsoppløsningen.
1914–1918: Nøytralitetsvakt og beredskap på Håøya under 1. verdenskrig. 1940–45: Håøya tatt i bruk
av den tyske okkupasjonsmakten.
Etter 2. verdenskrig: De fortifikatoriske anleggene på Håøya ute av operativ drift.
Kanonstillingen er sprengt inn i en fjellknaus via en smal kløft som i dag er svært tilgrodd. Det er en utsprengt og lang smal passasje i fjell frem til 12 cm kanonstilling. Passasjen har også en avstikker ut mot utsiktspunkt mot nordvest.
Vestre 12 cm kanonstilling er tilhørende inventarnummer 1008 og har verneklasse 2, Se forvaltningsplanen for detaljerte beskrivelser.
Fra forvaltningsplanen:
1008 Vestre 12 cm kanonstand er anlagt like bak 1007 Vestre 21 cm kanonstandplass sørvest på toppen av Håøya. Batteriet er sprengt inn i en fjellknaus via en smal kløft som i dag er svært tilgrodd. Det samme gjelder nedre plattform innerst i kløften der det er prosjektilmagasiner på sidene og opprinnelig sementdekke under vegetasjonen som har vokst ut over underlaget (2013). Alle magasinene har hatt jerndører, men dørene til prosjektilrommene mot øst er forsvunnet. Trappen opp til kanonplattformen er oppført av granittstein. Som ved 1005 Østre 12 cm er det store, grovt tilhugde blokker på hver side av trappen som antas å ha vært brukt til oppheising av prosjektiler. Kanonplattformen har sementert dekke med festebolter til den tidligere kanonen i midten. Den halvsirkelformede kanten rundt plattformen er delvis hugget ut av fjellet, dels støpt. Foran batteriet og på berget rundt er det sokkelstativer til å sette avhugde trær i for å kamuflere batteriet i en krigssituasjon, samt nedstøpte jernpåler til innfesting av kamuflasje. Foran 1008 Vestre er det oppført et lavt skur med bølgeblikktak, delvis nedsprengt i fjellet, men uten innvendig ståhøyde. Skuret skal ha fungert som trykkavlastning mot mannskapene på 1007 Vestre 21 cm som ligger like foran og noe under 1008 mot syd når man fyrte av skudd fra sistnevnte. Innløpene er ulike, men utforming av øvre og nedre plattform på 1008 Vestre 12 cm er svært lik 1005.
Østre 12 cm kanonstand som ble satt opp med samme bestykning etter at sistnevnte var endret fra Orografstandpunkt. På 1008 Vestre måtte man imidlertid oppføre et lavt skur med blikktak i forkant av batteriet som skulle fungere som trykk-avlasting mot mannskapet på det foranliggende 1007 Vestre 21 cm når det ble avfyrt skudd fra 12 cm batteriet ovenfor.
Historikk:
1896: Orografstasjon, kommandoplass og de første toppbatteriene på Håøya anlagt.
1899: 1008 Vestre oppført for 12 cm Armstrong kanon som da ble flyttet fra 1007 Vestre,
anlagt i 1896. Fra 1899 ble dette og 1006 Østre bestykket med 21 cm kanoner.
1905: Beredskap og full mobilisering på Håøya i tiden før unionsoppløsningen
1914–1918: Nøytralitetsvakt og beredskap på Håøya under første verdenskrig
1940–45: Håøya tatt i bruk av den tyske okkupasjonsmakten.
Etter 2. verdenskrig: De fortifikatoriske anleggene på Håøya ute av operativ drift
Kommandoplasser samt tuft av tidligere bevoktning- og etterretningssentral som helhet inkludert veianlegg og øvrige installasjoner. Etterretningssentral og andre instillasjoner har verneklasse 2, se forvaltningsplanen for detaljerte beskrivelser. .
Fra forvaltningsplanen:
1009 Kommandoplasser er skutt inn og delvis ned i berget i bakkant av de store 21 cm
batteriene (1006 og 1007) på sydvestsiden av Håøya. Herfra er det utsyn mot Veierland og
fjordinnløpet inn til Melsomvik og Tønsberg. I dag er deler av terrenget rundt så tilgrodd at
det er vanskelig å se i hvilken grad man også hadde utsyn mot de andre batteriene herfra.
Over bakken eller fjellet har kommandoplassen buede vegger av teglstein som stikker 30–
90 cm over bakken. Rommet er overdekket av et buet jernskjold med smale utkikksglugger.
Teglsteinsveggene har utvendig vært pusset i flere omganger og har i dag større skadet på
grunn av manglende vedlikehold og feil materialbruk. Innvendig er gulv og bakvegger laget
av hugget granitt. I bakkant innenfor inngangen er det innsprengt en mindre «hule» i fjellet.
Over inngangen er det et buet jernrekkverk i tillegg til at det er flere nedstøpte jernpåler i
forkant av kommandoplassen, til antatt innfesting av kamuflasje eller piggtrådsperring. 1009
Kommandoplass var sammen med kanonstandplassene opprinnelig omgitt av et
stormhinder av piggtråd med unntak av et mindre område mot vest der terrenget er for bratt
for forsering.
Kommandantens kommandoplass ligger litt høyere opp, ca. 70–100 meter trukket tilbake i
terrenget. Den er dels sprengt inn i en fjellknaus, dels oppbygd med sidevegg mot vest i
murt granitt. Et mindre jernskjold danner et buet tak over kommandorommet. Dette er
utvendig tildekket med torv og gress avgrenset av en «snøfanger» i bølgeblikk nederst
(muligens sekundær) som holder på jordtaket. Deler av innvendige vegger og
understøttelse for tak er oppført i tegl som er pusset. Bak kommandoplassen mot nord er
det et åpent areal med stativer til oppsett av kamuflasjetrær i utkanten. I en forsenking i
terrenget mot nord er det tuft etter en bygning der grunnmuren i grovt hugget stein fortsatt
er godt synlig. Plasseringen samsvarer med tidligere Bevoktnings- og etterretningssentral. I
terrenget er det flere partier med oppbygd vei- og stinettverk som blant annet kan skjule
opprinnelige kabelføringer. I nærheten av finnes også en nyere bunker- eller
kommandostilling, murt opp av ujevn bruddstein i antatt sementmørtel, sannsynligvis fra 2.
verdenskrig.
Historikk
1897: 1009 Kommandoplass oppført i Ifølge «Tønsberg befestningers historikk 1892–
1932» (stensil, Forsvarsmuseets bibliotek). Inne i kommandoplassen er imidlertid årstallet
1899 risset inn i puss på bakveggen (fullført i 1899?)
1897–1900: Kommandantens kommandoplass oppført (årstall ikke angitt)
1900–1917 (antatt): Bevoktnings- og etterretningssentral oppført. Årstall ikke angitt. På
inventarkart 1928 er bygningen oppført som en tilføyelse til opprinnelig liste
1905: Kommandoplasser antatt i bruk under beredskap og full mobilisering på Håøya i tiden
før unionsoppløsningen
1914–1917: Nøytralitetsvakt og beredskap på Håøya under hele 1. verdenskrig. Antatt
oppføring av bevoktningssentral
1940–1945: Håøya tatt i bruk av den tyske okkupasjonsmakten. 12 cm batteriene på Håøya
skal i den forbindelse ha blitt demontert og sendt til Rørvik. Antatt oppføring av nyere murt
bunker- eller kommandostilling
Etter 2. verdenskrig: De fortifikatoriske anleggene på Håøya ute av operativ drift.
Anleggene forfaller på grunn av manglende vedlikehold
Nedre kommandoplass. Kommandoplass for 21 cm kanoner. Utsprengt i fjellet og murt opp av stein og betong.
Kommandoplassen er tilhørende inventarnummer 1009 i forvaltningsplanen (Askeladden ID 94439-34) og inngår i flere veinett omring kommandoplasser, bygningsfundamentet til bevokting og etterretningssentral samt andre instillasjoner.
Fra forvaltningsplanen:
Nedre Kommandoplass er skutt inn og delvis ned i berget i bakkant av de store 21 cm batteriene (1006 og 1007) på sydvestsiden av Håøya. Herfra er det utsyn mot Veierland og fjordinnløpet inn til Melsomvik og Tønsberg. I dag er deler av terrenget rundt så tilgrodd at det er vanskelig å se i hvilken grad man også hadde utsyn mot de andre batteriene herfra. Over bakken eller fjellet har kommandoplassen buede vegger av teglstein som stikker 30– 90 cm over bakken. Rommet er overdekket av et buet jernskjold med smale utkikksglugger. Teglsteinsveggene har utvendig vært pusset i flere
omganger og har i dag større skadet på grunn av manglende vedlikehold og feil materialbruk. Innvendig er gulv og bakvegger laget av hugget granitt. I bakkant innenfor inngangen er det innsprengt en mindre «hule» i fjellet. Over inngangen er det et buet jernrekkverk i tillegg til at det er flere nedstøpte jernpåler i forkant av kommandoplassen, til antatt innfesting av kamuflasje eller piggtrådsperring. 1009 Kommandoplass var sammen med kanonstandplassene opprinnelig omgitt av et stormhinder av piggtråd med unntak av et mindre område mot vest der terrenget er for bratt for forsering.
Kommandantens kommandoplass. Utsprengt i fjell og murt opp av stein og betong. Lavere steinkant utenfor foten av anlegget på østsiden, oppsatt av steinblokker.
Kommandoplassen er tilhørende inventarnummer 1009 i forvaltningsplanen (Askeladden ID 94439-34) og inngår i flere veinett omring kommandoplasser, bygningsfundamentet til bevokting og etterretningssentral samt andre instillasjoner.
Fra forvaltningsplanen:
Kommandantens kommandoplass ligger litt høyere opp enn nedre kommandoplass (94439-35), ca. 70–100 meter trukket tilbake i terrenget. Den er dels sprengt inn i en fjellknaus, dels oppbygd med sidevegg mot vest i murt granitt. Et mindre jernskjold danner et buet tak over kommandorommet. Dette er utvendig tildekket med torv og gress avgrenset av en «snøfanger» i bølgeblikk nederst (muligens sekundær) som holder på jordtaket. Deler av innvendige vegger og understøttelse for tak er oppført i tegl som er pusset. Bak kommandoplassen mot nord er det et åpent areal med stativer til oppsett av kamuflasjetrær i utkanten.
Tuft etter bygning, ukjent funksjon jfr. kart fra 1928 (nr. 51).
Tuft i form av en bygning med to rom. markert som nr. 51 i kartet fra 1928 men utydelig skrift i kartbeskrivelsen. Tuften er tolket i sammenheng med etterretningssentral og kommandoplass. Det er rester etter oppmurt teglvegg som har veltet utenfor det nordvestre hjørnet. det er også noen ovnsrør i jern. Største høyde på bygningsmuren er i nordvestre hjørnet hvor den måler ca. 90 cm
Tuften er tilhørende inventarnummer 1009 i forvaltningsplanen (Askeladden ID 94439-34) og inngår i flere veinett omring kommandoplasser, bygningsfundamentet til bevokting og etterretningssentral samt andre instillasjoner.