Nr 19 måler 10 x 12 m. Det kan se ut som det er en lang haug, som tydelig er delt på midten. Rasert, og innsøkk var tydelig å se. Overgrodd med einer, lyng og ormegress. (Parelius, 1966). Røysa måler 12m N-S og 12m Ø-V og ble oppfattet som rund. Røysa er ca 1,4m høg og bygget av rullestein med største mål mellom 20-40cm. Rullestein ligger godt synlig i dagen i midten og i søndre halvdel. I midten av røysa er det to utkastede områder. Det lengst i vest måler 1,6 x 2m, 90cm dypt. Det østre utkastede området måler 2,5 x 3m, 90cm dypt. Rett utenfor haugfoten i Ø er et krater, som muligens tilsvarer Parelius røys nr 20. Krateret var overvokst, men neppe noen røys slik jeg så det ved registreringen. En traktorveg går helt inntil vestre kant av røysa. Ved befaringen av røys 19 kunne jeg konstatere at det relativt nylig er "rotet" i overflatevegetasjonen på røysa nærmest traktorvegen. Dette ser ikke ut til å ha skadet røysa, selv om det kan defineres som "et mindre inngrep" i et fredet kulturminne. Jeg er også kritisk til bruken av traktorvegen idet denne har medført inngrep innenfor 5 meterssonen omkring røysa, samt at traktorvegen delvis går over røysfoten i V. (de topografiske forhold begrenser imidlertid alternativ motorisert ferdsel forbi røysa). (Lars Erik Narmo, 1993).
Røys nr 31 måler 8,0m N-S, og 9,0m Ø-V og er 70cm høg. Ved registreringen oppfattet jeg røysa som rund. Røysa er idag bevokst med gress der ingen stein ligger i dagen, men i flg. brukerne av hytta skal den være bygget av rullestein. Røysa ser ut til å være godt bevart, men relativt nylig er det påfylt jord i sentrum av røysa (ikke gressbevokst), slik at overflaten av røysa er jevn. Dette arbeidet ble i flg. brukerne av hytta gjort for å jevne ut et krater fra en rotvelt etter orkanen. Selv om meningen har vært god, burde brukerne av hytta tatt kontakt med kulturavdelinga i fylket for avklaring før arbeidet ble igangsatt. I.h.t. kulturminneloven er arbeidet utført et meldepliktig tiltak og brukerne av hytta var godt kjent med at dette er en gravrøys (Narmo, 1993).
Av røys nr 32 ligger kun en røysrest tilbake, dvs. halve røysa synes å være fjernet ved dyrking av flaten utenfor tomta omkring hytta. Røysresten måler 5,5m Ø-V og 6,5m N-S. Midt i røysresten står en stående helle fra et hellekammer. Denne så ut til å ligge "in situ" og var 2,9m lang orientert NØ-SV. Hella var 60cm høg og markerer røysrestens høgeste punkt. Sør for hella var steinen i røysresten nesten helt fjernet (et eldre inngrep), her markerte røysresten seg tydeligst ved en svak forhøgning i forhold til terrenget omkring. N for hella lå stein i ca 40cm høgde. Det er nylig (ifølge Olav Tautra det siste året) støpt en firekantet kum og gravet en vannledning inn til hytta - begge deler helt inntil kanten av røysresten Sementkummen rager over overflaten og er i seg selv skjemmende for røysresten. Selv om det ikke er utført inngrep i selve røysresten ved arbeidet er dette en klar krenking av 5 metersgrensa omkring et legalfreda fornminne og dermed brudd på lov om kulturminner. Hytta ble visstnok bygget engang på slutten av 1960 - tallet. (1967), og beliggenheten av den i seg selv er et klart brudd på lov om kulturminner både når det gjelder røys nr 31 og 32. De to røysene ble beskrevet av Ziegler allerede i 1891, og er godt kjent av lokale. Det foreligger imidlertid ingen dokumenter i vårt arkiv der det fremgår at Vitenskapsmuseet (som dengang var rette myndighet) ble kontaktet i forbindelse med tiltaket. Hyttebyggingen ville sannsynligvis blitt anmeldt som brudd på lov om kulturminner hvis tiltaket var oppdaget tidligere. Forholdet er nå foreldet. (Lars Erik Narmo, 1993).
Røys nr 33 ligger vest for naustene, ca 40m fra sjøen. Den er rund og kuppelformet, med en bauta på toppen, ca 22m i diameter, og er delvis overgrodd med trær, einer og gress. Bautaen står med bredsiden mot sjøen. Den er 5m høy, 65 cm bred, 15cm tykk og meget jevnt og pent formet. Den har vært omstyrtet, men er nå gjenreist (Parelius, 1967). Røysa er lagt på en naturlig forhøgning som gjør at den har en imponerende størrelsesvirkning på avstand. Selve røysa er rund, 14,5m i tverrmål og 1,4m høg. Toppen er imidlertid avflatet, sannsynligvis i forbindelse med reisningen av bautaen. Røysa må opprinnelig minst ha vært ca 2m høg. Den er bygget av kantet rullestein med mål omkring 40cm (Narmo, 1993).
Røys nr 33 ligger vest for naustene, ca 40m fra sjøen. Den er rund og kuppelformet, med en bauta på toppen, ca 22m i diameter, og er delvis overgrodd med trær, einer og gress. Bautaen står med bredsiden mot sjøen. Den er 5m høy, 65 cm bred, 15cm tykk og meget jevnt og pent formet. Den har vært omstyrtet, men er nå gjenreist (Parelius, 1967). Bautasteinen står på en muret/støpt såle i flukt med overflaten av den avflatede "haugtoppen". Bautasteinen har et jevnt rektangulært tverrsnitt fra bakkenivå mot toppen, ved bakkenivå måler dette 65 x 15cm. Bautasteinen rager 4,2 meter over bakkenivå. Ziegler og Sakxlund 1906 målte bautasteinen til 5,1 m da den lå nede (dvs. at bautasteinen er fundamentert ca 90cm ned i gravhaugen). Ziegler og Sakxlund opplyser at bautasteinen opprinnelig stod på en av de 15 gravrøysene i området hvor kun røysene 33-35 nå ligger tilbake. Det virker derfor rimelig sikkert at bautasteinen har tilknytning til området, selv om dens nåværende plassering ikke er opprinnelig. Ziegler og Saxlund opplyser dernest at "Nu er det Tautramandens agt til vaaren (17. mai?) aat reise stenen igjen; den er allerede ved hjelp af alle øens heste ført hen til den udseede plads. Stenen vil da sees langt. " Bemerkningen om synligheten stemmer godt overens med de nåværende topografiske forhold. Imidlertid er jeg noe i tvil m.h.t. opplysningen om frakt ved hjelp av hester. Hans R. Heggdal (fraktet meg i båt fra Nord Heggdal til Tautra) opplyste nemlig at hans far hadde fortalt ham at bautasteinen ble fraktet med håndemakt i forbindelse med et bryllup. Steinen ble iflg. Heggdal båret på staur. I et udatert notat ved Th. Petersen i Top. ark. opplyser han at steinen ble gjenreist 17 mai 1907 "av samtlige oppsittere paa øien" i forbindelse med en høgtidelighet som ble ledet av sogneprest Saxlund (Narmo, 1993).