Kullgrop med ytre mål 7m, indre mål 5m. Påvist kull. Dybde 70cm.
Tidligere registrering:
Kullgrop, lia bolleformet uten voll. Kraftig trekullag under sandlag i prøvestikk. Indre d 3,4m; dybde 0,45m.
Beskrivelse fra lokalitet:
Tre sikre -og to mulige gravrøyser beliggende ved gammel sti og eldre veifar omkring platå i Gjelleråsens vestre side. Gravrøysene innlemmet i gravfeltet har fått beholde sine opprinneliige R-nr. Fra sørøst til nordvest ligger røysene i denne rekkefølgen: R76731, R41986, R12730-1 og R12730-2, og R80225.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Bred, markert og nedslitt sti som er nært knyttet til gravrøysene. Veien går over berg, så det er ingen spor etter uthuling.
Gjøvik gård er nevnt i skriftlige kilder fra 1432. I 1804 ble eiendommen kjøpt opp av Caspar Kauffeldt som var forvalter for Biri Glassverk, og det ble etablert et omfattende kanalsystem for å få drivkraft til bl.a. møller, sag, garveri, pukkverk og glassliperi. Kauffeldt sikret seg strandlinjen mot Mjøsa og områdene på begge sider av Hunnselva. På gården Hunn på den nordre siden oppførte han et glassverk med glasshytte og arbeiderboliger som sto ferdig i 1807. I 1810 ble anlegget på Gjøvik gård oppført som residens for glassverkseieren. Gjøvik gård med bygninger og park var enestående i sin tid i regionen.
Etter at sønnen til Caspar Kauffeldt døde i 1860, ble gården solgt på auksjon til stadskontrollør og agronom Niels Hansen, gift med Augusta Mjøen. Deres sønn Alf Mjøen, oberst og senere generalkrigskommissær, overtok gården i 1894. Fra 1867 til 1911 var Gjøvik gård skysstasjon.
Alf Mjøen var ordfører fra 1902 til 1904 og senere stortingsrepresentant for Det radikale folkeparti i flere perioder. I Mjøens tid var det stor selskapelighet med kjente kvinner og menn fra norsk ånds- og kulturliv på gården. I 1952 testamenterte Mjøen eiendommen Nedre Gjøvik gård til Gjøvik kommune. Mjøen ønsket at gården skulle fortsette å være et kultursentrum slik den hadde vært i hans egen og foreldrenes tid.
Gjøvik kommune overtok eiendommen etter Mjøens død i 1956. Innlandsutstillingen, som markerte 100-årsjubileet til Gjøvik by, medførte en del endringer for utomhusanlegget. I forbindelse med bygging av nytt rådhus i 1980 ble elva flyttet nærmere Gjøvik gård. Siden 1996 har Gjøvik gård vært administrert av Gjøvik historiske samlinger, nå Mjøsmuseet AS.
Mange av de eldre eller opprinnelige elementene finnes fortsatt på Gjøvik gård og noen er gjenskapt ved restaurering de siste årene. Ulike epoker i anleggets historie er godt representert. Historien er dokumentert i Heidi Froknestads rapport "Hage og park på Gjøvik gård. 200 års utvikling" fra 2004.
Anlegget er i dag interessant som en del av Norges glassverks historie og historien rundt etableringen og utviklingen av Gjøvik by. Hovedbygningen fra 1810 er av de første empirebygningene i landet, med en flott inngangsportal i Louis-Seize stil. Konstruksjonen i utmurt bindingsverk var sjelden og viser påvirkning fra Europa. Gjøvik gård ble et forbilde for bygdene rundt både mht. byggeskikk og hage. Den utgjorde et novasjonsområde, et kraft- og inspirasjonssenter.
Funnsted (lokalitet Sveneset 2) for et tilslipt, antatt emne til skiferspiss samt et lite kvartsstykke i overflaten av dyrkamarka som skråner ned mot NØ.
Hustuft (lokalitet Sveneset 1) beliggende mellom bergknauser i NØ og SV, ca 6 m. o. h., på gressgrodd flate/beitemark. Godt synlig. Rektangulær av form, med lengderetning ØNØ-VSV. Vises som en ramme av oppptil 2,5 m brede, opptil 0,3 m høye svakt buede gressvoller. 4 steiner vises i S-veggen. Ytre mål ca 9 x 6 m. Prøvestikk ble tatt omtrent midt i tufta, ca 40 x 40 cm, ned til ca 35 cm dybde hvor bunnen besto av leirig silt. Prøvestikket viste omrotet matjord med iblanding av silt og leire. I massen ble det gjort funn av trekullbiter, rustne jernbiter, flintstykker, keramikkfragmenter, et lite stykke plant grønt glass, brent bein, samt et rustet, flatt jernstykke ca 15 x 3 x 0,3 cm. I overflaten nedover bakken SØ for tufta fantes mer av samme type artefakter som ble funnet i prøvestikket inni tufta, hvorav det ble oppsamlet to flintstykker. Tuftas alder er usikker. Trolig tilsier overvekta av indisiene nyere tid, men den kan også væe eldre.
Funn av liten skraper i et prøvestikk. Skraperen måler 5 cm i lengde og 0,80 cm i bredde. Den er lagd i lys og svak gulstripet kvart/kvartsitt som er tydelig slått og har mulig retursj.
Steinalderlokalitet beliggende på relativt flat odde på nordsiden av Hatlandsvatnet, avgrenset av berg i N og mot myr i S. Store deler av flata er tykk myr, ellers er flata bevokst med spredte småtrær, lyng og mose. Boplassområdet utgjør ei lita flate hellende mot S og SØ. Det ble tatt 5 prøvestikk i dette området, hvorav 2 var positive med funn av tilslått flint. Boplassarealet har en utstrekning på ca 10 m N-S og ca 15 m Ø-V, dvs et areal på 150 kvm. Boplassen er spesiell og det er nærliggende å tro at vi har med en innlandsboplass å gjøre. Det vil si at boplassen kan ha vært i bruk på et senere tidspunkt enn da havet sto på dette nivået. Stemmer dette viser boplassen til bruk av innlandsressurser.
Beskrivelse: Steinalderlokalitet: Det ble gravet 3 prøvestikk innenfor området. Av disse var 2 positive. I prøvestikk 1 ble det funnet 17 avslag av flint og en flekke av flint. I prøvestikk 2, som pga tidsnød ikke ble gravet til bunns, ble det funnet 2 flekkeliknende avslag av flint og 5 flintavslag.
I prøvestikkene fant vi mange avslag og noen få redskaper i flint, chert, bergkrystall og kvart/kvartsitt (gråsvart og grovt slått). I to av prøvestikkene ble det funnet trekull. Avslagene/redskapene og trekullet ble gjort 10-30 cm under torvlaget, i et grått finkornet sandlag iblandet stein. Under dette laget var det i mange av prøvestikkene et lysebrunt sandlag hvor det også ble gjort noen få funn. Vi fant også avslag i skjæringen til grustaket og på anleggsvegen opp til det gamle skytefeltet. Vi fikk datert to av prøvene med trekull. Disse gav resultat: Prøvestikk 2: Wk 22589: 3749 +-30 og Prøvestikk 9: Wk 22590: 2484 +- 30. Dette er yngre enn forventet. Prøvestikkene inneholdt mye stein og trekullet var i små mengder. Dette utgjorde samlet en vanskelig kontekst som kan ha forårsaket at resultatet av trekullprøvene ikke trenger å ha sammenheng med funnene.