Hulvei i retning Ø-V. Hulveien som etterhvert deler seg i to løp (ID 116083). Denne kan følges sammenhengende ca 140 m. Hulveiene er stedvis godt synlig i terrenget, selv med tett undervegetasjon, og de er dypest og bredest i den slakke hellingen lengst Ø. Lengst V: ca 30-40 cm dyp, ca 1,5 m bred. Mot Ø: 40-60 cm dyp, og ca 2-2,5 m bred.
BERGE, gnr. 167. 168 Berge øvre og ytre (Å/Lyngdal sogn). Nedlagt kirkested. Eldste omtale av en kirke på (gnr. 167) Berge er ved omtale av kirkegården i 1388 (kirkiugardenom a Berrghi, DN XVIII:32). Da ble det gjennomført en eiendomsoverdragelse, og det var det presten på Å (Lyngdal) som bevitnet handlingen. Dette viser at det da ikke lenger var egen prest ved Berge kirke, og at kirken var anneks til hovedkirken på Å. Berge var tingsted i seinmiddelalderen (bl.a. DN VIII:413). Kirken er ikke nevt i Stavanger bispedømmes jordebok ca. 1620, så den må ha vært nedlagt ved denne tid. På Berge fantes tidligere navn som Kjørkegardsåkeren, Kjørkeledet og Presteledet. Amtmann Peder Holm skrev i 1790-årene at det i Berges utmark «findes Tegn til at have været en Kirkegaard uden at man ved at der i fordum Tid har staaet Kirke» (Sundt 1937:4). «Det er gammel tradisjon at begravelsesplassen var der den eldste del av Berge skole og lekeplassen nå ligger, her hette det ’kjørkeågeren’» (Eikeland 1981:62). Dette er i nordre utkant av nåværende Lyngdal sentrum, 700 meter nordnordøst for nåværende kirke. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Eldre beskrivelse:
Bergs kirkegård er omtalt i to middelalderdiplomer, i 1388 og 1465 (DN XVIII nr. 32 1388 og DN VI nr. 561 1465). Kanskje nedlagt under reformasjonen. I 1623 ble en selvmorder gravlagt på den da øde kirkegården. Etter tradisjonen var begravelsesplassen der den eldste del av Berge skole og lekeplassen nå ligger, her hetter det Kjørkeågeren. Avmerkningen er veiledende.
Beskrivelse fra lokalitet:
Om lag 6m fra land ligger det ei oval steinrøys som er opptil 2m lang og opptil 1,5m brei, omgitt av skjellsandbunn. Steinrøysa er 1 - 1,5m høy. Den består av rundkamp (store naturstein av nokså lik størrelse). Steinrøysa er vel ikke naturlig, men kan være enten ei gravrøys eller ballast.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Enten gravrøys eller ballastrøys.
Beskrivelse fra lokalitet:
I to mindre grønnsakshager rett N for uthus på 38/53 ble det funnet store mengder flint og kvarts, deriblant en pilspiss og en rekke flekker. Steinalderboplassen strekker seg utover planområdet, både i N og V.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Steinalderboplass.
Fangstanlegg med 19 jordgravde fangstgroper (enkeltminne 1 - 19), jf. nærmere beskrivelse av hvert enkeltminne. Feltet ble kartlagt av Povl Simonsen og Tom Søbstad 30. august 1979 og bestod den gang av gropene grav 1-13 (sør for grustaket), grav 15-21 nord for grustaket og grav 14 og gropene A-E vest for grustaket, jf. saksdokument med kartskisse i top. ark.
Av disse er grav 13 og gropene A - E fjernet i grustaket etter 1979. Det foreligger ingen informasjon om groper mellom enkeltminne 5 og 7. Det er sannsynlig at det også har ligget groper her men disse må være fjernet av grustaket før befaringen i 1979. Fangstgropsystemet har derfor bestått av minst 25 groper.
Feltet ble kartfestet som punkter med GPS av Oddleif Mikkelsen i 2008. Hver grop ble registrert som polygon og beskrevet ved kontrollregistreringen 07.10.2011.
2021: Dublettlokalitet ID 9087 (Jensbakken) slettet. Denne var registrert 22.05.1989, J A Kalstad og nevnte kun fem fangstgroper V for veien mot sandtaket. Enkeltminnegeometrier presisert fra LIDAR-data og lokalitetsgeometri noe endret for å samsvare.
Lokalitet med 17 dyregraver. lokaliteten er registrert i tre omganger. først av Øystein Mølmen, deretter under ØK-registrering, og i 2001-2002 av NINA. NINA målte inn gropene de fant med håndholdt GPS og det er de målingene som brukes her. Beskrivelse hente fra ØK-registreringen: Fangstanlegg bestående av minst 18 dyregraver, alle av fangstgroptypen. Anlegget starter i V (R01) på ytterkant av rygg og på overgang til myr. Det strekker seg mot Ø over esken, ned på og over (R02) flat mo, dreier mot ØSØ over myr og inn på kanten av flat kolle. Følger kanten av denne, krysser en bekk for å ende i ØSØ på en knapp eske.2 dyregraver er runde, 1 traktformet, mens resten er rektangulære. Alle har jordvoll, br 0-3,5m, h 0-1,5m. 2 graver virker gjenfylt, resten er mye sammenrast og gjenvokst. De er dekket av bjørk, bjørkekratt, lyng, ris, lav og mose. Dyregravene lengst i V er nærmest helt dekket av bjørkekratt. L 3,7-4,9m, br 2,3-3,9m, dybde 0,3-1,5m. Fangstanlegget er en del av et større fangstsystem som strekker seg fra Hondurju til Kongsvollen. For enkeltbeskrivelser se originalen.
Eiendommen Midtåsen/ Villa Midtås ligger på høyden ved samme navn nord for Sandefjord sentrum. Bygningene ligger på et platå sentralt på tomten med hageanlegget på sydsiden av hovedhuset. Det er en unik utsikt fra hagen utover Sandefjord by og Sandefjordsfjorden.
Sandefjord hadde status som Norges rikeste by i første del av 1900-tallet. Mye av denne rikdommen skyldtes hvalfangsten. Nye, fasjonable villaer gjorde rikdommen synlig for alle. Det var på denne tiden at villakvarteret Åsen ble etablert mellom Dølebakken og Mokollen. Fra året 1905 til 1914 ble det etablert 25 hvalfangstselskap i Sandefjord. Byen opplevde en økonomisk oppgangsperiode og på slutten av 1920-årene hadde Sandefjord en flåte på 15 kokerier og over 90 hvalbåter. Anders August Jahre (1891-1982) var fra 1928 en av de viktigste aktørene innen denne næringen. Anders Jahre regnes som en av de mest vidtfavnende og kreative næringsdrivende i Norge i tiden 1925-80. Han var en pioner i pelagisk hvalfangst, i tankskipsfart, i bilfart og i kjemisk industri. Han bygget Villa Midtås i 1933, tegnet av Arnstein Rynning Arneberg (1882-1961), en av Norges sentrale arkitekter.
Villa Midtås er et eksempel på en arkitekturstil som Arneberg dyrket fra begynnelsen av 30-tallet der den enkle bygningskroppen spiller opp mot en rikt utformet hage. Stilen er omtalt som "funkisklassisisme". Både Skaugum og Villa Midtås må regnes til denne kategorien som blant annet kjennetegnes ved slak takvinkel, horisontalitet, store glassflater og rene linjer.
Opprinnelig bestod eiendommen av tilnærmet hele Midtåsen, dvs. området mellom Mokollveien i vest til Delebakken i øst og Midtåsveien i nordøst, i alt ca. 60 dekar. Sandefjord kommune har senere kjøpt opp store deler av Jahres eiendom hvilket utgjør omkring nordre halvdel av den opprinnelige eiendommen. Det er i alt syv bygninger på eiendommen. Disse er villaen/bolighuset til Anders og Bess Jahre, garasje med portnerleilighet, drivhus, garasjeanlegg, redskapshus/vaktmesterkontor og gartnerbolig samt hundehus.
Villaen markerer både landsdelens deltagelse og inntjening på hvalfangst. Ved å være oppført av bygningsarbeidere ansatt i skipsverftet Kosmos, representerer den norsk skipsbyggeri og den formidler hvordan en forretningsmann pleide sine kontakter. Anders Jahre var en av arkitekt Arnstein Arnebergs viktigste kunder, og selv for en arkitekt som vektla detaljene er dette komplekset sjeldent gjennomarbeidet. Bygningens mange detaljer fra eksteriør til interiør gjør at det har høy opplevelsesverdi. Bygningens opprinnelighet og et jevnlig utført vedlikehold gjør den til en sjelden god representant for den smak som rådet blant den øvre klasse innen norsk borgerskap på 1930-50-tallet.
Beskrivelse fra lokalitet:
Funn av hôl-slipt flintøks, ca. 80-100 cm under overflata, funnet ved grøftegraving høsten 1986.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Funn av hôl-slipt flintøks fra yngre steinalder.