Beskrivelse fra lokalitet:
Dette kulturminnet består kun av en kokegrop, funnet helt i kant av dyrket mark og asfaltert vei.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Beskrivelse i plan: En oval, nesten rektangulær, klart avgrenset kokegrop mot lysbrun sand. Den ligger inn mot asfaltert vei og kan være noe bredere enn 95 cm, men det så ikke slik ut. Det ligger skjørbrent stein, på omtrent 10 cm i diameter, jevnt spredt på toppen av kokegropen. En klar kullrand er synlig i øst. Sanden her ser varmepåvirket ut, den er oker farget, nesten rød. Plan: 135x95 cm. Beskrivelse av profil: Kokegropen ble snittet i lengderetningen øst-vest. Kokegropen har flat bunn og skrå nedgravning. Det ligger et tykt kullag langs hele bunnen og opp langs sidekantene. Kokegropen er 15 cm dyp. Tykkelsen på kullaget i bunn er 6 cm, mens den i sidekanten er 9 cm. Fyllmassen over kullet består av brun sand. Det var store mengder med skjørbrent stein i den utgravde halvdelen, ca 12 liter. De varierer i størrelse, flesteparten er omtrent 10 cm i diameter, noen opp til 15 cm i diameter. Massen rundt kokegropen er av brun-lysbrun sand og blir gradvis mer leirholdig lenger ned i undergrunnen. Lengde: 135 cm, Dybde: 15 cm
Lille Strandheim omfattes av en karakteristisk åkerholme i nord og er øvrig omkranset av gården Strandheims dyrkingsareal. Mot vest omfattes området av gang - og sykkelvei, bilvei og strandlinje.
Trolig ble bygningen Lille Strandheim oppført i årene mellom 1913 og siste halvdel av 1920 -tallet, mens stedet fremdeles fungerte for fritidsformål. Bygningsteknisk er det klare indikasjoner på at bygningen er ført opp i etapper, og trekk ved arkitekturen plasserer hovedbygningen i en tidlig fase i det aktuelle tidsrommet.
Fra 1918 hadde gården Strandheim flere eiere, frem til den i 1940 ble kjøpt av søstrene Olga Jensen og Gunvor Lind. I 1950 ble Strandheim solgt til staten og innlemmet i gården Holt som var statlig forsøksgård. I 1991 ble bygningen Lille Strandheim gitt i gave til Olga Jensens legat.
Etableringen på Holt og senere Strandheim representerer en generell trend i bysamfunnet Tromsø, hvor byborgere omkring 1840 begynte å føre opp små vånings - og lysthus på landsteder utenfor bygrensen. Lille Strandheim er et tydelig lesbart eksempel på de kondisjonerte tromsøværingenes fritidskultur som pågikk gjennom 1800 - tallet og begynnelsen av 1900 - tallet. Lille Strandheim har høy opplevelsesverdi som rekreasjonsmiljø, noe som blir tydelig bl.a. i rominndelingen med forholdsvis store oppholdsrom som opprettholder kontakten med naturen på utsiden gjennom store vinduer og veranda.
Fjærtoftbruket ble etablert i 1915, men fremstår som et gjenreisningsanlegg. Bruket brant i 1944 og ble gjenoppbygd i tiåret etter krigen. Fjærtoftbruket ble grunnlagt av Edvard Fjærtoft i 1915. I 1944 ble Berlevåg brent ned som følge av tyskernes brente jords taktikk. Fiskebruket ble raskt bygget opp og pakkhuset var den første som ble satt opp i 1946, sammen med ei egnebu. Anlegget består i dag av 12 bygninger oppført mellom 1946 og frem til 1970-årene. Av disse er nothjell, garnbeteri, trandamperi, pakkhus inkl. kjørerampe, kullkjeller, bestyrerbolig og kai omfattet av fredningen. Pakkhuset har tre etasjer og et saltak vendt mot vågen, parallelt med pakkhuset ligger nothjellen. Nothjellen var et nødvendig teknisk hjelpemiddel for tørking av store garnbruk. Den er syv meter høy og er utstyrt med dobbel notbane. Garnbøteriet er på siden av nothjellen. Det har en etasje og pulttak. Trandamperiet er en bygning på to etasjer, bak nothjellen. Trandamperiet dokumenterer fremstilling av tran etter den såkalte finnmarksmetoden. Pakkhuset, nothjellen og garnbøteriet er plassert på en kaikonstruksjon.
Et fiskebruk er et anlegg innen fiskeindustrien for mottak og foredling av fisk og/eller skalldyr. Fiskebruket kan ha mange funksjoner, med alt fra foredling av fisk og produksjon av fiskemat, salting, frysing og tørking av fisk på hjell. Fjærtoftbruket består av flere ulike bygninger som har sin spesialiserte funksjon tilknyttet firskerinæringen. Bruket består av nothjell, garnbøteri, trandamperi, pakkhus inkL kjørerampe, kullkjeller, bestyrerbolig og kai.
Kristiansand karantenestasjons gravplass lå her og fikk etter hvert navnet Kolerakirkegården. Navnet Kjerregård kommer av kirkegård. Her blei sjøfolk fra forskjellige nasjoner gravlagt fra 1804 til 1892, men antallet er ikke kjent. Den siste som en kjenner navnet på, er den engelske skipsfører William Petrie, gravlagt i 1892. I 1943 blei tre dødsdømte tyskere hengt på Odderøya og gravlagt på kolerakirkegården. Disse blei i 1949 overført til Oddernes kirkegård. I 1952-1996 stod det et naust som brukte muren rundt kirkegården som grunnmur, men deretter ble naustet fjernet, og kirkegården blei fylt igjen med mold.
Dyrkningslag påvist i sjakt 1, samt i PS 1 ved registeringen i 2008. Laget er ca 15cm tykt og betsår av gråbrun humus med trekullbiter. I sjakten lå det 70-85cm under dagens markoverflate. I PS 1 lå det ca 70-80cm under dagens markoverflate. I PS 1 ble det funnet to brente beinfragmenter i laget, samt trekullbiter. Arkeologisk undersøkt ved Am, UiS i 2011.