Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: AGA, gnr. 64 Aga (Ullensvang sogn). Ifølge en topografisk kilde sto det ennå i 1679 et kapell, muligens i stavverk, på (gnr. 64) Aga (NG 468). Det skal ha blitt revet i 1811, og prekestolen ble på den tid benyttet til seng. Kapellet skal ifølge tradisjon på gården ha vært bygget sammen med/i flukt med stovebygningen på gården, på samme høye grunnmur, men ifølge Bendixen kunne ikke dette medføre riktighet. Gården lå til Hr. Sigurd Brynjolfsons ætt (Bendixen 1891:47, 1904:39, 513). ”Etter segner på garden var [kapellbygningen] sengebu” (Kolltveit 1963:253f). ”Den lille Klokke, som skal have hørt Capellet til, er der endnu” (Neumann 1836:270). Ifølge Kolltveit (op.cit.) hang klokka på 1960-tallet i ”Lagmannsstova”. Den skal være på størrelse med en skipsklokke, 17 cm høy og 18 cm i tverrmål på det breieste. På samme sted skal det også finnes tralverk fra den tidligere alterringen. Ifølge Fett (1954) er det gjort en rekke gravfunn rundt om på gården, også nær tunet.
Akershus slottskirke er en av Oslos eldste kirker. Det har etter all sannsynlighet vært kirke eller kapell på festningen siden Håkon V Magnussons tid på begynnelsen av 1300-tallet. Deler av første etasje på Akershus slott ble innredet som kirke etter en brann i 1527. Kirken ble ominnredet under Christian IV frem mot 1630-årene. (Kilde: https://kultur.forsvaret.no/forsvarets-festninger/akershus-festning/akershus-slottskirke).
Etter flere år med endring av planer, la sjefen for ingeniørkorpset Michael Sundt på 1730-tallet frem en restaureringsplan for sydfløyen og kirken. I 1749 sto kirken ferdig (Kilde: Sigrid Christie i "50 år for Akershus 1951-2001", red. Stephan Tschudi-Madsen). Akershus slottskirke har vært gjennom flere omfattende restaureringer gjennom tidene, ikke minst under Holger Sinding-Larsen i 1911–1916 og under Arnstein Arneberg frem mot 1956, da kirken fikk sitt nåværende utseende. (Kilde: https://kirkesok.no/kirke/030100401)
Eldste omtale av riksborgen på neset under Aker gård – Akersneset – er i 1300. Kong Håkon V Magnusson hadde da latt skrive et gavebrev til sine kanniker ved Mariakirken, og et eksemplar av brevet skulle «liggia i Akersnese en anner i Mariu kirkiu» (DN I:92). Dette må innebære at anlegget på dette tidspunkt var operativt og i bruk. Fischer (1950:32) finner en bekreftelse på dette gjennom en omtale av beleiring av borgen i 1308. Anlegget ble i 1322 omtalt som «Akersborg» (DN XXI:29). Det finnes gode argumenter for at hele borgen ble reist ut fra en enhetlig plan (Eriksson 1995:148), og dermed at også kapellet må regnes bygd da borgen sto ferdig en gang i de første årtiene av 1300-tallet (jf. Fischer 1950:33). Kapellet var på 1500-tallet plassert i sørfløyen i slottet. Det er sannsynlig at det hadde samme plassering også tidligere. Det er uvisst hvorvidt kapellet hadde en stedlig prest eller om en slik fantes i kongens følge, men i 1531 nevnes Mattis Cristiernssen cappelan paa Aggershusz som prelat for riksråd og høvedsmann på Akershus Mogens Gyldenstjerne (DN II:1102). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112).
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: "Akkarvik i Skjervøy: Kirke omtalt ved Kjerknesodden i Akkarvik på Arnøya." http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Indikasjoner_p%C3%A5_udokumenterte_kirker_i_Troms - lest 04.10.2011.
Tidlig kirkested, bispekirke og benediktinerkloster. Viktig ventehavn ved skipsleia. Stedet knyttet til legenden om Sunniva og ble tidlig et valfartsmål og bispesete ca 1070. 1170 ble bispesetet og Sunnivaskrinet flyttet til Bergen. Når benediktinerklosteret ble opprettet er ukjent, men det er et av de første i Norge. Magert skriftlig kildemateriale. I 1545 ble klostergodset lagt til St. Jørgens hospital i Bergen. Albanusklosteret blandt de best bevarte klosteranleggene i landet, med stående kirketårn og klostermurer i mannshøyde. Til klosteret hør Sunnivakirken og Mikaelshelligdommen (se Idnr 84839).
Hule i NØ-enden av grovsteinet ur opp mot steil fjellside. Huleåpning mot SV, ca 15 m bred og ca 10 m høy. Fra huleåpningen strekker hulen seg ca 200 m inn i fjellet i retning NØ. Fra åpningen relativt bratt ur nedover og inn i fjellet. På første platå i bunnen av hulen, et område ca 15 kvm, svakt hellende mot større helle i V. Her er et ca 40-60 cm tykt moldlag. Prøvestikk i dette jordlaget bragte for dagen beinrester og trerester på ca 40 cm dybde. Også svake spor etter trekull. Jorda var tørr og svart. Lys fra åpningen lyste opp platået, som ligger ca 50-60 m inn for åpningen.
Kirkeruin, utfra vekterruten identifisert som Allehelgens kirke, nevnt i diplomer 1280-1381. Kirkens prest ikke sogneprest i 1296. Ruinens SV-hjørne avdekket i 1885 i Vår Frue gate nr.2. 1898 gravdes ruinens østligste deler vekk ved nybygging i nr.3. 1900 ble langmurene lokaliset ved ledningsgraving i gaten. Større deler av kirkegården bortsjaktet, men S-grense indikert. Store deler av ruinen ligger trolig igjen i gategrunnen.