AUSTEVOLL (HUNDVÅKO), gnr. 37 Austevoll (Austevoll sogn). En kirke på (gnr. 37) Austevoll er ikke nevnt i BK på 1300-tallet eller i diplomatariet. Likevel må det holdes for temmelig sikkert at så likevel har vært tilfellet. I kirkeregnskapene 1653-55 (Santor eller Østewolds Kierckis Regenschab) er nevnt prostens visitas og vigsling av en nybygd kirke på (gnr. 37) Austevoll. Denne var en tømmerbygning med rektangulært skip (12,7x8,9 m) og smalere, rektangulært kor (7,6x6,3 m). Denne kirken ble revet i 1891, samtidig med at det ble bygd ny kirke på (43) Storebø på Huftarøy kort vei over sundet mot sørøst (NK I/2:87f). Muligens sto den gamle tømmerkirken ferdig en del år før vigslingen, da det inne i bygningen var malt årstallene 1644 hhv. 1648 (Eide 1991:14). Det faktum at det på 1650-tallet fantes kirkegård rundt kirken må bety at tømmerkirken var et nybygg til erstatning for en eldre kirke, mest sannsynlig på samme tuft (se også nedenfor). Da Nicolaysen besiktiget kirken i 1888 fant han gjenanvendte materialer fra en stavkirke i våpenhuset, hvilke var ”levninger af stavkirken paa Sandtorr” (Bendixen 1904:393). Her kan Nicolaysen og Bendixen ha forholdt seg til kirkeflyttingssagnet (”materialene dreiv fra Sandtorv og over til Hundvåko”) og tolket det slik at materialer fra den revne kirken på Sandtorv ble gjenanvendt på Hundvåko; mer sannsynlig, sett i relasjon til det ovenfor anførte om kirkegården på Hundvåko rundt 1650, er det at disse stavkirkematerialene kom fra en eldre kirke på Hundvåko. Kirkegården på Hundvåko forble i bruk etter at kirken var revet i 1891 (NK I/2:89). Det nåværende Hundvåko kapell ble innviet i 1990, og dette ble bygd omtrent på samme sted som den tidligere tømmerkirken hadde stått (NK I/2:95). Rimeligvis viser ØK, som er produsert langt tidligere, den gamle kirkegården uten kirke. Stedet der kirken sto heter Kyrkjehaugen. (Kildegjennomgan til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 07/02235-48)
Kulturmiljøplan 2016 - 2028
Vernestatus: Kommunalt listeført. Ikkje listeført i «kirkelisten» v/Riksantikvaren
Vernekategori: A
Kulturminne med særs høg verdi og omssynssone H570
Kulturminneverdiar: Høg lokal og regional verneverdi. Kulturmiljøet sine verdiar er knytte til historiske
kunnskapsverdiar, opplevingsverdiar og bruksverdiar. Må prioriterast høgt i vidare kulturminnearbeid i
kommunen. Sjå eigen handlingsplan for kulturminne i Austevoll.
Eigarform: Den norske kyrkje/Austevoll sokneråd
Potensiale: Eit verdfullt kulturmiljø med stort lokalt og regionalt potensiale.
Tiltak i planperioden:
Dialog med eigarar
Kulturminneinformasjon – skilting eller app
Kartlegging og dokumentasjonsarbeid
Utarbeida eigen kulturmiljø-/verneplan for kyrkjer, kapell og gravplassar mm
ØSTRE MOLAND (Austre Moland), gnr. 3 Moland prestegård (Østre Moland sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 3) Moland prestegård, hvis opprinnelige navn er Østre Moland (NG 87), er rundt 1620 (Øster Molands kierke, St.S. 194). Sognet er nevnt i 1450 (molanda sokn, DN XXI:463). Kirken har helt klart hatt egen prest fram til rundt 1400, men deretter er den blitt betjent fra hovedkirken på Holt. I 1723 blir gården nevnt som sete for en residerende kapellan (NG 87). En eldre kirke, trolig en stavkirke, ble revet i 1633 og ny kirke ble bygd på samme sted. Deretter ble det reist nok et nybygg, i 1673, en liten langkirke av tømmer. Denne kirken utgjør vestskipet i nåværende kirke, en kirke med korsformet grunnplan ferdigstilt i 1779 (Weierholt 1973:36, 56, 66). Rundt 1620 var Holt hovedkirke med annekser i Tromøy, Østre Moland, Dypvåg og Flosta (St.S. 193ff). Noen hundre meter nordvest for kirken, under Brekka østre, heter det Kjerkedalen. Rett utenfor kirkegården i nord og sør, samt innenfor denne om lag 50 meter nord for kirken ligger gravhauger, så kirken er tydeligvis reist midt i et gravfelt. (kartreferanse: BR 013-5-2). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst 2014)
AUSTRHEIM, gnr. 69 Austrheim (Vereid sogn). Kirken er nevnt i 1310 (ecclesia de Austerhæim, DN III:91), og en prest i 1303 (DN XII:36). Kirken sto på (gnr. 69) Austrheim på bnr. 21, ikke på bnr. 4 der minnesteinen over kirken står. Lokaliteten ble sannsynligvis påvist arkeologisk i 1991, og den befinner seg i en eplehage på en forhøyning rett inntil/nord for hovedveien (Buckholm 1998:16). Ca. 1330 mangler sidene der landskyld og tiende til Austreim kirke skulle vært, men det er rimelig å anta at det fabricagodset som er nevnt øverst på s. 15a lå til Austreim: þriu kyrlogh (Halvorsen & al 1989:12). Ca. 1600 lå kirken som anneks til hovedkirken på Vereid (JBB 99f). Kirken må være lagt ned kort etter 1600, i og med at den ikke er nevnt i de tidlig etterreformatoriske kilder. På gården er det funnet en gravplate i kleber til en barnegrav, og der det i overflaten er risset inn et kors i dobbel linje og med en sirkel der korsarmen møter stammen; tidligere er det i samme område funnet et kors i kleber (hjulkors?) og flere kleberplater – disse skal være fraktet til Vereide kirkegård (Buckholm 1998:41). Rett ned/sør for kirketufta heter det Kyrkjehaugen. I denne ble det funnet gravmateriale fra folkevandringstid. Rett vest for den gamle kirkegården står en bautastein med en skipsristning (Aaland 1935:49). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
AUSTREIM (AUSTRHEIM), gnr. 156 Austreim (Austreim sogn). Nåværende kirke, en tømmerbygning reist 1865, står på (gnr. 156) Austreim i bunnen av Austrheimvågen. Middelalderkirken var trolig en stavbygning. Denne ble, trolig i første halvdel av 1600-årene, erstattet av en tømmerkirke. Denne ble i sin tur revet etter at nåværende kirke sto ferdig. Trolig sto de to eldre kirkene på samme tuft, mens kirken fra 1865 skal stå 30 m nordøst for det andre tuftstedet (NK III:60ff, selv om det også heter at alle skal ha stått på samme sted s. 67). Kapellanen i Lindås prestegjeld skrev derimot på 1750-tallet at en kirke ble ødelagt ”mest til grunnen” ved lynnedslag i 1711 (Solheim 1972:20). Det er rimelig å anta at nykirken – revet 1865-66 – ble reist på tuftene etter 1600-tallskirken. Nåværende kirke står i kirkegårdens nordvestre hjørne. Rundt 400 m nord for kirken ligger en koleragravplass fra midten av 1800-tallet, seinere benyttet som hjelpekirkegård men nå ute av bruk (NK III:67). Før 1350 lå det seks skyldparter og en del kyr til mensa, men kun en rekke dyr til fabrica. Samtidig ble det påpekt at fabricas småtiende lå til kirkestedsgården (BK 56a-b). (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Fornminne: Gammelt fellestun med svart jordlag. Før utskiftingen i 1902 sto alle husene på Solsem samlet her og på brnr 1, rett V for brnr 11. Da eieren gravde ut det nye fjøset, observerte han et opptil 0,7 m tykt, svart jordlag, dette er også observert i området ellers, men ikke så mektig. Følgende gjenstander fra uviss tid funnet: 5 vevlodd, 1 dorgesøkk (flatt steinstykke med to hull i nerkanten. Funnet der beboelseshusene på gården sto ca 1880-90.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: AUSKIN [Austskin], 137, 138 Auskin (Vuku sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 137) Auskin er i 1432 (kirkioskiænøyom, AB s. 17). Auskin er nabogård i vest til kirkestedsgården (gnr. 141.142.143) Vuku. Den lokale tradisjon hevder at det var på Kjerkjordet kirken stod, og at den ble revet rundt 1640. Det finnes også tradisjon for at det skal ha vært et hov på gården. Tradisjonen hevder videre at da det ble bygd ny kirke på Vuku i 1654/55, ble sakristiet og våpenhuset flyttet over fra Auskin til Vuku. I så fall ble kirkebygningen på Auskin stående i over 60 år etter at kirkestedet ble bestemt nedlagt i 1589. Fram til 1950-tallet hevdes det at det var tydelige spor etter hvor kirken hadde stått: ¿Auskin, der kyrkjetufta skil seg klårt ut som ein avmerkt firkant¿. Denne firkanten er likevel trolig identisk med den vest-øst orienterte, rektangulære forhøyning som fram til ca. 1960 lå inne på gårdsplassen. Forhøyningen viste seg ved planering å være bygd opp av steinblandet jord og en god del flate heller, og over den lå det store mengder jord, aske og trekull. Trolig var forhøyningen en hustuft eller en gravhaug. På bnr. 1 av Auskin vestre kan de fortsatt påvise hvor kirkegården var og dermed hvor kirken sto. En åkerpart mellom låven og den gamle elvebrinken inntil tunet mot sør kalles fortsatt Kjerkjordet eller Kjerkåkeren, og her er det i lang tid blitt pløyd opp skjelettrester. Da låven ble bygd ble det under den søndre delen av den observert en god del skjeletter. I 1589 ble Wdskin kircke bestemt nedlagt, landskylden lagt til sognepresten i Verdal prestegjeld og menigheten overført til Stiklestad kirke. En medvirkende årsak til at kirken på Auskin ble bestemt nedlagt kan ha vært at kirke og kirkegård lå helt på kanten av elva og således stod i fare for å rase ut (Brendalsmo 2006:612f m/ref.). Det finnes ingen antydninger til et tidligere prestebol til kirken på Auskin. Gjennom årene er det gjort funn fra flere førkristen graver nær gårdens tun. Omlag 250 m mot vest lå det tidligere tre gravhauger fra eldre jernalder, og like øst for dette er det gjort funn av et sverd fra vikingtid. Dette stedet kalles Olsenget, og etter lokal tradisjon skal Olav den hellige ha overnattet her. Våren 1994 brakte Adresseavisen (10 mai) en reportasje fra en arkeologisk undersøkelse på Auskin. Det ble funnet rester av tre forhistoriske gravminner rett ved gården, blant annet en bautastein, rester av en branngrav samt en grav fra tiden like etter Kr. f. og som inneholdt steinkiste og gravurne. Gravene lå i den vestre delen av Kjerkjordet. Da våningshuset på gården ble satt opp ble det funnet spor av både forhistoriske graver og boplassavfall. Det er dermed klart at den gamle bebyggelsen på Auskin, med gårdstun, kirke og kirkegård har ligget samlet omlag der gårdstunet ligger i dag. Sannsynligvis har et gammelt gravfelt strukket seg mer eller mindre sammenhengende fra tunet og vestover til Olsenget. Det er i dag ingen synlige fornminner nær gårdstunet.