AVALDSNES ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 27 (=86) Prestegården (Avaldsnes sogn). Ifølge Snorre stod det kirke på (gnr. 86) Avaldsnes allerede tidlig på 1000-tallet: «Kongen og heile allmugen stod inne og lydde messa» (Soga om Olav den heilage, kap. 119). Steinkirken fra rundt 1250 har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt et kraftig tårn i vest. Straks sør for koret stod fortsatt rundt 1600 et lite åttekantet kapell, trolig et kapittelhus. I 1599 var kun koret i tilstrekkelig stand til å kunne benyttes for kirkelige handlinger. Kirken ble restaurert og istandsatt i 1839 og på 1920-tallet, og ved den siste anledningen ble tårnet fullstendig nybygd (Lexow 1958:50ff). Det lille kapellet er trolig identisk med hva Daae (1899:105) omtaler som «en anden mindre Stenkirke (Sognekirken)». Kirken ble 1745 beskrevet som en delvis ruin: «Den har været af en meget skjøn, stor og kostbar muret bygning, alt vinkelmæssige vekstene [kleberstein] udi alle hjørner, samt vindueshuller og døre, hvor kanterne inden og uden ere af vekstene indmurede i sirligste orden paa gammel gotisk brugelig bygningsmaade, med adskillige udhugne indhulinger og et højt taarn med vindeltrapper udi af skjønne tilhugne vekstene, dog er den store kirkemur forfallen og uden hvelving og tag». Kleberen skulle være tatt ut i et brudd ved gården Grønhaug i Skåre (de Fine 1870:154). Avaldsnes var gammelt krongods og en av Harald Hårfagres sentralgårder på Sørvestlandet (Bjørkvik 1999, Iversen 2008:21ff m/ref.). Kirken ble i 1305 anerkjent som et av de 14 kongelige kapeller i Norgesriket og i 1308 et av de fire blant disse med prestekollegium (DN I:113, 114). 15. mai 1301 var biskop Arne på visitas på Karmøy og gjorde opp regnskap for prestene på Avaldsnes, Bø, Torvastad og Åkra (DN IV:50). I 1531 var Mikkel Jude, en tro tilhenger av kong Christiern, blitt forlent med det kongelige kapell på Avaldsnes (Daae 1899:59). Rundt 1620 var Avaldsnes hovedkirke i et prestegjeld, men det lå ingen annekser til den (St.S. 132). Avaldsnes kirke og prest hadde store inntekter. Rundt 1350 dro de til sammen ca. 450 mmb i landskyld, og dette store bløpet skyldtes nok kirkens status som kongelig kapell. Til sammenligning disponerte Vang kirke (107 lauper smør) og prest (122 lauper) på Voss mest landskyld av samtlige landskirker i Bergen stift. Deretter kom Kinsarvik (102,5 mmb samlet), Ullensvang (110 mmb), Ulvik (63 mmb) og Hamre (41 mmb) (Bjørkvik 1999:49f). Bjørkvik regner derfor Vang, Avaldsnes, Hamre, Ullensvang og/eller Kinsarvik for hovedkirker. Avaldsnes kirke står på Prestegården hvis opprinnelige navn er Avaldsnes (NG 397). Under prestegården ligger (bnr. 3) Munkhaug, et navn som trolig refererer til bostedsområde for prester i middelalderen. Rett nedenfor kirken i sør er bevart enkelte bygninger fra en eldre prestegård. Kirken er bygd midt i et stort gravfelt, og fortsatt står en drøye 7 m høy bautastein inntil skipets nordvegg. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brednalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2016)
Nåværende kirke står på (38) Prestegarden, på Begnas østbredd under 100 m nord for prestegardstunet som tydelig er skilt ut fra (39) Sørbøen (Bagn søndre). Middelalderkirken sto rundt 380 meter opp/nordøst for nåværende kirke (39/100), jf. ID 21278. Denne ble reist i 1735: «Da hadde bygda vært uten kirke ei tid, og det er egentlig tynt med opplysninger om den gamle stavkirken. Den sto på gården Ule (Urde) i østre Bagn [tilsvarer gnr. 39, NG 227-228], tuften er bevart og fredet, men ikke utgravet». En portal fra den gamle stavkirken havnet i en gammel stue på gården [gnr. 55] Trondshusåsen da kirken ble revet, og den kan dateres til første halvdel av 1200-tallet. ‘Ule-kirken’ kan ha gått ut av bruk før 1685, for da er den ikke nevnt blant Valdreskirkene. Men den kan ha blitt stående i enda 50 år, for ifølge tradisjonen skal materialer herfra være brukt ved byggingen av nykirken i 1735 (Jahnsen 1983:79). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, revidert 07.10.13).
Fornminne: Rundrøys, uklart markert, dekket av lyng. Noe stein synlig i midtpartiet. Mål: diameter ca 2 m, høyde ca 0,3 m. Røysa kan være sammenplukket stein som er lagt på berget for å gi bedre tørkemuligheter for torva. I området rundt er det spor etter torvuttak.
BAKKE, gnr. 29 (=138) Bakke (Bakke sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 138) Bakke på Siras østre bredd, trolig på samme sted som den foregående. Middelalderkirken var trolig en stavkirke. I 1666-68 ble det gamle koret erstattet av et nytt i tømmer. I tiden 1672-1701 ble også skipet erstattet med en tømmerbygning. Før 1757 er det sannsynlig at kirken var blitt utvidet med sideskip slik at den da fikk korsformet grunnplan. I 1806-07 fikk kirken sine vegger forhøyet med flere omfar, hvilken utgjør den nåværende kirke. Materialer fra eldre utgaver av kirken finnes gjenanvendt i det nåværende fundamentet. Kirkegården var før en utvidelse mot øst på 1 dekar i 1876, i hellinga ned mot bekken, på om lag 2 dekar. I 1896 ble den utvidet med 2 dekar mot sør, fra bakkekanten og nedover. I 1922 ble den så utvidet mot nord med 2,5 dekar (Ersdal 1957:14ff, 42f). Det ser således ut til at tuftstedet hele tiden har vært det samme. Gården Prestehus j Sirre bøgdtt nevnt 1620 (St.S. s 263) er trolig identisk med (139) Prestegården, da denne var kapellangård 1723 (NG 329). Etter tradisjon i bygda skal den være gitt av bøndene på Bakke og Birkeland (Ersdal 1957:39). 1620 kalles kirken Backe eller Sirre kiercke (St.S), og et kart fra ca. 1650 viser kirken plassert på Bakke. Bakke kirke lå som anneks til Lund kirke i Rogaland, kort vei mot nordvest i nordenden av Lundevannet, fram til 1741 da Bakke ble eget prestegjeld med kirkene på Gyland, Lunde og Tonstad som annekser (NG 325). Nord for Bakke kirke heter det Prestmoen, og oppe i heiene i nordøst kommer et veiløp kalt Presteveien og som leder ned til kirken. På Bakke skal det ha vært reist et stort trekors i den tidlige kristne tiden, der prester holdt messe og ”primet” folk (VAF top./ark. arkiv). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Den opprinnelige arkitektkonkurransen for kirken ble vunnet av Ove Bang. På grunn av 2. verdenskrig gikk arbeidet trått. Selve tomten, vei og kloakk ble imidlertid gjort ferdig under krigen. Ove Bang døde i 1942, og det viste seg etter hans død at bygget han hadde tegnet ble for dyrt å oppføre. Oppdraget med videreført av arkitekt Erling Viksjø i 1959
Bakkehaugen kirke er en særpreget langkirke, oppført i sandblåst naturbetong. Det er en konsekvent gjennomført triangelprismeform i kirkedelen, og med en tverrfløy med menighetssal, sakristier og kjøkken. Klokkestøpulen står separat og er formet som en høy og tynn skive. En mur parallelt med kirkedelen danner tunform sammen med møteromsdelen. Kirken har kor i full bredde og med et høyt saltak helt ned til gulvet. Veggdekoren er av Erling Viksjø, trekantmotiv kombinert med kors utover hele inngangsgavlen, utført av Carl Nesjar.
Interiøret har veggdekor av Kai Fjell. Takene er i sandblåst naturbetong og har i kolossalformat motiver av evangelistene ved koret, Maria ved krybben og en 3-armet lysestake bak i kirken. På alterveggen er et stort relieffkors med utsparte stråler i den sandblåste naturbetongen som stråler ut i veggflaten. Enkelt detaljer i gjennomlyst dalle-glass. Dette er utført av Carl Nesjar. Prekestol og døpefont er av sandblåst naturbetong.
Kilde: NIKUs kirkearkiv.