BRØNNØY (hovedkirke), gnr. 104 Brønnøy (Brønnøy sogn). Eldste omtale av kirken og sognet er i 1386 (Brunneyier kirkiu sookn, DN I:497), men prest på stedet omtales i 1334 (sira Jon i Brunnoey, DN II:208). Prestebol nevnes i 1432 (prestgarden ner Brunøy kirkiu, DN V:613). Ut fra sammenhengen i Håkon Håkonssons saga (kap. 203) må Brønnøy ha vært et sentralsted på Helgelandskysten på linje Tilrem, Tjøtta, Bjørøy, Torget og Bjarkøy – samtlige steder der hertug Skule var innom og plyndret under konflikten med kong Håkon i 1239. Den middelalderske steinkirken på (gnr. 104) Brønnøy brant etter lynnedslag både i 1772 og 1866, og etter siste brann ble den fullstendig nybygd. Middelalderkirken hadde rektangulært skip og lavere, smalere og tilnærmet kvadratisk kor. Et bevart parti av korets utvendige østvegg er i kleberkvader (Liepe 2001:20ff m/ref.). Ut fra korets grunnplan og i relasjon til dateringen av de øvrige steinkirker i området er det rimelig å tidfeste kirken til slutten av 1100-tallet/tidlig 1200-tallet. Brønnøy var ved reformasjonstiden et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme, og i etterreformatorisk tid lå det en periode til erkediakon ved domkirken (Dybdahl 1989:190f). Ifølge lokal tradisjon skal stein fra Knutskirken på Tilrem være benyttet ved gjenoppbyggingen av Brønnøy kirke etter lynnedslaget i 1866 – og trolig også etter en tilsvarende hendelse i 1772 (Brodahl 1917). Brønnøy var i 1589 hovedkirke med annekser på Naustvik, Vik, Sund, Vassås og Gladstad. De to første skulle betjenes fra Brønnøy, de tre neste fra en domestico sacellano på Brønnøy, og Gladstad ved en res.kap. (Thr.R. 77f). I 1743 var anneksene Nautsvik, Vik, Vassås, Gladstad (Vega) og Solstad kapell (Mordt 2008:172). Etter brannen i 1772 ble murene reparert og et sideskip oppført mot nord. Rundt 1800 fikk kirken et nytt sideskip – mot sør – og grunnplanen ble dermed korsformet. I forbindelse med reparasjoner i 1909 ble massene under kirken gravd ut og benyttet til planering av kirkegården (Hansen & al 1976). Brønnøy prestegård ligger drøye 50 m sørsørvest for kirken, i et område merket med rune-R, trolig en gårdshaug. Nordover fra kirken ligger det nåværende tettstedet Brønnøysund. Nordhuus skrev i 1848 (s. 59): ”Tillige siger et gammelt Sagn, at der i den catolske Tidsalder har været et Kloster, hvilket formodentlig er en Feiltagelse; Kloster har det aldrig været, men et Slags Bedehus, hvortil Almuen paa visse Tider har søgt, dog er det mærkeligt at østenfor den saakaldte Kirkehaug er et Stykke Jord, ’gamle Kirkegaarden’ kaldet, men paa hva Tid den har været afbenyttet til saadant Brug, lader sig ikke med Vished sige”. Klostertradisjonen dreier seg mest sannsynlig om et herberge/selehus (s.k. ”kloster”) på nabogården Salhus. Den ’gamle Kirkegaarden’ kan muligens være en gammel hjelpekirkegård, da det vel hele tiden har vært gravplass rundt middelalderkirken. Da kirken brant i 1772 smeltet de to klokkene i tårnet (Wolff 1942:61), og av det middelalderske inventaret ble kun et krusifiks fra tidlig 1500-tallet reddet ut (Bugge 1932:34). Hos biskop Nannestad 1750 (Wolff 1942:3) het det at ”Kirkegaarden er med Stene smug tindhegnet”, hvilket også vises på fyrdirektør Diriks akvarell ”Brönnöysund 1862”. Nannestad skrev i 1750: ”Hva Kirkegaarden angaar, er det omgjærdet af Steen, og blev omtrent for 40 Aar siden repareret. Paa Kirkens nordre og nordøstlige Kanter kan ingen Liig begraves, da der langt fra er den vedbørlige Dybde, derimod paa de andre Kanter kan der rigtignok graves; men naar man kommer ned til Muren vil der gjerne være vaadt, dog er der nogenlunde taaleligt; da der blev taget 2 Grøfter under Muren, for at aflede Vandet; der var forhen 3 Porte, men den Østre er for kort Tid siden tilmuret”. Rett nordnordøst for kirken ligger en ås kalt Kjerkhågjen (Kirkehaug). En holme mellom Brønnøya og Hestøya vest for kirken heter Biskopholmen, og en holme i Trælvikstraumen i øst heter Prestholmen. Et sund inn langs østsida av Hestøya heter Kjerkvalen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-81).
Lokalisering og avgrensing av uavklart. Bråstad gamle kirkested lå på gnr. 78-80 Bråstad (Hunn sogn) ca. 1100 m SØ for dagens kirkested. Jf. gårdnavnet i Rygh 1902, Norske Gaardnavne bind 4,2 gnr 78-80. Bråstad kirke 1 og 2 har tidligere feilaktig vært lokaliseret til dagens kirkested i Askeladden. Disse enkeltminnene er nå flyttet sammen med lokaliteten til Bråstad nordre. Bråstad sogn er skriftlig datert til 1365, DN II:304. Bråstad kirke 3 på dagens kirkested har ingen vernestatus, og er derfor blitt slettet som enkeltminne. (27.02.13 Jan-Erik G. Eriksson)
BRÅSTAD, gnr. 78-80 Bråstad nedre, nordre og øvre (Hunn sogn). På slutten av 1500-tallet lå Bråstad kirke som anneks til Haug hovedkirke, og på 1590-tallet ble det holdt preken i kirken kun 3 ganger i året (St. 178, JN 295). Kirkestedet ble lagt ned og sognet slått sammen med Hunn sogn i 1818, og bygningen ble revet i 1820-årene (NG 47). Kirken stod på et område under (gnr. 78) Bråstad nedre mellom tunene på Bråstad øvre og nedre. Det lå ingen skyldparter i Bråstad til Haug hovedkirkes mensa på 1570-tallet (St. 176), hvilket kunne ha indikert et tidligere prestebol til Bråstad kirke. Få titalls meter fra tuftområdet ligger restene av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
BUD (BULANDET), gnr. 64 Gjelsa (Vilnes sogn). Eldste omtale av kirken i dette fiskeværet er i 1567 (Bu kirke, NG 262). Bulandet er ei øygruppe ut i havet vest for Askvoll, hvilken utgjøres av gnr. 62-70. På den vestre av øyene – (64) Gjelsa – sto i seinmiddelalderen en kirke/kapell i et fiskevær. Kapellet er listet i oversikten over katedratikum ca. 1600, men uten at det er ført noe beløp; det er registrert med tiende men uten landskyld og uten sogn men som anneks under hovedkirken på Askvoll (JBB 77, 131). I 1686 ble Bue Capel omtalt som en liten tømmerbygning, 7x5,5 m, og den hadde fram til 1683 torvtak. Kapellet på Gjelsa ble av daværende eier revet i 1813, en bygning som trolig var blitt reist rundt 1700 (Aaraas & al 2000a:282). ”Ei segn fortalt ikkje lenge sidan av folk i Bulandet stod det gamle kapellet på Gjelsa på ein stad som enno heiter Kyrkjebakken”. Kapellet hadde ingen kirkegård (Loftheim 1963:215). Nåværende kirke på Bulandet bygd 1905 står på (69) Kjempenes helt øst i øygruppa. I 1743 lå Bud som anneks til hovedkirken på Askvoll – ”Ved kyndelsmesse tider begynder et andet sildefiske ved Bue capel, som ligger yderst ved haved. Denne sild kaldes graafbeensild, er meget stor, men ganske maver (…) Alle de øer, som sorterer under Bue capel: Nechøen har 1 opsiddere, Fetøen 1 opsiddere, Gilsøen 1 opsiddere, Haaøen 1 opsidder, Musøen 1 opsidder, sandøen 2 opsidere, Giørøen 1 opsidder, Alsøen 1 opsiddere, Melvær 2 opsiddere, Kirchøen er ubebygget, og bruges kun til græsning” (Løyland 2006:305f). Et flyttingssagn forbinder kirken på Gjelsa med en kirke på Kirkjøyna kort vei vest for Bulandet. (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Gravrøys, 9,5 m i diameter. Lite synlig i terrenget. Sterkt overgrodd. Ligger i havnehagen med gras og småkratt. God utsikt mot Gauldalen i sørvest til sørøst. Gravhaug, 8 m i diameter. Bra synlig i terrenget, men sterkt overgrodd. Tydeligst mot vest. Småkratt, gras og lyng. Ligger like utenfor havnehage. God utsikt mot Gauldalen i sørvest til sørøst.
Bør kontrollregistreres - 3 forhøyninger ses på laserskann.
BUD, gnr. 41 (=112) Kalsvik ytre? (Bud sogn). Eldste direkte omtale av kirken er i 1589 (Bue kircke, Thr.R. 65). I 1572 kom det residerende kapellan til Bud kirke, som da var anneks under Aukra. Det fantes da ”et lidet Capell for de faae Folk som der boede” – trolig en stavkirke – hvilket kapellanen fikk revet og i dets sted ”igen opbygge en Staf-Kircke med Chor og Sacristie”. Denne bygningen ble i 1648 delvis revet og deretter tilbygd tårn samt korsarmer mot nord og sør. I 1709 brant den som følge av lynnedslag, og ny tømmerkirke med korsformet grunnplan – den nåværende – ble vigslet i 1717 (Heiervang 1967:48ff). I 1589 lå Bud kirke fortsatt som anneks til Aukra (Thr.R. 65), men i 1755 ble Bud og Hustad skilt fra Aukra som eget prestegjeld med Bud som hovedkirke (Aas 1985:14ff). Flere observasjoner tidlig på 1900-tallet samt en arkeologisk prøveundersøkelse i 1993 viser at det finnes en kristen gravplass rundt 100 m sørøst for der nåværende kirke står, og en radiologisk datering av bunn eller lokk på ei kiste daterer dette treverket til AD 1515-1660 (Narmo 1994). Lokaliteten er rundt forretningen ”Bud handel”, og det daterte treverket – som ble funnet sammen med deler av menneskeskjelett – ble registrert i området mellom Bud handel og kirkegården rundt kirken (som for øvrig ble nedlagt ca. 1860 da en ny gravplass ble opprettet flere kilometer mot østsørøst i Karlsvik rett ved prestegården). Dette kan antyde, slik Narmo (op.cit.) mener, at kirkestedet ble flyttet ved nybyggingen etter brannen i 1709, men snarere står vi ovenfor en kirkegård som med årene har fått redusert sin utstrekning. Selve fiskeværsbebyggelsen i Bud er matrikulert hos Rygh (s. 319), men det kan se ut til at disse ”gårdene” er utskilt av (gnr. 41=112) Kalsvik ytre. Noen hundre meter øst for kirken heter det Korshaugen og Korsmyra, antydninger om et tidligere kors i friluft. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)