EID STA. MARIA [Nordfjordeid], gnr. 44 Myklebust (Eid sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 44) Myklebust er i 1327-28 (ecclesia de Augi, PN 134), mens sognet ikke ser ut til å være nevnt i de foreliggende kilder før ca. 1600 (JBB 107). Prest ved kirken nevnes i 1322 (DN III:128). Dedikasjonen er etter et brev av 1341 (DN IV:251). De eldre betegnelsene på kirkestedet er Øygi/Öyghi, hvilket skal være navnet på den nordligste armen av Nordfjord, nåværende Eidsfjord (NG 427f). Middelalderkirken var trolig en stavbyning, erstattet rundt 1600 av en tømmerbygning med korsformet grunnplan. Denne brant i 1689, og i dens sted ble det reist en ny tømmerbygning med samme grunnplantype. Nåværende kirke, en langkirke i tømmer med smalere, lavere kor og takrytter midt over skipet, sto ferdig i 1849 (Aaraas & al 2000a:99ff). Det kan se ut til at samtlige kirker er blitt reist på (mer eller mindre) samme tuftsted. Lokal tradisjon vil derimot ha det til at den eldste kirken på Myklebust sto få hundre meter fra nåværende kirke «på den gamle hovstaden litt søraust for der kyrkja ligg no» (Aaraas & al 2000a:104). På grunnlag av eldre foto (1895, 1901), samt et utskiftningskart fra 1878, kan det se ut til at kirkegården opprinnelig hadde sirkelformet avgrensning. En prestegård til Eid kirke nevnes ikke eksplisitt i Bergensbispens jordebok ca. 1330 (BK 17b), og i 1322-23 kun at biskopen under visitas skulle være «j Öyghi norder iiij neter» (DN VII:98). Heller ikke i jordeboka fra ca. 1600 nevnes prestebol (JBB 104-111), så muligens har presten i middelalderen kun hatt visse rettigheter til gårdsdrift i selve Myklebust. Det har vært antatt at (46) Osnes har vært prestebol (Aaland 1909:152), i og med at det lå en stor skyldpart i denne gården til mensa ved Eid kirke ca. 1330 (BK 17b). Ca. 1330 lå det svært godt med skyld til mensa men lite til fabrica (BK 17b-18b). Rett opp i fjellsida nordvest for kirken heter det Prestemarka. «Paa Gaarden Møklebust, i Nærheden af Hovedkirken, sees mangfoldige Gravhøie» (Neumann 1836:261). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69 - oppdatert tekst 2016)
Eldste kirke på stedet var mest trolig en stavkirke. Denne sto til 1665, og i 1668 ble en tømmerkirke med korsformet grunnplan ble reist, usagt hvor i forhold til stavkirken. Disse kirkene sto på den nordvestre delen av kirkegården, jf. ID 84062. Tømmerkirken ble i 1824 erstattet med den nåværende langkirken, og denne ble reist i kirkegårdens nordøsthjørne (NK 207f).
MO (EIDANGER) STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 43 Prestegården (Eidanger sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med innvendig apside. Trolig i middelalderen ble koret forkortet slik at den innvendige apsiden forsvant, og på 1780-tallet ble vestmuren revet og skipet kraftig forlenget (Nygaard 1996:17f). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolæt allt uten navn men med skyldstørrelse (RB 23), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Kirken står på (gnr. 43) Prestegården hvis opprinnelig navn er Mór. Denne var i middelalderen bruk av opphavsgården Adalheim. I 1521 brant Mór, og Adalheim kom da ved makeskifte inn under kirkens mensa og ble ny prestegård (DN IX:502, jfr. NG 74, 84). På 1570-tallet het det således Alhiem nu Prestegaardenn hhv. Prestegaardenn thend gamble, og sistnevnte lå da med bygsel til Eidanger kirkes mensa (St. 55). Den gamle prestegården lå på det som i dag heter Prestmoen nord for kirken. Et bruk (43/5) under Prestegården heter Øvall (Ødeuoldt, St. 55), nok lagt øde i seinmiddelalderen, og er trolig en tredje part av opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Dennes navn var trolig Eidangr (jfr. NG 84). I 1401 skulle biskopen under visitas lligge firir Moon ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 570). I 1433 skulle han være a Monom ij nætter (DN VI:448). 22 februar 1426 var biskop Jens på visitas j Twæitom widher Moo kirkiu j Hæidanghræ (DN IX:242). Om lag 100 m sør for kirken begynner restene av et stort gravfelt som strekker seg videre sør langs den store moreneryggen.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart, jf. ID 105849. EIDE [gamle], gnr. 76 Eide (Gloppen sogn). Eldste omtale av kirken på (gnr. 76) Eide er i 1310 (ecclesiam de Eið, DN III:91), og den er ikke nevnt etter ca. 1330 (BK 15a). Kirken sto på lokaliteten Labakken på (gnr. 76/4) Eide, der det i kanten av tunet er blitt funnet en grunnmur som mest sannsynlig har vært for kirken. Det skal dessuten ha blitt flyttet en ”likstein” fra kapelltufta og over til Vereide kirke (Buckholm 1998:15, 41). Rundt 1935 lå en annen gravstein ”i ei omnsrøyr paa kovelemmen i Labakk-stova” (Aaland 1935:124). Kirken lå tidlig på 1300-tallet som kapell under Austrheim kirke men ble deretter anneksert Gimmestad. Dette må ha vært en relativt ny situasjon, da kapellet på denne tiden dro landskyld både til mensa og fabrica samt tok tiende (BK 15a). Kirkestedet må være lagt ned i løpet av seinmiddelalderen, da det ikke er nevnt i jordeboka ca. 1600. På gården er det gjort gravfunn fra eldre jernalder og særlig vikingtid (Aaland 1935:50). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Eldste omtale av kirken på (gnr. 76) Eide er i 1310 (ecclesiam de Eið, DN III:91), og den er ikke nevnt etter ca. 1330 (BK 15a). Kirken sto på lokaliteten Labakken på (gnr. 76/4) Eide, der det i kanten av tunet er blitt funnet en grunnmur som mest sannsynlig har vært for kirken. Det skal dessuten ha blitt flyttet en ”likstein” fra kapelltufta og over til Vereide kirke (Buckholm 1998:15, 41). Rundt 1935 lå en annen gravstein ”i ei omnsrøyr paa kovelemmen i Labakk-stova” (Aaland 1935:124). Kirkestedet må være lagt ned i løpet av seinmiddelalderen, da det ikke er nevnt i jordeboka ca. 1600.
EIDE, gnr. 14 (=163) Eide (Eide sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 163) Eide er rundt 1620 (Eidtz kiercke ved Hombornes, St.S. 204), men sognet nevnes i 1457 (Eidhsokn j Sans skipreidho, DN IX:328). Rundt 1620 kalles sognet Hambornes sogn (St.S. 205). I følge Rygh har gårdsnavnet Hombor engang vært navn på et større område som har omfattet bl.a. Homborøya og gården Eide (NG 138f). 28. august 1381 var Norges riksråd samlet til møte i Honborssund (DN I:469). Funn av eldre bygningsrester under nåværende kirke viser at den eldste kjente bygningen var en stavkirke. Deretter sto en kirke i reisverk på stedet, og denne ble revet og erstattet i 1796 med en tømmerkirke med korsformet grunnplan, den nåværende. 1796-kirken ble plassert noe annerledes på kirkegården: «Funn av skjeletter under nåværende kirke tyder på at den har vært plassert over noe av den gamle kirkegården. Det fremgår også av regnskapet at man kjøpte et stykke jord til tomt» (Teistedal et al 1996:32). Rundt 1620 var Landvik hovedkirke med annekser på Herefoss og Eide (St.S. 203f). Ved Engekilen et stykke nordøst for kirken heter det Prestebrygga. Drøye 100 m nordøst for kirken ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, oppdatert tekst i 2014)
LÆGREID [Eidfjord] ST. JACOB (EIDFJORD, hovedkirke), gnr. 5 Lægreid (Eidfjord sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 5) Lægreid. Den er en middelaldersk steinkirke der kor og skip har samme bredde (22,5x11,25 m), og der deler av det middelalderske korskillet i tre fra tiden da kirken ble reist er bevart. I dette er det benyttet materialer som trolig stammer fra en eldre trekirke på stedet (Hoff 1991). Trolig har det vært et lektorium på skipets østvegg over korbuen. Kirken har portaler kun i vest og ut for koret i sør. Nær samtlige veggåpninger har innfatninger av kleber. Koret har vinduer i øst og sør, skipet har to mot sør. Ut fra stiltrekk og grunnplan kan kirken dateres til rundt 1300. Rundt 1900 hadde kirken fortsatt sine moldbenker langs skipets langvegger i behold (Bendixen 1904:485f). Kirken lå fram til 1630 til Stavanger bispedømme (NG 469), hvorfor den rimeligvis ikke er nevnt verken i BK rundt 1350 eller i bispedømmets jordebok ca. 1600. I 1310 (DN IV:85) ble det testamentert en gave til kirkiunne j Eiðafirði, hvilket kan antyde at steinkirken da var mer eller mindre ferdig bygd. Et brev av 1390 (DN IV:584) er skrevet på Lægreid gård men utferdiget av presten i Kinsarvik, hvilket antyder at Eidfjord kirke da var anneks til Kinsarvik og at det ikke var egen prest i Eidfjord. Om Lægreid 1757: ”Den Lille Flacke hvorpaa Kircken staar, og den inderste Bund af Fiorden kaldet Simoedal; hvor alle de Heste som Østerlændingen opkiøber i heele Hardanger, føres hen for derfra at drives over Fieldet Østeffter (…) Østerlændinger kommer gierne hvert aar ned til Hardanger paa Sneføret i Fasten da hand kiøber alle de heste og andet Qvæg som hand Sommeren dereffter føre over fieldene” (Meldal s. 2). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
EIDSBERG ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 90 Lekum (Eidsberg sogn). Jf. ID 94688 som viser den omkringliggende middelalderske kirkegården. Den eldste kjente kirken på stedet var en romansk steinkirke. Denne ble erstattet av en ny steinkirke i gotisk tid og som deretter ble kraftig ombygd i 1880-81 (NK 39f). Det har vært foreslått at en romansk tympanon som tidligere lå i en grunnmur på (111.112.117.118.119) Skjør skulle stamme fra Hen kirke, men mer sannsynlig kommer den fra den romanske – senere ombygde – Eidsberg kirke (Berg 2001). Steinens størrelse, ca. 2 m bred, tilsier at den har tilhørt en meget stor steinkirke. Etpar andre romanske kvader med billedmotiver – en granittkvader med sjakkbrettdekor på Lekum samt fra samme område en tilsvarende kvader med navnet Odinkar hugget i runer – bør også kunne henføres til den eldre steinkirken på Eidsberg. Kirken står på (gnr. 90) Lekum, strengt tatt i et hjørne av grunnen til (89) Eidsberg prestegård. I 1401 ble prestbolet ført som prestboleth Thufuu og med skyldstørrelse (RB 164), rimligvis et bruk av kirkestedsgården Lekum, da nåværende prestegård (gnr. 89 Eidsberg) opprinnelig er nabogård til Lekum. I 1503 makeskiftet biskopen gården Eidsberg, som inntil da hadde ligget til Sta. Annas alter i domkirken i Oslo, til prestegården fordi ”preste sæthet til Eidzbergs er mykit trangt oc innækrefft oc er lithet til engh saa oc til skogh oc til fee hampner oc haffuer ingie vthuæghær vthen vppa anners mansz eighe”. Det hadde således vært mye missemje og trette mellom presten og ”thee men som bode i Eidzbergh” (DN II:1018). På 1570-tallet lå Tua som ødegård under prestegården, og med dette gikk bruket Tua opp i Eidsberg og finnes nå kun som plassnavn under prestegården (NG 142). At kirken i samtlige kilder kalles Eidsberg, og det lenge før gården Eidsberg ble lagt til prestbolet, bør bety at Eidsberg var navnet på kirkestedsgården i tiden da kirken ble reist. Den har da omfattet Thufuu, Leikangher og Eidsberg samt utfra lokaltopografiske forhold også (dagens gnr. 91) Foss. Eidsberg må i så fall tidlig være gitt bort, for i 1332 lå den til Hovedøya kloster og brukeren het Þorkæle Salomonarsyni a Æiszberghi (DN II:193). At Tore Håkonsson, som i 1297 var utpekt til kongelig sendeferd i England sammen med bl.a. tre andre riddere og kongens kansler (DN XIX:409) kaller seg til Lekum og ikke Eidsberg må bety at Lekum på dette tidspunkt ble sett på som en selvstendig enhet. Dedikasjonen er etter DN VIII:268 (1422), et brev der biskopen i Oslo ga 40 dagers avlat til alle som besøkte eller hjalp St. Olavs kirke i Eidsberg (jfr. brev av 1435, 1437 og 1475). Disse brev ble trolig skrevet i forbindelse med en brann, i alle fall er det ved bygningsarkeologisk undersøkelse av kirken i 1950-årene påvist en kirkebrann i middelalderen (NK 40). I 1400 ble det notert at det skulle gjøres åbud på prestbolet hver tredje vinter, at biskopen under visitas ligger her ok firir kapellor iiij neter thoo hafuum wer æi mæira leghet en iij neter ok tekit vi hudir j cathedraticum (RB 565). Kapellene det gjaldt var Hen, Trømborg, Hærland, Folkenborg og Tenol. 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Eidzberghi (DN IV:829). 2 februar 1410 var biskop Jakob, erkepresten og officialen på visitas på Eidsberg (DN I:626), 19. mars 1456 erkepresten i Oslo (DN VIII:357). Kirken står inne i restene av et større gravfelt som strekker seg rundt ravinen som kirken ligger ved nordenden av. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
EIDSBORG, gnr. 35 Vindlaus (Eidsborg sogn). Stavkirken står på (gnr. 35) Vindlaus. Trolig er skipet fra 1100-tallet, mens koret er et påbygg i tømmer fra 1800-tallet. En eldre kirkegårdsavgrensning har langoval form (Ø-V), men opprinnelig har den vært sirkelformet idet kirken muligens står på en gravhaug (diam. 20-25 m, høyde om lag 3 m). På 1570-tallet lå det en skyldpart (j thønne Kornn) i Windløss til mensa ved Lårdal hovedkirke (St. 216), en indikasjon på et tidligere prestebol til Eidsborg kirke. I 1354 satte Hamarkannik/prost i Telemark og Seljordpresten opp en fortegnelse over hva Gunnilda Aslæ dotter atte av gods þa er hon kom till Eidsborgpresten (DN I:342). Rett ned/sør for kirken, på brinken ned mot Bandak, ligger Kyrkjedalsnuten. Brynesteinsbruddet ligger under Kvålslåa i Kreikestøyldalen, få kilometer nornordøst for kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)