SIRA (ERESFJORD), gnr. 33 (=91) Husby (Eresfjord sogn). Eldste omtale av kirken er i 1426 (Sirin kirkiu, DN III:683). Nåværende kirke står ute på elvesletta rett ved Nausteelva, et godt stykke fra tunet på (gnr. 91) og næmere tunet på (32=90) Sira, tett inntil grensa mot Sira. Husby som gård er ikke nevnt før i 1520 (NG 261f), så trolig er den juridiske utskillingen fra Sira skjedd mot slutten av middelalderen. På midten av 1600-tallet ble kirken på Sira omformet fra en enskipet stavkirke til en bygning med korsformet grunnplan ved at det ble bygd til korsarmer i tømmer mot nord og sør. Til tross for en rekke reparasjoner på 1650-tallet ble likevel kirken demontert i 1661 og gjenreist samme år i forbedret stand. Så i 1709-10 ble det reist ny tømmerkirke med korsformet grunnplan. I 1862 ble det konstatert ved visitasen at både var kirken forfallen og at den var for liten i forhold til folketallet i sognet. I 1868 ble så gammelkirken revet, og året etter sto nåværende kirke – en tømmerkirke med åttekantet grunnplan – ferdig. Kirkegården er utvidet i tre omganger, 1921 (400 m2), 1933 (1 mål), 1973 og 1976 (Austigard 1994b:11ff). Det ser ut til at nybygget i 1710 enten var et reelt nybygg, trolig på den gamle grunnmuren, eller at de nyere delene i tømmer ble stående mens de eldre partier i stavkonstruksjon ble nyreist i tømmer. Nåværende kirke er trolig også reist på samme tuftsted, i og med at den eldre kirke ble revet før den nye ble påbegynt. I 1589 lå Sira kirke som anneks til Veøy hovedkirke (Thr.R. 66). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegrårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
ERVIKA, gnr. 45 Ervika (Hove/Selje sogn). I Ervika på (gnr. 45) Ervika har det ”frå gamalt” vært gravplass: ”Prost Koren nemner i 1845 at han må vere innvigd kring 1550. Det var òg gamal skikk at Selje-presten heldt ei preike i Ervika ein gong for året, ’Ervike-preika’ dei sa. Samstundes jordfeste presten dei som hadde vorte nedsette i kyrkjegarden”. I 1746 het det hos sogneprest Harboe Frimann at ”I Ervigen paa Stads-Landet er een for lang Tiid siden indviet Kirkegaard, hvori Indbyggerne paa de yderste Gaarder af Stadt begrave deris Døde, eftersom de ikke beqvemmelig kand bringe samme til Selløe Kirkegaard. Og til samme Gaard Erviig haver Præsterne fra ældgammel Tiid rejst ud i eller efter Juule-Højtid, for at holde en Prædiken om Juule-Lærdommen for den Almue yderst paa Stadt”. Djupedal (1966:159f) mener at vinterfisket, som begynte rundt Kyndelsmess, kan ha vært årsaken til at prestene kom ut for preken ved juletider, i og med at fiskere fra alle kanter da samlet seg i grendene på Stadt for å skaffe seg hyre. Tidlig på 1800-tallet ble tidspunktet for årlig preken endret til tida rundt Jonsok. Djupedals antagelse om prekenens sammenfall med et spesifikt fiske gjør det svært sannsynlig at gravplassen på Ervika har røtter tilbake til seinmiddelalder, og at det også kan ha stått et korshus eller kapell på stedet. Gravplassen på Ervika ligger i en stor sandhaug, og denne vokser stadig pga. sandflukt. I 1906 ble arealet inngjerdet og utvidet, og året etter ble det reist et klokkehus på stedet. I 1965 ble det gitt løyve til å bygge et kapell i Ervika (Djupedal op.cit.). Fra sagaene er det kjent navnet på to høvdinger fra Ervika, Lodin og sønnen Ragnvald. Sistnevnte var med i slaget i Hjørungavåg (Aaland 1943:110). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkiekgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
EVANGER, gnr. 41 (=384) Evanger (Evanger sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 384) Evanger, på auren der Vosso munner ut i Evangervatnet. Kirken ble i 1686 omtalt som en tømmerbygning, men middelalderkirken er det rimelig å se for seg som en stavbygning. I 1851 ble tømmerkirken erstattet av den nåværende kirke (Bendixen 1904:40). Tømmerkirken hadde rektangulært skip (11x8 m), smalere, kvadratisk kor (6,8x6,8 m) og tårn i vest (5x8 m). Det ser ut til at skipet på nåværende kirke er reist på grunnmuren til tømmerkirken, da det i dettes vestre parti vises rester av en eldre grunnmur (Molde 2001:21ff). Ca. 1330 lå det i tillegg til tienden godt med landskyldparter til mensa, utover parten i åbølet, men kun tre parter til fabrica (BK 75a-b). I tillegg til åbølet lå hele Leirgrof til presten, og denne skal være gått inn under prestegården (Halvorsen & al 1989:40). ”Udenfor Evanger Kirke staaer en Bautasteen” (Neumann 1836:268). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
EVENES (OFOTEN), gnr. 5 Evenes (Evenes sogn). Kong Håkon (1204-1264) skal rundt midten av 1200-tallet ha latt ”gjere ei kyrkje i Ofoten” (Soga om Håkon Håkonsson, kap. 333), og denne blir til vanlig identifisert som Evenes kirke (Liepe 2001:77). Eldste omtale i diplomatariet av en kirke på (gnr. 5) Evenes er i 1589 (Ofoten kircke, Thr.R. 86), da det om en res.kap. het seg at den residerende vdi Ofoten skall haffue prestens gaard Euenes. I en besiktigelse 1652 beskrives kirken (Ofodens Kirche) som en langkirke i tømmer med tårn og tilbygget kor; den var da i sterkt behov av vedlikehold. I 1661 (Effuenes Kirche i Aafoden) var ikke tilstanden særlig bedre. 9 år seinere var kirken falleferdig og i 1676-77 fikk presten Maths Humble reist en tømmerkirke med korsformet grunnplan, sakristi i øst, våpenhus i vest og sør samt takrytter over korsskjæringen. I 1750 nevnes at ”Kirkegaarden nognelunde hegnet men med Torv”. Nåværende kirke, en stor tømmerbygning med korsformet grunnplan og en ørliten takrytter, ble vigslet år 1800, men de siste arbeidene var ikke ferdige før i 1806 (Lyngmo 1975, Wolff 1942:8). Det er noe uklart hvorvidt gammelkirken ble revet før den nåværende ble bygd, i og med at det først i 1806 ble kvittert for salg av ”Evenes gamle Kirke”. Det er selvfølgelig mulig at materiale kan ha ligget i stabel i disse årene. I 1589 lå Ofoten som residerende kapellani under Lødingen hovedkirke (Thr.R. 86), i 1743 (fra 1731, NG 289) var Evenæss hovedkirke, af træ, og med et nyetablert (ca. 1660) anneks på Ankenes rett vestsørvest for Narvik (Mordt 2008:182). Rett opp/nord for Kjerkberget på 5/51 Løvollen og nordvest for nåværende kirke ligger Kjerkvatnet. ”Om plasseringen av Evenes kirke fortelles et sagn at en tømmerstokk ble sluppet fra et av kongens skip da man stevnet inn Ofotfjorden, og der den drev i land skulle kirken bygges. Stokken rak i land i Eivindnæsvika, og dermed ble kirken bygget på Eivindnæs” (Lyngmo 1975:4). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
EVJE (hovedkirke), gnr. 20 (=56) Eldste omtale av en kirke på (gnr. 56) Evje prestegård, hvis opprinnelige navn er Evje (NG 193), er i 1328 (ecclesia de Uio, PN 24). Prest er nevnt i seinmiddelalderen, men prestegården omtales først i 1668 (Evje prestegård, NG 193). Muligens er et formelt bruk av gården til prestebol etablert først ved reformasjonstiden. En stavkirke ble ombygd i 1660 ved at svalgangen ble fjernet og bygning bordkledd (Danielsen & Kallhovd 1928:8). Enkelte forhold tyder på at den reparerte stavkirken ble revet i 1834 og en ny kirke reist i tømmer året etter. Denne ble så revet og nåværende kirke reist på om lag samme sted i 1891. De to yngste kirkene sto vest for der den eldre kirken hadde stått. Nåværende kirke er en bygning med korsformet grunnplan. På 1400- og 1500-tallet er det en rekke referanser til Evje som tingsted (DN IV:946, DN V:1103, DN XI:697). Rundt 1620 var Evje hovedkirke med annekser på Hornnes, Iveland og Vegusdal (St.S. 179f). Prestegårdstunet ligger rett nordøst for kirken, og rett i sørøst ligger Kjørkåsen. Under Haugen, inne i heiene, ligger Kyrkjemyr og Kyrkjeåsen, samt noe lenger øst Presteøygardsvatnet. Trolig relaterer disse navnene til rettigheter i slåtte- og beiteområder og et nedlagt bruk, men det kan også være at de reflekterer bosetning før ca. 1350 og et nedlagt kirkested. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2015)
Det ble registrert to tidlig metalltidsboplasser og en steinsetting ved elveleiet.
Fornminne 1: Den første boplassen er ved selve Skoltefossen hvor det i dag foregår laksefiske i stort omfang. Kvarts/bergkrystall-avslag og rester etter trekull/boplassrester ble funnet i veiskjæringen på høyre side på vei til Kirkenes. Det har sannsynligvis vært et boplassområde av betydning, men området er vanskelig å avgrense pga bru/veg og stier. Veiskjæringen fortoner seg som en forhøyning på begge sider av E6 med åpne sår i terrenget, og i sandlagene under torven ligger avslag og trekullrester tett. Nye avslag og boplassrester blir antakeligvis vasket ut hvert år og området bærer preg av erosjon og skader. Det vil være av stor betydning å sikre de rester som er igjen i veiskjæringene samt sikre området for videre erosjonsskader. 2024: Flyttet til egen lokalitet ID 322844.
Fornminne 2: Den andre boplassen ligger 300 m lenger opp fra Skoltefossen i et område hvor elva går over fra rolig løp til stryk og kavler. Dette området av elva har mange gode laksekulper hvor laksen står tett. Boplassområdet ligger på en liten slette 10 meter øst fra elvekanten som er preget av et lite nes med svaberg og områdets utstrekning er ca 40 m N-S og 30 m Ø-V. Sletten med boplassområdet er åpent og gressbevokst med skog i bakkant og elveleiet på andre side. Det går en sti rett gjennom området fra den spredte bebyggelsen lenger opp i elva og ned til Skoltefossen.
Området ble funnet ved prøvestikking og i tre av prøvestikkene var det funn av tekstilkeramikk, kvartsavslag og trekullrester. De to andre prøvestikkene på boplassområdet hadde tydelige spor etter boplassaktivitet i form av kompakt jernholdig-/fet jord med trekullrester. Funnene lå ca 10 cm under en 3-5 cm tykk torv. Boplassområdet bærer ikke preg av betydelige skader fra nyere aktivitet, men eksisterende sti som går rett over området bør få en annen retning.
Det ble for øvrig foretatt en mengde med prøvestikk langs elvekanten og inne i skogsområdene og jordbruksområdene (se plantegning 1:1000). Det var mange prøvestikk hvor det ble funnet koks/trekullrester, teglstein og plankerester, spor etter de siste hundre års aktiviteter i området. Enkelte groper, rusten jern og tykke lag av koks rett under torv kan også muligens være rester etter 2. verdenskrig.
2024: Ifølge befaringsrapporten (FFK ref. 199700333) ble de tre positive prøvestikkene lagt helt i N, ved bredden av kulpen før stryket, mens plukking i vegskjæring foregikk mellom parkeringa og utsiktsplatået. Svarbrevet mener disse to ikke kunne ses isolert og det er trolig derfor lokaliteten opprinnelig la beslag på hele 25 mål, men uvisst hvorfor den ikke strakk seg helt til veien som den i så fall skulle ha gjort. Avslagene funnet er av kvarts, men det ble også funnet keramikk fra tidlig metalltid i prøvestikkene.
Til sammen viser rapportens meget informative kart at det ble gravd hele 51 prøvestikk fra fossen og langs stien opp langs bredden nesten til hytta på gbnr. 7/74, samt spredte stikk innover helt til høyden på 30 moh til avkjørselen ved Bakkejord. Det ble også gravd 10 stikk rundt utbyggene helt V på gbnr. 7/6 ved svingen i elva. Geometrien endret ved innskrenking rundt de positive prøvestikkene og lokaliteten ved fossen skilt ut som egen ID. Sistnevnte må kontrolleres og presiseres i felt.