Nåværende Fortun kirke bygd 1879 står på (gnr. 13) Fortun, rundt 100 m sørsørvest for der stavkirken sto, jf. ID 35864, – begge på samme gårds grunn. Kirkegården der stavkirken sto er ikke lenger i bruk Stavkirken ble i 1884 solgt til konsul Fredrik Gade og flyttet til Fantoft sør for Bergen.
FOSNES [Jøa], gnr. 43 Fosnes (Fosnes sogn). Eldste omtale av kirken er ved sognet i 1533 (Ffostnes prestegeld/geld, OE s. 101). Biskop Nannestad skrev i sin almanakk i 1750 at “Fosnæs kirke en Træbygning, rød anstrøgen, Steentag: Spitz Taarn Tjærebred: 2. smaa Klaaker: Skriftehus ved den Nordre Side af Choret. Træ-Alter meget højt (...) Altertavle gamel og liden, hvori staar 3. Billeder under Trækanten, det midelste en Mands, de 2 andre Quinders ubekante (...) Fonten er nederst i Kirken paa den Nordre Side af den store Dør, med et stort og dybt Messing-Fat (...) I Kirken hænger en Messing-Lyse-Krone og en af Træ (...) Kirkegaarden er indhegnet med Bord nogenledes”. Ut fra beskrivelsen ser det ut til at den kirken som stod på (gnr. 43) Fosnes i 1750 var en liten tømmerkirke fra 1600-tallet. Kirken ser ut til å ha brent før 1770, for da ble det bygd ny kirke. Denne brant i 1871 og en langkirke av tømmer sto ferdig ca. 1872 på samme tomt som den forrige. Denne brant i 1896. Deretter ble det i 1898 bestemt at bygdas nye kirke skulle bygges noen kilometer lenger inn/sørsørvest på øya, på (45) Dun, siden Fosnes hadde en så utsatt plassering med hensyn til hardt vær og lynnedslag i tillegg til at gården lå avsides i bygda. En langkirke av tømmer stod ferdig år 1900. Fosnes kirke var hovedkirke både i 1589, 1597 og 1774. Annekskirkene var hele tiden Halmøya, Vik og Sevik. I 1589 skulle presten holde tjeneste på Fosnes to helligdager i strekk og den tredje på Halmøya. Kapellanen som hadde fri kost og 10 daler i lønn skulle ta seg av de to andre kirkene annenhver gang. I 1818 ble Sevik sogn lagt til Overhalla, i 1870 ble Halmø opprettet som eget (Flatanger) prestegjeld, og i 1859 ble Vik anneks omgjort til hovedsogn og Fosnes til anneks etter at Vik kapellangård i 1848 var ombygd til prestegård for hovedsognet. På det gamle kirkestedet Fosnes er det spor etter en rekke kirkegårdsutvidelser, særlig nedover mot vågen. Tuftsteinene etter den siste kirken var fortsatt godt synlige på 1990-tallet (Brendalsmo 2006:681f m/ref.). Fosnes lå fullt ut som prestegård 1589 (prestegaarden, Thr.R. s. 77) og i 1661 (besides och bruges aff Pastor), og formuleringen antyder at gården var mensalgods omgjort til prestebol i seinmiddelalderen. Ingen av topografene har opplysninger om fornminner på Fosnes, men det ligger i dag gravhauger flere steder på eidet, den nærmeste er oppe ved gårdstunet om lag 60-70 m fra der kirken sto. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Ca 100 m V for SV-hjørnet av Laukvikvatnet:
Grav/steinsetting (3 stk.), bygd av hodestore steiner som er lagt i 3 runde røyser. Diameter 1 m. Gravene ligger orientert N-S med ca 0,30 m avstand.
2019: Kartfesting basert på beskrivelse og rapport, sett i lys av ortofoto og terreng. Må kontrolleres i felt for nøyaktig geometri.
Beskrivelse fra lokalitet:
Hovedkirke for Fossum prestegjeld
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kirken ligger nær hovedinngangen til Stovner senter. Den er hovedkirke for Fossum menighet. Fossum ble utskilt fra Høybråten i 1970 og ble eget kirkesogn i 1972.
Bygget, som er utført i rød tegl, er tegnet av arkitektfirmaet Anker & Hølaas. Kirken har 600 sitteplasser. Fossum kirke ble innviet 12. september 1976. Kirkeklokkene er plassert i eget tårn ved siden av kirkebygget.
GRÅBRØDREKLOSTERET. Eldste omtale av fransiskanerklosteret i Tønsberg er i Soga om Håkon Håkonsson (kap 333), der det heter at kongen under sin regjeringstid (1217-63) «(…) let byggje Berrføttbroderkyrkja i Tønsberg, som sidan vart flytta sør til Dragsmark». Flyttingen er også nevnt i Magnus Håkonssons (1261-80) vernebrev for dette klosteret (Lange 1856:453). Det kan ikke ha vært tale om flytting av brødrene, da ordenen fortsatte å eksistere i byen fram til reformasjonen. Trolig skal teksten forstås bokstavlig, at det var en trekirke som ble skipet over til Båhuslen og som der ble dedisert St. Maria og dannet utgangspunkt for et augustiner-/premonstratenseranlegg (jf Lange 1856:453, Johnsen 1929:233f). Klosteret ble i samtiden gjerne betegnet etter ordenen (bræðra garde, NGL II:241, Grabrødra klaustreno j Tunsberge, DN III:435). Klosteret omtales i byloven 1276 i forbindelse med vekterruten (NGL II:241), hvor det ene vekterparet skulle gå «(…) vpp vm Asmundar garð oc sua oyfra med bræðra garde». Klosterkirken nevnes i dateringsformuleringen til Sættargjerda i 1277 (ecclesia fratrum minorum, NGL II:463), i og med at møtet som resulterte i dette dokumentet ble avholdt der. Dette kan kun bety at brødrene på dette tidspunkt hadde fått reist en anseelig stor steinkirke. I 1296 holdt ordenen sitt provinsialkapittel i Tønsbergs gråbrødrekloster (Lange 1856:454). Kirken hadde et alter dedisert Anna, mor til jomfru Maria (DN XI:409). I middelalderen eksisterte det et S: Anniis gilde wdi Thunssberg (Reg 89), og Johnsen (1929:251) finner det sannsynlig at gildet var knyttet til dette alteret og at gildehuset har ligget oppe nær Gråbrødreklosteret. 21. februar 1536 brant klosteranlegget sammen med resten av byen, og 15 år seinere skal anlegget ha vært brutt ned. Kongen bestemte da at klosteret samt dets eiendommer Munkeløkken innenfor byens takmark og (gnr. 61) Munke-Årø på Nøtterøy skulle legges til latinskolen ved Lavranskirken og skolemesterens underhold (Lange 1856:455f). Munkeløkken inngikk med tiden i den større Byfogdløkken, og på en part av denne ble det i 1811 etablert en gravplass (Johnsen 1929:237). Dette området er nå park, og i om lag halvparten av arealet er massene fra gravplassen fjernet ned til de marine avsetninger. Rundt 1750 fungerte klosterkirkegården som fattigkirkegård og ble fortsatt benevnt «Graabrødre Kirke-Gaard» (Müller 1842:54). Rundt 1850 var beliggenheten av Graabrødre Kirkes Tomt fortsatt godt kjent (Müller 1842:14 note). Det lå da en løkke der, og den samme vises også på et kart over byen fra 1870. Anlegget er gjennom en rekke observasjoner og arkeologiske registreringer lokalisert til Haugarlia opp for middelalderens øvre strete, nåværende Øvre Langgate, og det er påtruffet ruiner av flere steinbygninger (Eriksson 1983, Eriksson og Karlberg 1994:70f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendlasmo - ny tekst 2016)