ASKLAND (GJØVDAL), gnr. 20 Askland (Gjøvdal sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 20) Askland er i 1421 (Aschland Kyrke, DN XXI: 285). Kirken står i tunområdet opp/nordøst for et større myrområde der elva Gjøv har dannet et meanderlandskap. Prest ved kirken i middelalderen er ikke nevnt, men et slåtteområde på vestbredden av Gjøv heter Prestnes, og her finnes navnene Prestnestjern og Prestnesmoen. Disse navnene antyder at det tidligere var egen prest til Askland kirke. I middelalderen kalles kirken og sognet etter kirkestedsgården, men rundt 1620 benyttes både gård og bygd som referanse (Giffuedalsz eller Aschelands kiercke, St.S. 183). En stavkirke ble revet i 1803 og ny kirke, en langkirke i tømmer, ble reist på den gamle kirkens tuft; dog hadde den nye en større grunnflate (Sundtoft 1953:27, 41). Rundt 1620 var Åmli hovedkirke med annekser på Askeland/Gjøvdal og Hillestad/Tovdal (St.S. 183f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014).
GLEMMEN, gnr. 2 Glemmen østre (Glemmen sogn). Den romanske (?) steinkirken, som har tilnærmet rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor står på (gnr. 2) Glemmen østre (kalt vestre i NG 304). Den gården, muligens sammen med (dagens gnr. 1) Glemmen vestre utgjorde opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Hvorvidt også (3. 4) Nøkleby har vært del av denne er vanskelig å avgjøre. I 1397 ble prestbolet ført som Prestbolet Haugh og med skyldstørrelse (RB 495), rimligvis et bruk av en gård, noe som bekreftes ved at det til samme tid lå en skyldpart i adhrom gardenom ¿ dvs. det andre bruket av Haug. Disse partene lå på 1570-tallet med bygsel til mensa ved Tune hovedkirke (St. 41) og den ene var rimligvis det tidligere prestbolet. Rygh antar derfor at Glemmen kirkes prestbol kan ha vært part av (dagens gnr. 2135. 2137) Hauge i Tune sogn (NG 309). Samtidig mener han at den skyldpart i (dagens gnr. 2138) Rå som i 1397 lå til Tune kirkes mensa (Jtem Roar alt ij merka bool som gamalt prestbol var, RB 490) også hadde vært prestbol til Glemminge kirke (NG 301). Hauge og Rå ligger mer enn 1 km fra Glemmen i nord hhv. nordvest, og både navnetyper og lokaltopografi antyder at de tre gårdene var separate gårder også i tidlig- og høymiddelalder. Den sannsynlige forklaringen er derfor at det inntil et tidspunkt før 1397 stod kirker både på Hauge og Rå, og at de ovennevnte prestbol er en klar indikasjon på det (se nedenfor), og at presten på Glemmen i 1397 hadde et bruk av Hauge som prestbol. Kirken har en romansk døpefont i kleber (NK 194). Fra kirken og nordover mot Rå/Hauge løper Kirkeveien, trolig en gammel ferdselsåre. Få titalls meter østnordøst for kirken ligger restene av et gravfelt.
GLØSHAUGEN ST. OLAV (GARTLAND), gnr. 34 Gartland (Harran sogn). Eldste omtale av kirken er i 1548-49 (Glassøy capell, NLR VI:164), men den har dessuten en litt over 2 m lang prosesjonsstav med en Kristusfigur på krusifiks fra rundt 1250 (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Kirken står på (gnr. 34) Gartland på en rund åsrygg, om lag 100 m nord for og 25 m høyere enn gårdstunet, kalt Gløshaugen (gløse=glane) eller også Kjerkhaugen. Lokaliteten var i tidlig etterreformatorisk tid samenes møtepunkt med storsamfunnet, og stedet har etter all sannsynlighet vært viktige for samene til alle tider. Trolig var det derfor kirken ble plassert oppe på Gløshaugen og ikke nede på gårdstunet, som alltid har hatt den beliggenhet det har i dag. Kontakten tok seg kraftig opp i og med den store samemisjonen i første halvdel av 1700-tallet. Rett bak/nord for kirke og kirkegård er det en liten slette og det er her mye av aktivitetene i forbindelse med finnemessene skal ha foregått. ”Finnemessene” på Gløshaugen vedvarte helt til det ble bygd kirker i Røyrvik i 1828 og i Trones på Namsskogan i 1832. I 1689 stod kirken til nedfalls: “(…) ældgamle Gløshaug stavkirke endelig bleven befunden av alder i grunde så brøstfeldig og faldeferdig at almuen med prestene formedelst livsfare torde ei understå sig at forsamles i kirken når gudstjeneste skulde forrettes og storm indfaldt”. Ny kirke sto ferdig i 1691 på samme sted som der hvor den gamle hadde stått. I 1872 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke for bygda på (gnr. 40) Fiskem på oversiden av Fiskemfossen, en langkirke av tre innviet i 1874. Den engelsk sportsfisker Thomas Merthyr Guest kjøpte i 1873 gammelkirken for å forhindre at den ble revet. I tiden 1908-10 kom kirken igjen på norske hender og ble til slutt gitt som gave til kommunen. I 1589 var Glaszøø/Galszøen anneks under Ranem kirke, og kapellanen som betjente kirkene på Grong, Høylandet og Gløshaugen skulle holde tjeneste på sistnevnte sted kun hver syvende helligdag. Den var anneks under Ranem også i 1597 og 1774. Fra 1820 var den anneks under Grong som da ble skilt ut som hovedkirke i eget prestegjeld (Brendalsmo 2006:666ff m/ref.). Dedikasjonen er etter betegnelsen i 1597 (Olafshou Kirke, NB s. 440). Det er indikasjon på et tidligere prestebol til kirken på Gløshaugen, i og med at bygselen til gården i 1661 lå til mensa ved Ranem kirke. Det forhold at det ikke ble svart katedratikum for Gløshaugen kirke i 1548-49 – kirkens bidrag på denne tiden ble rubrisert under overskriften Offer peninge wpborett aff capeller wthij Trondheims stiight – betyr at den da var en gavekirke eller lovekirke. En viktig årsak til en slik status var trolig det svært lave folketallet i området. Verken Schøning eller andre kilder bringer opplysninger om fornminner på Gartland i tunområdet eller oppe ved kirken, ei heller Petersen (1949:30) i sin gjennomgang av Grong kommune. Heller ikke ved befaringen ble det registrert gravhauger eller bautaer ved kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).