Fornminne 1-2: Steinringer m/krater i midten. Kraterets diameter 3 m. Ingen spesielle symmetrier eller markert steinring i ytterkant. Bygd opp av rullestein m/diameter 15-30 cm. Mulige samiske offersteder.
LUND, gnr. 25 Prestegården (Lund sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 25) Prestegarden, hvis opprinnelige navn er Lund (NG 33), er ca. 1620 (Lunde hoffued kierke, St.S. 260), men prest ved kirken nevnes i 1409 (DN IV:777). Kirken og prestegården ligger i et samlet tun ute på en odde i Lundevatnet i nordvesthjørnet av dette. I årene 1618-20 ble det foretatt større reparasjoner av taket på en eldre kirke, en liten langkirke. Trolig var det en utvidelse eller delvis nybygging av denne eldre kirken som fant sted i 1630, i form av tilføyelse av nytt skip til den eldre bygningsmassen. Riving og nybygging fant sted i 1808-12. Den nye kirken, den nåværende, som det kan se ut til ble reist på samme tuftsted som den eldre, er en langkirke i tømmer. Mye av materialene fra den eldre kirke ble gjenanvendt i nybygget (Heskestad 1962). Ca. 1620 var Lund hovedkirke med annekser på Bakke, Tonstad, Gyland og Nes (Flekkefjord). Til samme tid ble kirketienden til anneksene Gyland og Nes svart som smørreide, og prestetienden i ost eller smør til Lund hovedkirke fra samtlige kirker i gjeldet ble gitt i form av reide (St.S. 263f). I 1741 ble Bakke, Gyland og Tonstad annekssogn skilt fra Lund hovedsogn, og Bakke ble da eget prestegjeld med kirkene på Gyland, Lunde og Tonstad som annekser. 1820 ble Heskestad skilt fra Helleland prestegjeld og lagt til Lund som anneks, samtidig som Flekkefjord (Nes) ble skilt fra Lund og sammen med Hidra lagt til det nyopprettede Flekkefjord prestegjeld (NG 325). Kort vei både nord og vest for kirken ligger rester av gravfelt, så trolig er kirken reist i sammenheng med dette. Inne på heiene vest for kirken, på prestegårdens grunn, ligger Prestmyrane og Prestevatnet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
LUNDE, gnr. 105 Lunde (Bygstad sogn). Eldste og siste omtale av kirken er ca. 1330 (Lundar kirkia, BK 26b). Basert på gårdstradisjon og tidligere registreringer kan kirketufta lokaliseres til rett bak/opp for nåværende tun på bnr. 4 av (gnr. 105) Lunde. Området heter Kyrkjegarden, og det er her observert rester av en 0,5 m bred tørrmur i retning øst-vest (Buckholm 1998:19). Til tross for tørrmuren er det noe dristig, slik Aaraas & al (2000a:256) gjør, å anta at kirken var bygd i stein. Muren kan ha vært en kirkegårdsmur, selv om det er litt tidlig å forutsette slike avgrensninger på landet oppført i mur før i etterreformatorisk tid. Mer trolig kan muren ha vært syllmur for en trebygning. Ca. 1330 lå det noe skyld til kirken, men partene var ikke gruppert hver for seg men kun fordelt mellom mensa og fabrica prinsipielt: tekr her kirkian af halfan xj laupa en alt annan prestrenn (BK 27a). Rett opp for gården ligger Kyrkjefjellet, og stedet der kirken skal ha stått heter Kyrkjegarden. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirketsdere av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
LUNDE DØPEREN JOHANNES, gnr. 20 (= 89) Lunde nedre (Lunde sogn). Den romanske kirken hadde kvadratisk skip og smalere, kvadratisk kor. Kirken ble revet i 1870 og ny kirke reist på samme sted (Nygaard 1996:45f). Kirken står på (gnr. 89) Lunde nedre. I 1398 ble prestbolet ført som J prestboleno uten navn og med skyldstørrelse (RB 11), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. På 1570-tallet lå Lunde Prestegaardenn med bygsel til mensa ved Bø hovedkirke (St. 47). Prestegården er i dag bnr. 5 av (21=90) Lunde øvre. Lunde kirke ble tidlig betjent av presten på Bø, og 1520 skulle han ”haffue ett tiorbeijde thill sin hest neden ved Lunde kircke, saa lenge som messen er fra Korsmes om vaaren, och thill Korsmes om høsten och haffue sielff tior met sigh” (DN XIII:181). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Den eldste kjente kirken på Lunde, en liten stavkirke, skal ha stått på et sted kalt Kirkehaugen på (gnr. 149/6) Øvergård, jf. ID 157216. Dette er ca. 1 km nordvest for nåværende kirkested. I lia på nordsiden av Kirkehaugen skal det være funnet skjelettdeler ved dreneringsarbeider. En stor jernnøkkel, som menes å ha tilhørt stavkirken, ble funnet ved pløying av Kirkeåkeren rett sør for Kirkehaugen. Kirken skal ha vært en rektangulær bygning uten utvendig synlig skille mellom skip og kor. Ifølge lokal tradisjon nedskrevet 1743 skal Soknedalen ha blitt lagt øde etter Svartedauden (jfr. òg Faye 1948:126), og kirken ble benyttet gjennom årene uten særlig vedlikehold, før man ei tid etter 1644 skal ha nybygd kirken. 1706 ble en ny kirke reist om lag 300 m sørøst for der stavkirken stod, på (148/2) Øvre Lundesgårdens nåværende tun, jf. ID 157223. Ved grøfting på tunet skal det i seinere tid være funnet skjelettdeler. I 1750-årene ble kirkestedet flyttet, med den begrunnelse at grunnen var svært fuktig, til Kirkemoen under (148) Lundesgården der nåværende kirke står (NK 156ff). Så vel Opgården som Lundesgården bør kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. På 1570-tallet lå kirken som anneks til Hole hovedkirke (St. 196). Kirken omtales i 1594 som en trekirke hvor det ble holdt tjeneste 7-8 ganger i året (JN 279), og fra 1600 lå den som anneks til Norderhov (NK 156). Etter en bestemmelse i 1574-77 skulle sognepresten på Hole spe på sitt mensalgods med 2 tønner korn og 2 pund smør fra Lunder kirkes ringe fabrica, og ”som hand iii½ mill skall selff hiem vogne” (St. 196). Til samme tid lå det en stor skyldpart (4 huder) i Lundtzgaard til mensa ved Hole hovedkirke (St. 195), en indikasjon på et tidligere prestebol ved Lunder kirke. Få titalls meter fra tuftstedet for middelalderkirken ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).