MANGER STA. KATHARINA (?) (hovedkirke), gnr. 45 Manger (Manger sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 46) Manger nedre, nær ved der tunet tidligere lå. Middelalderkirken var trolig en stavkirke. Den ble erstattet av en tømmerkirke rundt 1600. Denne brant etter lynnedslag i 1738. En bruddsteinskirke sto ferdig i 1743, brant i 1822 og ble restaurert, og ble så erstattet av den nåværende kirke i laftet plank bygd 1891 (NK III:153ff). Det framgår ikke av NK hvorvidt samtlige kirker er reist på samme sted eller ikke. Det er likevel klart at ingen utvidelse av kirkegården er kjent før i 1849, da det etter pålegg ble etablert en kolerakirkegård på prestegårdens grunn, på utsiden av men inntil kirkegården. Deretter skjedde utvidelser i alle retninger, men særlig mot nord og vest (Litleskare 1941:122ff, 199). Den er hele veien omgitt av en steingard. Før 1350 lå det 6 skyldparter og 7 kyr til mensa, og 5 parter en skogspart til fabrica (BK 55b). Intet prestebol er nevnt, og slikt ble opprettet først ved erkebiskop Aslaks gave av halve kirkestedsgården til Manger kirke med den betingelse at ”þessæ jord skal vara prestens abøle j Manger jampnan hædhan j fraa” (DN I:750, 751). Dedikasjon etter DN I:750. Som dørterskel foran kirkens inngang lå i 1836 en runestein, der innskriften er uleselig (Bendixen 1904:657, jf Neumann 1836:267). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. - Stavkirke, trolig bygget på 1300-tallet, forsvant i etterreformatorisk tid. Lokal helgen, brent på Nordnes 1301. Ikke arkeologisk lokalisert.
Beskrivelse fra Kirke:
Stavkirke. kalt trecapell.
Gravfelt med 9 røyser i et område 16 x 50 m, orientert Ø-V. Lengst i V: Fornminne 1: Rund røys. Temmelig klart markert, i N og NØ. Ganske tydelig i terrenget. Avrundet, noe avflatet profil. Et par rundstein er synlige i sentrum. Utkastet grop i sentrum med tverrmål ca 1,5 m, dybde ca 0,4 m. Dekket av lyng. Mål: tverrmål ca 3,5 m, høyde ca 0,5 m. Ca 7 m Ø for fornminne 1: Fornminne 2: Rund røys. Ganske klart markert, lite tydelig i terrenget. Avrundet, låg profil. Stein ikke synlig, men kjennes lett med jordbor. Utkastning i NV-kant av røysa, (ca 0,3 m dyp, ca 1,5 m bred). Dekket av lyng. Tverrmål ca 3 m, høyde ca 0,4 m. Ca 3,5 m ØSØ for fornminne 2: Fornminne 3: Rund røys. Ikke særlig godt markert, lite tydelig i terrenget. Et par stein synlig i røysas NV-kant. Tilsynelatende urørt. Dekket av lyng. Mål: tverrmål ca 3 m, høyde ca 0,3 m. Ca 4 m NNØ for fornminne 3: Fornminne 4: Røys, ganske godt markert. Nokså tydelig i terrenget. Rund med rundaktig profil. Stein såvidt synlig i SV-del av røysa. Antydning til utkasting midt i røysa. Noe utkastet stein NV for røysa. Dekket av lyng og mose. Mål: tverrmål ca 5 m, høyde ca 0,6 m. Ca 17 m ØSØ for fornminne 4: Fornminne 5: Røys, rund med avflatet profil. Nokså klart markert, nokså tydelig i terrenget. Noe stein så vidt synlig i røysas kanter. Utkastet grop midt i røysa med tverrmål ca 1 m, og dybde ca 0,3 m. Dekket av lyng. Mål: tverrmål ca 4,5 m, høyde ca 0,5 m. Ca 6 m SSØ for fornminne 1: Fornminne 6: Røysaktig steinsamling. Dårlig markert. Utydelig i terrenget. Uklar form og profil. Ingen stein synlig, men kan lett kjennes med jordbor. Dekket av lyng og mose. Mål: tverrmål ca 2 m, høyde ca 0,2 m. Ca 2 m SSØ for fornminne 6: Fornminne 7: Røysaktig steinsamling, meget dårlig markert, meget utydelig i terrenget. Uklar form og profil. Ingen stein synlig, men kan lett kjennes med jordbor. Dekket av lyng og gress. Mål: tverrmål ca 2 m. I ett med markoverflata. Ca 5 m NØ for fornminne 5: Fornminne 8: Lang røys, orientert tilnærmet NNØ-SSV. Uklart markert, lite tydelig i terrenget. Langstrakt med flat profil. Ingen stein synlig, men kan lett kjennes med jordbor. Ingen skader synlig. Dekket av lyng. Mål: lengde ca 5 m, bredde ca 2 m, høyde ca 0,2 m. Ca 1 m NNØ for fornminne 8: Fornminne 9: Røys, dårlig markert, lite synlig i terrenget. Rundaktig med flat profil. Ingen stein synlig, men kan lett kjennes med jordbor. Dekket av lyng. Mål: tverrmål ca 3 m, høyde 0,2 m. Fornminne 8 og 9 kan muligens være en lang røys, delt av en VNV-ØSØ-gående sti. Parelius beskriver (s. 18) også en sannsynlig røys på nordsiden av neset som avgrenser Sandvika mot N. Dette er naturdannelse - bar del av morene.
Begravelsesområde, ingen kjente rester etter kirke. Etter beskrivelsen i vekterruten kirkegården attribuert Margaretakirken. Denne nevnes som gildekirke av stein i Olav Kyrres saga, på seint 1000-tallet, men er også nevnt i byloven i forbindelse med varselklokke i kirkens støpul.
VÅR FRUE (STA. MARIA) KIRKE. Stavanger middelalderby. Eldste omtale av Mariakirken er rundt 1280 (Marie kirkiv, DN I:70), og sognet nevnes første gang i 1298 (DN IV:23). Sognet – og dermed kirken – er likevel langt eldre, da sognet i hovedsak besto av gårder nord, vest, sør og sørøst for byen (DN IV:122, 127, 429, 797, 799, 858, 994). Kirkesoknet omfattet det senere Hetland herred og Vår Frues sokn utenfor Stavanger by, i tillegg til sogn i byen (DN IV:38). Antallet gårder var nærmere 40 (Helle 1975:118), og de utenfor byen lå i Ask, Goa, Jåtta og Høle skipreider (NG 195). Den er eksplisitt nevnt med kirkegård (DN IV:54). Likevel var det kannikene ved Stavanger domkirke som rådet Mariakirken, med kallsrett, rett til inntektene og plikt til å holde den vedlike (jf for eksempel DN IV:23/RN II:917, IV:374). Ca. 1620 het det at tienden (12 pund korn) da lå til domkirken, i og med at Vår Frues kirke «er ødelagtt» (St.S. 86). I 1745 ble den beskrevet som følger: «Strax ved den nordre side af kirken paa kirkegaarden staar raadstuen, som er en grunnmuret ældgammel bygning, der siges at skal have været i fordums tid en kirke, kallet Vor-Frue-kirke, da et sogn fra landet, som kalles Vor-Frue sogn, dertil skulde have sorteret» (de Fine 1870:180). Kirken sto 12 m nord for domkirkens skip. Ved reformasjonstiden ble den lagt ned, og på 1590-tallet ble den bygd om til rådhus etter at den noen tiår hadde stått som ruin. På slutten av 1800-tallet ble bygningen benyttet til brannstasjon fram til den ble revet 1885. Da Hetland kirke ble etablert i 1848 ble Vår Frues sogn lagt til denne (Daae 1899:71). Mariakirken ble mot slutten av 1200-tallet rådet av kannikene, og under konflikten mellom biskop Arne og hans kapitel i 1290-årene var den ved flere anledninger åsted for dramatiske hendelser. Etter ordre fra biskopen hadde vicarius ved kirken Erik Gjest beslaglagt tiendeluten til så vel Mariakirkens prester som til bygningens vedlikehold, inntekter som lå til kannikene, og på påskedagen hadde han nektet altergang for de som ikke betalte til ham (DN IV:23). Om lag til samme tid hadde presten Salomon ved Mariaalteret i domkirken latt fjerne Mariakirkens kalk, klokker, bøker og et antall prydgjenstander, hvilket gjorde det umulig å holde messe der. I tillegg hadde han med makt dradd kanniken Kjetil gjennom kirken og over kirkegården, og deretter kastet ham i fengsel (DN IV:24, 25). Deretter lyste kannikene bann over biskopens geistlige medhjelpere, leste opp apeller til paven, og kunngjorde brev fra de pavelige dommere – alt skjedde i Mariakirken (DN IV:35-35, 38, 54). De pavelig oppnevnte dommerene påla rimeligvis biskop Arne å levere tilbake disse sakene (DN IV:26). I 1434 tilsto en rekke nordiske biskoper de botferdige 40 dagers avlat dersom de hjalp eller besøkte ecclesia beate Marie virginis in Staffuangrensi (DN IV:855), muligens fordi kirken hadde brent eller på annet vis var blitt sterkt skadet (Lexow 1958:60). I 1961 medførte en utvidelse av Håkon VIIs gate, samt bygging av parkeringshus under Domkirkeplassen, terrengsenkning i området. Fundamentsteiner i kirkens nordvegg måtte tas bort og legges tilbake igjen, slik at fortauet nå går mellom restene av kirkens langvegger. Kirken slik den ble dokumentert i 1961 var bygd i stein med rektangulært grunnplan, men koret var adskilt fra skipet ved en bred korbueåpning. Muligens ble den reist rundt 1250, med utgangspunkt i grunnplanet og de spissbuede veggåpningene. Alternativt at den fram til bybrannen i 1276 var en trebygning, og at den deretter ble nybygd i stein. Da kirken ble revet i 1885 ble det gjort flere viktige funn. For det første ei trapesformet barnekiste i grønnskifer med kroppsformet fordypning. Kista lå i jordsmonnet inne i skipet, og skjelettet var bevart. I tillegg lå det trekull i kista (Ommundsen 2003). Kistas bergart, form og indre utforming gjør det mest sannsynlig med en datering til 1100-tallet, og i tillegg viser den til en avdød med høy sosial status. Videre ble det blant østmurens fundamentsteiner funnet en mynt fra slutten av 1200-tallet, samt i grunnmuren mot vest en bautastein med runeinnskrift (Lexow 1958:60f, 1969:5-19): «Kjetil reiste denne steinen etter Jorunn, kona si, dotter til Utyrme». Innskriften er datert til tidlig 1000-tallet. Den gir ingen referanser til en kristen gravlegging, hvilket antyder at domkirken og Mariakirken ble reist i et gravfelt. Kirkens alder er usikker, og den er aldri blitt grundig arkeologisk undersøkt. Birkeli (1995:47) mener at Mariakirken ble bygd «nokså tidlig på 1100-tallet», men uten å argumentere nærmere for en slik datering. De fleste andre som har diskutert temaet mener, med utgangspunkt i bygningens stiltrekk og de skriftlige kildene, at den ble reist mot slutten av 1200-tallet (Lexow 1969:8, Helle 1975:118). Ommundsen (2003) peker på at alle de større norske middelalderbyer hadde Mariakirker, og at de var eldre enn 1200-tallet. Hun mener barnekisten kan være en mulig indikasjon på en eldre trekirke, og at steinkirken var et nybygg etter 1272-brannen. Lexow (1958:61) refererer en lokal cicerone publisert i 1868 der det hevdes at Mariakirken «var af samme Ælde som St. Olafs kirke», altså fra midten av 1100-tallet. Eldste skriftlige omtale av Mariakirken i Stavanger er rundt 1280. Det rektangulære, gotiske grunnplanet og de spissbuede veggåpningene antyder en byggetid rundt eller etter ca. 1200. Mynten inne blant fundamentsteinene har ingen sikker kontekst, og den kan likeså godt ha kommet dit under rivingen i 1885 som under byggingen. Det er likevel ikke påvist bygningstekniske forhold som skulle tilsi at det revne steinbygningen skulle være en ombygd romansk kirke, og en datering til 1200-tallet synes derfor rimelig. Flere forhold taler likevel for at det har stått en eldre kirke på stedet. For det første barnekisten som kan gis en datering til 1100-tallet. For det andre viser runesteinen i grunnmuren at kirken med stor sannsynlighet ble reist i et førkristent gravfelt. For det tredje hadde Mariakirken som den eneste i Stavanger by landsogn, hvilket er et svært alderdommelig trekk. Dette siste forholdet peker i retning av en kirke reist på 1000-tallet (Brendalsmo og Molaug 2014). Nå har også Stavanger domkirke trolig hatt en forgjenger i tre, i og med at det er påvist kristne graver fra 800- til 1100-tallet under krypten i koret (Denham et al. 2013). Macody Lund (1919:116), som ikke kjente til disse gravene, mente med utgangspunkt i at Stavanger domkirke «har en sognekirkes og ikke en Kathedrals karakter», at den «har været en større sognekirke – en fylkeskirke før den blev ophøiet til Biskopssæde». Et kjent trekk ved fylkeskirkene er at de ble reist på kronens jord, under kongens ledelse og delfinansiering, og at de ble rådet av biskopen (Brendalsmo og Riisøy 2014). I Trøndelag ble flere av fylkeskirkene i andre halvdel av 1200-tallet ble gitt videre til kannikene i Nidaros bispedømme. Kort etter overføringen ble koret eller andre elementer ved flere av disse kirkene ombygd (Brendalsmo 2006:293). At grunnen der Stavanger bispesete ble etablert lå til kronen, må vi kunne ta for gitt, samt at det dessuten lå et eldre gårdstun på stedet – slik vi finner det i Hamar og Nidaros. I et slikt perspektiv er det en mulighet for at en av de to kirkene St. Svithun eller St. Maria opprinnelig ble reist som fylkeskirke. Kanskje helst sistnevnte, om vi skal legge de trønderske fylkeskirkenes historie til grunn, i og med at kannikene hadde Mariakirken i andre halvdel av 1200-tallet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
STA. MARIA. Eldste omtale av Mariakirken er i 1217, da det ble avholdt et møte der mellom kong Håkon, Skule jarl og biskop Nikolas (Soga om Håkon Håkonsson kap 28). I 1743 ble kirken beskrevet som følger: «Frue kirke er noget mindre [enn Laurentii kirke], har et lidet taarn paa den vestre ende, som tillige med taget overalt er med blye betækket» (Røgeberg 2005:327). Da Klüwer besøkte Tønsberg i 1823 (Vestfoldminne 1967:33f) framsto Mariakirken som en utvidet romansk steinkirke med vesttårn, rektangulært skip og et langsmalt og lavere kor. Den østligste del av koret var litt lavere enn den vestligste delen. Skipet hadde inngang gjennom portaler vest i tårnfoten og i sør, mens koret hadde to portaler mot sør. Mot nord i den vestligste delen av koret hadde det stått et hvelvet tilbygg, fram til rivingen benyttet som gravkapell for familien Budde. Gravkapellet må opprinnelig ha vært bygd som sakristi (jf Wienberg 1991:31); muligens kan dette ha skjedd på 1400-tallet da Peterskirkens og Mariakirkens sogn ble slått sammen under én prest (DN XI:187, XI:203). Klüwer nevner videre en rekke inventarstykker samt gravplater som da var blitt overført fra Lavranskirken, de sistnevnte til trapper og til golv i tårnfoten. En oppmålingstegning fra 1861 (Johnsen 1929:191) viser at det fra tårnets nordøsthjørne løp en trapp opp i tårnet, hvilken trolig også ga tilgang til et rom over skipet. Den rundbuede, høye og smale korportalen vestligst i koret viser tidligromansk stil, mens den spissbuede åpningen mellom de to deler av koret viser at den østligste delen er bygd til i gotisk tid. Den forlengede del av koret har et spissbuet hvelv. Åpningen mellom tårnet og skipet er ikke avtegnet i detalj, men dens beskjedne høyde vist på snittegningen antyder en opprinnelig og romansk portal. Det samme ser ut til å være tilfellet for korbueåpningen. En arkeologisk registrering av fundamentene for kirkens tårn og deler av skipet i 2010 kunne ikke sikkert avgjøre hvorvidt tårnet var samtidig med eller yngre enn skipet (Meyer 2010), men ut fra oven anførte tolkning av oppmålingen fra 1861 er samtidighet det mest sannsynlige. Dersom det ikke opprinnelig har vært portal vest i tårnet, slik Johnsen (1929:191) mener, vil det styrke en slik antagelse. Koret i den romanske kirken har nok opprinnelig hatt apsidal avslutning. Om apsiden er primær, som ved Peterskirken, lar seg ikke avgjøre med sikkerhet. Sannsynligvis er den det, i og med at flere av kvadersteinene fra apsiden i dag i remontert form utgjør grunnmuren for det rondellformede trappehuset til en bygning som ble reist delvis over kirketuften etter at kirken ble revet i 1864, og disse steinene er hogd i bergarten tønsbergitt, en bergart som er karakteristisk for 1100-tallets kvader i Vestfold (Brendalsmo og Sørensen 1995). Dette antyder en datering av steinkirken til første halvdel av 1100-tallet. Kirken ser ut til å ha hatt kvader kun i veggåpninger og utvendige hjørner. En kartskisse fra 1822 (Johnsen 1929:192) viser at kirkegårdsmuren mot nordøst, nordvest og sørvest da i stor grad fulgte det nåværende torgets avgrensning. I vekterruten for Tønsberg 1276 nevnes at vekterne skulle «(…) hittast a krossenom» før de gikk sørøst til Olavskirken og deretter tilbake mot nordvest til Lavranskirken. I en annen variant heter det at de skulle «(…) hittas a torgeno» (NGL II:241). En vanlig antagelse er derfor at det sto et kors på byens torg, og at dette torget lå inntil Mariakirkens kirkegård i nordvest (jf Johnsen 1929:192). Kirken er orientert øst-vest, mens kirkegårdsmuren forholder seg til det middelalderske parsellmønsteret: vinkelrett på strandlinjen. Selv om dette ikke skulle være kirkegårdens opprinnelige avgrensing, viser likevel kirkens plassering på oversiden av det midelalderske Stretet at den er blitt reist i overkant av en eldre bebyggelse ned mot Byfjorden. Under der arkeologiske registreringene i 2010 ble det funnet et antall middelalderske teglstein, noe som tyder på reparasjoner eller andre bygningsarbeider ved kirken etter ca. 1250 (Meyer 2010). Meyer antyder også at undersøkelsen viser spor av en (middelaldersk) gravkjeller i tårnfoten. Prest ved Mariakirken nevnes i 1317-18 (DN XI:9), klokker i 1320 (DN IV:146), kirkeverge i 1399 (DN VII:331) og sognet først i 1380 (DN XI:68). Det ser ut til at Mariakirken i tillegg til bysogn også hadde landsogn på nordøstre Nøtterøy (Brendalsmo 1994:73). Seinest rundt 1450 var Maria- og Peterskirken ett sognekall (DN XI:187, XI:203), og Peterskirkens eget prestebol mistet ved det sin funksjon som bosted for prest (jf St. 66). Mariakirkens prestegård var på slutten av 1300-tallet blitt gammel og noe falleferdig (DN VII:331), og fra andre halvdel av 1400-tallet holdt presten til i en byggård kalt Stinsgård (DN V:763, XI:302). I 1481 var en kannik ved domkirken i Oslo sogneprest for de to kirkene, og han fikk bo i en gård som kirken eide mot å svare årlig leie, samt ved sin død – som han hadde lovet – å overlate til Mariakirken de nye bygninger han hadde reist på stedet (DN XI:247). I 1743 fantes en tradisjon om byens tidligere bestand av kirker: «Her udi byen findes nu ikkun 2de kirker, den eene kaldet Frue, og den 2den Laurentij kirke, hvis ælde, eller naar samme ere bygte, ingen veed, eller findes noget om, men der meenes at her i gamle dage skal have været 7 kirker, foruden klostre» (Røgeberg 2005:324f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo - ny tekst 2016)
Romansk sogne- og gildekirke, først nevnt i 1181, men kan ha blitt bygget på 1130-40-tallet. Flere byggefaser, slektskap med byggehytten ved domkirken i Lund. Kirken på tyske hender frem til 1766, deretter overdratt kongen. Kirken restaurert ved Chr. Christie 1863-76. Gildehus S på kirkegården.
GRAN ST. NIKOLAI OG ST. MIKAEL (hovedkirke) samt GRAN STA. MARIA, gnr. 167 Gran prestegård (Gran sogn). Mariakirken ble i 1328 (PN 133) betegnet som capella, og i og med at Nikolaikirken trolig var fylkeskirke – og dermed sognekirke – faller det urimelig å anta at Sta. Maria var anneks under St. Nikolai i og med av avstanden de to imellom er ca. 20 meter. Muligens kan kapellet ha fungert som privatkapell (oratorium) for stormennene på Gran, men alternativt kan den ha vært kirke for et bondegilde på Hadeland. At den skulle ha vært bygd som klosterkirke er mindre sannsynlig jfr. dens opprinnelige korsformete grunnplan. Sven Rosborn argumenterer imidlertid for et klosterlignende anlegg i Mariakirkens første tid (Rosborn 2013:80-82). Steintårnet sydøst for Mariakirken ble etablert som støpul 1861-1863. Tårnets 3. etasje i tre er et yngre tilbygg. I middelalderen var steintårnet et hjørnekastell i en ringmur. Denne omkranset begge kirkene med kirkegård. Noe tilsvarende anlegg på landsbygda i Norge kjennes bare fra Trondenes i Harstad kommune, Troms. (Ekroll 1995:186; Rosborn 2013:45f). Kannikedømmet på Gran må ha vært et av de viktigere i Norge, for i 1434 anbefalte kong Erik til pave Eugenius IV sin kapellan Olaf Nilssøn, kannik i Hamar og sogneprest på Gran til biskop i Bergen etter Arnold Klemetssøn (DN I:747, jfr. VII:393, I:745, 746). Etter presten Palne er det bevart et segl fra et brev i 1407 (DN II:597). Seglet har omskriften «Seglet til Palne Håkonsson», og det har en avbildning av en alterkalk; etter Alv Karlsson som titulerte seg prestæ a Gran ok Vagha (1477, DN II:903) med motiv en alterkalk (Nyqvist 2013). Under biskopens visitas i september 1594 ble menigheten formanet å reparere kirkegården ”som er sommesteds forfalden, och haffuer verit en skiøn mur omkring” (JN 286). Det ser ikke ut til at det ble ført bygselrett i Gran prestegjeld på 1570-tallet, hvilket gjør det vanskeligere å benytte skyldparter i anneksenes kirkestedsgårder som indikasjon på tidligere prestebol.
På 1570-tallet benevnes kirken både som Grannss Hoffuitt Kiercke som Kallis S: Nicolaj Kiercke (St. 187) og som grans Hoffuitt Kiercke som Kallis S: Michaels Kiercke (St. 188). I første halvdel av 1600-tallet ble St. Nikolai benyttet konsekvent (St. 189ff). Under biskopens visitas i september 1594 ble menigheten formanet å reparere kirkegården. (07.11.13 Jan Brendalsmo/Jan-Erik G. Eriksson)