Nåværende kirke i Nesset, en langkirke i tømmer, står på (gnr. 29) Eidsvåg (BL 111-5-1), dit kirkestedet ble flyttet i 1878. Middelalderkirken sto på (15) Rød (Rjoðar), ca. 5 kilometer ut Langfjorden mot vest. Kirken på Rød ble revet i 1885.
Beskrivelse fra lokalitet:
Benediktinerkloster, trolig opprettet ca 1100 og viet St.Laurentius. Beleiret og nedlagt 1537. Bygningene forsvant under festningsverkene fra 1600- og 1700-tallet. Hovedtrekkene i anlegget kjent, men teori om rundkirke ikke bekreftet.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Klostermurer under senere bygninger og under marknivå. Påvist fint hellelagt gulv i kapitelsal? i Ø-fløyen, mål 9,5 x 5,5 m. Funnet murfragment til Ø delen av koret? i klosterkirken, murrester fra S- og V-fløyer, gravplass i N og brønn i klostergårdens SØ hjørne.
Fra SKE:
Beskrivelse:
Utomhusarealet på Munkholmen har mange historiske lag, fra munkenes virksomhet, til den militære utbyggingen først på 1600-tallet og senere på midten av 1800-tallet og under 2. verdenskrig.
Trær og større vegetasjon inne i festningsområdet mangler historisk forankring. Slik vegetasjon kan gi økt fukt og fuktinntrengning pga. røtter, skygge, løvfall mm. Denne vegetasjonen bidrar også til å endre opplevelsen av kulturmiljøet.
Utomhusområdet ble lyssatt i 2002.
Området har automatisk fredete arkeologiske kulturminner og hele øya, bortsett fra den nyere utstikkeren mot nord, er fredet. Området er vist i kart over Trondheims middelalderby gjort gjeldenede av Riksantikvaren fra 31.03.2009.
Nyere konstruksjoner i eller på automatisk fredet grunn omfattes ikke av den eksisterende fredningen. Det vil si at f. eks. rester av kanonstillinger ikke er automatisk fredet (kml §4). Inngrep og arbeider i grunnen er allikevel søknadspliktige for å beskytte kulturminner og kulturlag.
Historikk:
Munkholmen har historie tilbake til 1100-tallet og kan inndeles i følgende historiske perioder som hver har satt preg på utomhusarealene:
1. Nidarholm kloster (1100-1537),
2. Munckholm festning "Bastionfortet" (1658-1825),
3. Munkholmen sjøfort "Polygonfortet" (1825-1893),
4. Batterie Munkholmen tysk luftskytsbatteri (1940-1945)
5. Munkholmen friluftsområde (1993-).
ST. NIKOLAI, Gnr.234 bnr.7. Kirken ble fremgravd og fjernet ved graving for Smålensbanen i 1877-78 (Blix 1879). Det er ikke funnet rester etter den ved senere arkeologiske undersøkelser i området (Molaug 2011). Eldste omtale av Nikolaikirken er i 1240, i forbindelse med militære kamper i Oslo (Og da dei kom over, stansa dei mellom Austre stretet og Nicolaskyrkja, Soga om Håkon Håkonsson kap 231). I samme kilde (kap 333) heter det at «[Kongen] let byggje ei borg på Åkeberg i Oslo og let henne sidan føre til Nicolaskyrkja». Utgiverne har oppfattet dette slik at kong Håkon trolig oppga borganlegget på Åkeberg og benyttet steinene til et nytt (borg-) anlegg ved Geitabru, ikke langt fra Nikolaikirken (jf. Fischer 1950:22f). Det var Blix som dokumenterte de ruinene som Fischer seinere identifiserte som restene av Nikolaikirken (1950:92f). Kirkens grunnplan slik denne framstilles hos Blix og Fischer består av et rektangulært rom, og hvor det mot vest ut fra langveggene løper to murstykker i få meters lengde. Det er uklart om disse murstykkene fortsatte inn i sjaktkanten da Blix dokumenterte dem, og at de således kan ha hatt et tverrgående murløp som forbandt dem noe lenger vest. I så fall har vi en meget langstrakt bygning delt i to rom med en tverrgående vegg midt på. Fundamentene viser en steinbygning orientert så noenlunde i retning øst-vest og ikke i forhold til datidens streter, og det må være en rimelig tolkning at den har vært en kirke – også med hensyn til dens størrelse og byggemateriale. Kirkens rektangulære form uten et mindre og smalere kor antyder en datering til rundt 1300, noe som ikke finner støtte i at kirken eksisterte allerede før 1240. Forklaringen er mest sannsynlig at den på et tidspunkt er blitt om- eller nybygd, at den tidligere kan ha vært en stavbygning, eller mer sannsynlig en steinbygning med den sedvanlige romanske grunnplan. Trolig kan denne om- eller nybyggingen tidfestes til rundt 1400. I biskop Øysteins jordebok er det notert der det redegjøres for Nikolaikirkens inntekter: «Ϸessar iardar lagde biscop Øystein til kirkiunnæ ϸa hon bygdiz» (RB 293). Det finnes kun én Oslobiskop med dette navnet i middelalderen, og det er Øystein Aslaksson (1386-1407). At biskop Øystein påtok seg dette ansvaret rundt 1400 åpner for den muligheten at Nikolaikirken i sin tid var blitt reist av en av de tidligere biskopene, og at det lå til dette embetet å råde kirken. Det finnes en rekke testamenter fra seinmiddelalderens øverste elite som begunstiget Nikolaikirken på linje med de andre kirker og klostre i Oslo (DN II:75, 85, III:160, V:512, 835, VI:306). Gavene var tilsvarende hva andre kirker fikk: penger, voks, kyr og tjære, men også et fat til handvask (munnlaug) og et vannkar – men i motsetning til disse fikk ikke Nikolaikirken landskyldparter. Jordeboka viser at kirken har eid slike, men sett i forhold til de andre kirkelige institusjonene i Oslo lå det svært få skyldparter til Nikolaikirken rundt 1400: fem parter til mensa og tre parter til fabrica (RB 293). Prest ved kirken nevnes ved noen få anledninger, alle før Svartedauen (DN III:87, 146, XXI:2), men det ble fortsatt ført inntekter til både prestens underhold og kirkens vedlikehold så seint som rundt 1400 (RB 293). Forklaringen er trolig at kirken etter ca. 1400 ble betjent av presten ved en av de andre bykirkene – og da muligens Halvardskirken. Det er kjent at det lå gravplass til kirken på slutten av 1300-tallet (a stræteno væstan at Nikulos kirkiu garde, DN XI:73), noe som også antydes på Fischers uttegning av Blix´ dokumentasjon. Det ser også ut til at Nikolaikirken hadde sogn, og muligens inkluderte dette områder utenfor byens takmarksgrense, ut fra formuleringene i et brev fra 1297 om at fiskerier i Bekkelaget lå i Nikolaikirkens sogn (DN XXI:2). I så fall er det et alderdommelig trekk som antyder at Nikolaikirken bør være etablert seinest tidlig på 1100-tallet. Dette er med på å bygge opp under sannsynligheten for at den dokumenterte steinkirken nok har hatt en (eller flere) forgjenger(e). Kanskje er det slik at Nikolaikirken rundt 1400 gikk over fra å være en regulær sognekirke til å bli et kapell med sjeldne og spesielle messer. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112)
Kongsgårdskirke/kapell ved kongsgården S i byen. Skal være bygd av kong Øystein i begynnelsen av 1100-tallet. Funn av rikt dekorerte bygningssteiner, brukt til reparasjon av domkirken etter brann i 1531, kan evt. stamme fra Nicolaikirken.
Nicolaikirken nevnes første gang i 1160, sies å ha grunnlagts av kong Eystein. Uklart om sognekirke eller gildekirke, muligens en kombinasjon av begge. Tårn nevnes i 1227, S-portal i 1338. På Scholeus stikk fra ca 1580 er den en ruin av en steinkirke med stort V-tårn. Ruinen revet ca 1600 og kirkegård og kirkegrunn leiet ut. Opplysninger om funn i kjellere av dekorerte steiner fra Nikolaikirken. Ikke synlig over bakken, uklart hvor mye som kan være igjen av murer og kirkegård.