ODDA, gnr. 29 (=60) Prestegarden (= Odda) (Odda sogn). Nåværende kirke bygd 1870 står på (gnr. 60) Prestegarden, hvis opprinnelige navn er Odda (NG 443). Den middelalderske steinkirken ble revet i 1870. Kirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Den hadde portaler vest og sør i skipet og korportal mot sør. Veggåpninger og hjørner var i kleberkvader. Fra kirkens nordvestre hjørne er bevart to kleberhoder, det ene med krone og det andre med enslags lue. Et kors i kleberstein har trolig stått på gavlen (Bendixen 1904:531ff). Middelalderkirken sto lenger nede på kirkegården, rett overfor Grand hotell. Kirkegården var omgitt av en steingard. Samtidig med rivingen av kirken ble kirkegården utvidet mot sør med 1000 m2, hvor den nye kirken ble plassert, og i 1901 ble kirkegården ytterligere utvidet med 10 m bredde langs hele østsiden. Kirkegården ble nedlagt noen år etter at ny gravplass ble opprettet i 1916, og en av de siste gravlegginger fant sted i 1938 (Kolltveit 1962:399, 1970:62ff). Ca. 1330 lå det bra med skyldparter til mensa i tillegg til åbølet, men kirken tok kun tienden sin (item tæker kirkian viðr sik tiund sina), samt at de kyr den eide var det presten som dro inntektene av – øvrige kyrinntekter gikk til lampe, kjerter og lys (ved?) et Mariaalter (BK 80a-b). Likevel er det trolig at det på denne tiden ikke var egen prest ved Odda kirke. Således i biskop Audfinns brev av 1329 om pavetiende fordelt på de forskjellige prester og kirker, mangler for tre kirkesteder presiseringen ”firir sik ok kirkiu sina luki prester”. I stedet heter det kun ”af Jona dale Vikoeyium ok Odda halfa mork (DN I:206), hvilket bør forstås som at det da ikke var egne prester ved disse kirkene. I 1521 var det kun 18 skattepliktige bønder i Odda sogn (Olafsen 1903:16). Ca. 1660 er det ikke eksplisitt ført landskyld til fabrica ved Odda kirke, men trolig er denne innbakt i fortegnelsen over fabricagodset til hovedkirken på Ullensvang all den tid dette er ført som Summa paa forschreffuenne sogneprestens aarlighe wissze rennte och jndkompst aff Vllindzvangs sogner (JBB 227ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48).
Lokalisering av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: ODDEN, gnr. 38 Odden (Brattvær sogn). Eldste omtale av kirken er i 1589 (Odden kircke, Thr.R. 70). I 1661 ble kirken på (gnr. 38) Odden omtalt som en stavkirke, uten tårn eller spir, utvendig bordkledd og med et lite våpenhus, høvelig godt vedlikeholdt av almuen. Gravplass for sognelyden ved Odden og Veien kirker var i 1661 ved Brattvær kirke. ¿Eldre mennesker hevder imidlertid at Odden brukte Korsholmen som gravplass i en tidsperiode¿. Tidlig på 1700-tallet blåste kirken ned, men det ble ikke reist ny kirkebygning på stedet. Til erstatning for kirkene på Odden og Brattvær ble det i 1881 bygd kirke inne på Smøla på (42) Skarpnes (Berg 1989:166ff, Skjølberg 1967, Wullum & al. 1992). De tre større øyene Odden, Korsholmen og Urholmen danner sammen med en rekke mindre øyer og holmer en tett gruppe, og som må ha gitt utmerkede havneforhold. På Korsholmen finnes det fortsatt bebyggelse, mens det på de to andre øyene kun er merket av en rekke ruiner på ØK. Øygruppen ligger ut for Smøla i vest. I 1589 var Odden anneks under hovedkirken på Aure, og den ble betjent hver tredje helligdag av en residerende kapellan i fiskeværet Brattvær noe lenger nord (Thr.R. 70). I 1520-21 skattet 14 mann i Odhen fiskevær, de fleste med sølv, noen få med råskjær og mange med begge deler (NRJ II:64f).
ODDERNES (hovedkirke), gnr. 38 Prestegården (Oddernes sogn).Eldste omtale i de skriftlige kilder av en kirke på (gnr. 38) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Oddernes (NG 9), er rundt 1620 (Odrenes hoffued kiercke, St.S. 217). Likevel er de eldste deler av den nåværende steinkirken langt eldre, da denne ut fra stiltrekk kan tidfestes til første halvdel av 1100-tallet. Det har stått en trekirke på stedet før steinkirken ble reist, nevnt ved en innskrift fra midten av 1000-tallet på en runestein som tidligere sto på kirkegården. Her heter det at en gudsønn av Olav den hellige lot reise den første kirken på stedet. Den romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apside. På 1630-tallet ble skipet forlenget mot vest og dets areal dermed nær fordoblet (Ekroll 1997:245). Sakristiet på korets nordside ble bygd til tidlig på 1800-tallet. Middelalderkirken har flere kvadersteiner med figurer i høyt relief samt annen «dekor», noe som det er svært få av steinkirkene på Agder som har. 5 september 1429 var biskopen og to kanniker trolig på visitas på Oddernes (DN IV:837, 838). Rundt 1620 var Oddernes hovedkirke med annekser på Vennesla, Sangesland/Øvrebø og Hægeland (St.S. 217f). Til samme tid ble det ført en fortegnelse av kirkens inventar, og der nevnes det at i kirkens alter var et låst skap (op.cit.). Dette var for oppbevaring av utstyr til messen. Kirken står på en stor odde mellom utløpet av Otra i vest og Topdalsfjorden i øst. Under Prestegården hører (38/2) Prestøya og under Kongsgårds parseller (43/82) Lahelle. Oddernes var i vikingtid og middelalderen krongods (Stylegar 2006:270f), noe som kan antyde at den er blant de gamle hoved- eller fylkeskirker. Navnet Kalkheia et stykke nordvest for kirken kan antyde kalkbrudd for produksjon av mørtel til kirkebygget. Rett nord for kirken heter det Presteheia og i nordøst renner Prestebekken. Ute på odden sør for kirken, der Otra munner ut i havet, finnes navnene Prestvika, Kirkebukta og Galgebergtangen. Kirken er reist i nordkanten av et meget stort gravfelt, og i området er det funnet en rekke andre spor av jernalderbebyggelse (Sødal & Stylegar 2004). (kartreferanse: BK 004-5-2). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirksteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Eldre beskrivelse: På kirkegården, øst for kirka, støtte graveren på seks steinsatte kokegroper, nesten to meter under overflata. På kirkegården er det gjort arkeologiske funn (trolig fra utsletta gravhauger): Sverd og øks fra 7-800-tallet, funnet 1925, dessuten sverd og øks fra 900-tallet, funnet 1924, og dessuten spydspiss fra 900-tallet, funnet 1955.
Kulturlandskapstype: Gammel slåttemark og dyrket mark.
Ligger på den NNØ-SSV-gående strandterrasse, ca 20-25 m over havet:
Fornminne 1: Steinring (R1, Km1). Den er bevokst med torv og lyng. En elv renner gjennom i V-Ø-retning. Havet i øst og fjellskrent i vest. Den ligger 11 m N for elva og 30 m Ø for en stein. Steinringen er rund, diameter er ca 3 m. Består av flate steiner ca 30-50 cm i diameter. Den ligger på en løsmasserygg med en liten skjæring mot elva. Muligens spor etter avslag? 50-150 m S for elva:
Fornminne 2: Tre steingjerder (Km2), som ligger vest for tidligere dyrket mark. Steingjerdene er laget av rullesteiner, og er opptil 1/2 m høy (se bilde nr 4,5,10). I tidligere dyrket mark:
Fornminne 3: To nyere tids tufter (Km3). Tuft 1 ligger ca. 19 m nord for hus 1 og tuft 2 ligger 9 m sørvest for gjeterhytta. Tuft 1 er rektangulær, orientert Ø-V. Lengde ca. 8 m, bredde ca. 5 m, dybde 1/2 m. Bevokst med gress. Vises som forsenkning i vollen. Tuft 2 er rektangulær, orientert Ø-V, 6 m N for tuft 1. Lengde ca. 7 meter, bredde 6,5 m, dybde 1/2 m. Det er spor etter steinmur. Er en fjøstuft. Bevokst med gress.
2019: Kartfesting basert på beskrivelse sett i lys av ortofoto og terreng. Må kontrolleres i felt for nøyaktig geometri.
2021: Enkeltminnegeometrier lagt inn fra LIDAR-data og lokalitetsgeometri noe endret for å samsvare. Steinsetninga er noe uvisst plassert. Steingjerdene vanskelig å bestemme. Må kontrolleres og innmåles i felt.
OGNA, gnr. 12 (=95) Ogna (Ogna sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 95) Ogna er i 1442 (Ogna kirkiu, DN II:748). 8 november 1347 var biskop Guttorm av Stavanger på Ogna og utstedte vidisse av et brev fra kong Magnus (DN II:286), og mest sannsynlig skjedde det i forbindelse med en visitas ved kirken. Den middelalderske steinkirken hadde rektangulært grunnplan uten innsnevring for koret. I 1840 ble kirken forlenget mot øst med et tømret kor, samtidig som 1600-tallets våpenhus ble erstattet med et tretårn. Kirkens vestportal, dens tidligere østvindu samt en åttekantet døpefont kan datere kirken til nærmere 1300. Som kirken på Sola har også Ogna kirke fungert som seilmerke (Lexow 1958:63f). Ca. 1620 var Egersund hovedkirke med Ogna som anneks. Tienden ble svart på vanlig vis ved begge kirker (St.S. 274f). Kirken fikk tilbygd nytt kor og vesttårn i 1839. Kirkegården er blitt utvidet i 1856, 1877, 1887, 1927 og i 1943, slik at den pr. 1950 nådde helt fram til riksvegen (Lindtjørn 1950). På slutten av 1900-tallet er det blitt bygd til kirken ei «kirkestue» sørover fra koret og deretter i vinkel mot vest. Kirken står som del av gårdstunet ved nordbredden av Ognaåna der denne renner ut i havet. I 1521 lå Ogna som anneks til kirken på Varhaug, for da ble en gård i Ogna sogn sagt å ligge i Varhaug prestegjeld (DN VIII:499). Ca. 1620 var Egersund hovedkirke med Ogna som anneks (St.S. 274). 8. november 1347 var biskop Guttorm av Stavanger trolig på visitas på Ogna (DN II:286). På kirkegården ligger fragmenter av en sannsynlig middelaldersk gravstein. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21- oppdatert tekst 2016)
Beskrivelse overført fra ID 14805:
Kirke og kirkegård: 1): Kirken. Middelaldersk steinkirka, skipet er oppført i stein med et vindu på sørsiden og to på nordsiden. Hvitkalket utvendig. Skipet er det eneste middelalderske del av kirkebygningen. Våpenhuset og tårnet i vest, koret og sakrestiet i øst er alle oppført i tre og er tilbygget senere. 2): Kirkegård: Kirkegården er flere ganger utvidet slik at avgrensninger av den opprinnelige middelalderkirkegarden i dag ikke lar seg påvise i terrenget. Mot V avgrenses kirkegården i dag av RV 44, mot N og S av to gårdsveier, hvorav den nordlige er den opprinnelige veien Ogna. Hellvik mot øst er det nylig foretatt en utvidelse av kirkegården og her avgrenses den av dyrketmark. 3): Inntil nordveggen av våpenhuset ligger to fragmenter av mulige middelalderske gravstein. TIDLIGERE FUNN PÅ GÅRDEN: AmS Aksj. nr. 1984/39 funn fra kirkegravning.
OL, gnr. 4 (= 229) Kjerkol (Kvam sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Ooell/Ool k., OE s. 46, 84). Kirken skal etter tradisjonen på stedet ha stått på bnr. 1 av (gnr. 229) Kjerkol, på ei lita hylle i terrenget kalt Kjerkreita og som nå er omgitt av gårdsveier på tre sider. Veien på oppsiden av tuftområdet er den gamle veien inn til Snåsa. Det er svært grunt jordsmonn på stedet, og det kjennes heller ingen tradisjon om gravlegging eller kirkegård her. På 1930-tallet kunne det fortsatt observeres et steinfundament for en vest-øst orientert bygning på denne hylla. I 1589 ble kirkene på Ol og Kvam overført som anneks fra Snåsa til Stod prestegjeld. Da Schøning besøkte prestegjeldet i 1774 var Ol kirke forlengst nedlagt: “Kirkhool Capell (blev nedlagt) omtrent Aar 1692 efter visse kongelige Commissariers Anordning”. Etter nedleggelsen inngikk Ol sogn i Kvam, men Stod prestegjelds grenser forble de samme. Muligens ble ikke kirken på Ol revet umiddelbart etter påbudet i 1692: “I 1774 skriver futen Gunnerus i sin ‘Efterretning om Inderøens fogderi’: ‘I gamle tider har på gården Kirckol stået en kircke, men samme er for lang tid siden nedrådned og delvis bortflyttet.’ Dette tyder på, at kirken, iallfall en tid, har fått stå til den tok til å råtne ned”. Det finnes også tradisjon om at materialer fra kirken ble gjenanvendt andre steder. Ol kirke hadde på 1600-tallet ingen tiendeinntekter, kun avkastningen fra fem kirkekyr (Brendalsmo 2006:652f m/ref.). Det finnes ingen indikasjoner på et tidligere prestebol til Ol kirke. På Kjerkol er det blitt oppbevart fragmenter av et vindu med blysprosser som etter tradisjonen skal ha hørt til i kirken. En stor flat steinhelle som menes å ha vært alterplate i kirken ligger gjenanvendt i et uthus på Vestre Kjerkol (Taraldsen 1938). Det er tidligere ikke kjent at det skal ha vært fornminner på Kjerkol, men i følge gårdbrukerne her er det på Østre Kjerkol blitt funnet et leggbein av menneske ved jordarbeider og på Vestre Kjerkol en tømret kiste (Taraldsen 1938). I begge tilfeller er dette i noe avstand fra der kirken skal ha stått. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkeststeder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. - Skal enl.sagaen ha bitt oppført av Harald Gille, nevnes deretter 1181, 1194 og 1198. Ant. stavkirke, har eksistert frem til reformasjonen. Alle spor forsvunnet i 1600-årene.
Beskrivelse fra Kirke:
Stavkirke, ingen arkeologiske spor.