Kirkerruin, identifikasjonen usikker. Muligens fransiskankonventets i Trondheim klosterkirke. Konventet opprettet på 1300-tallet og skal ha overtatt eldre kirke. Klosteret brant i bybrannen 1532. Spor etter klosterbygninger S for kirken skal ha blitt påvist i 1900. Annen tolkning sognekirken Korskirken. Kirkegården på N-siden av kirken utgravet i flere omganger.
OLAVSKLOSTERET. Stavanger middelalderby. «Ellers har i gamle tider i Stavanger været to klostre, nemlig St. Pers, beliggende hvor endnu kalles St. Pers gjærde, nær hos hospitalet, og St. Olavs kloster under kleven, hvor ovenfor St. Ols kilde ligger; samme grunn, saakallet St. Ols klostergrunn, blev solt 1667» (de Fine 1870:201). Daae (1899:286f) mente klosterkirken muligens kan ha fungert som en av byens sognekirker etter at Martinskirken ble lagt ned på reformasjonstiden. Olavsklosteret (mest trolig benediktinere, i og med at anlegget er nevnt med en barneskole i 1160) ble etablert tidlig på 1100-tallet, muligens av den første Stavangerbiskopen, englenderen Reinald, som selv var benediktiner. Formålet kan ha vært å skape en støtteinstitusjon for bispesetet da det var nyetablert, med oppgaver i det liturgiske liv ved katedralen og den geistlige undervisningen der, og i prestetjenesten i bispedømmet generelt. Anlegget ble reist sørvest for domkirken, trolig noe i utkanten av bybebyggelsen. Siste omtale av klosterbrødrene er i 1236 (Helle 1975:110f), og anleggets videre historie er uklar. Kirken ble rundt 1290 betjent av to brødre fra Utstein kloster (DN IV:16, RN II:789), og alt tyder på at kommuniteten ble overflyttet til Utstein kort før 1280 (Helle 1975:114). Kirken var i bruk gjennom hele middelalderen, men i 1577 ble det gitt tillatelse til å benytte den som steinbrudd (NRR II:223): «Desligeste maa og skal forne Forstandere til forne Domkirkes Bygnings Behov lade bruge hvis gammel Steen, som til overs er af det gamle St. Olafs Kloster der udi Byen, som er nedbrudt». På 1700-tallet ble det anlagt fattigkirkegård der klosteret lå, og denne var i bruk til inn på 1800-tallet (Helle 1975:111). Klostergrunnen og dets eiendommer gikk på 1200-tallet over til Utstein kloster, og fortsatt i 1783 betalte domkirken grunnleie til Utstein for fattigkirkegården kalt «St. Olufs Grundleie» (Daae 1899:71). «St. Olavs grunner» i Stavanger tilhørte Utstein kloster til reformasjonen, og fulgte den sekulariserte gården der like til 1799. I 1665 var de 25 i tallet, og lar seg gjennom senere kilder lokalisere til strøket omkring klosteret, fra Torget til Olavskleiva og nord for dette strekket, ned mot Vågen (Helle 1975:113). Ruinene er i dag ikke synlige over bakkenivå. Det er ikke gjennomført regulære arkeologiske undersøkelser av klosteret, men bruddstykker av ruinen ble observert i 1843 (Helle 1975:111). (Kildegjennomgang toil registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 . oppdatert tekst 2016)
Kulturlandskapstype: Utmark. 165 m NØ for R12 (eget skjema), 50 m V for flomålet: Fornminne: Gammetuft (R13), lyngvokst, rund med svake voller, diameter 4 m usikker.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av klosteret er uavklart. - Dominikanerkonvent, omtalt første gang 1247. Anlegget brant i 1528 og ble deretter brutt ned. Klosteret er aldri blitt påvist.
Beskrivelse fra Kirke:
Aldri arkeologisk påvist.
OLDEN, gnr. 6 (=87) Måri (Olden sogn). Eldste omtale av kirkestedet er da presten nevnes i 1308 (Kol de Alda, DN IV:79). Kirken nevnes ca. 1330 (kirkian j Alda, BK 12b). En kirke bygd 1759 står fortsatt på (gnr. 87) Måri, på auren der Oldeelva munner ut i Nordfjord. Dette er en tømmerbygning med korsformet grunnplan. Den ble bygd til erstatning for en liten langkirke i tømmer reist i 1746, men som blåste ned i en vinterstorm i 1757. Før det hadde det stått en middelaldersk stavkirke på samme tuftsted. Utgravninger under koret på nåværende kirke i 1969 viste grunnmuren etter stavkirken, som hadde et skip på 11 x 7 m og et kor på 6 x 7 m. Olden nye kirke ble bygd på (88/1) Brynestad i 1934, om lag 1 km sør/opp langs Oldeelva (Aaland 1932:105ff, Aaraas & al 2000a:134ff). Kirkegården rundt gammelkirken benyttes fortsatt. Ca. 1330 lå det godt med landskyld til mensa men til fabrica kun én part (BK 11b-12b). Ca. 1600 lå Olden som anneks under hovedkirken på Innvik (JBB 111ff). På gården er det gjort gravfunn fra vikingtid (båtgrav) (Aaland 1932:49). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: ONA, gnr. 5 Husøy (Sandøy sogn). Eldste omtale av en kirke på Ona er i 1589 (Thr.R. 65f). I 1625 sto Onen Capell til nedfalls og det lå ingen landskyld til kirken. At kirken på Sandøy til samme tid ikke nevnes kan antyde at denne da var så forfallen at det ikke ble holdt preken der. Samme mangel på omtale finnes i prostens beskrivelse i 1664. Kapellet på Ona ble revet og gjenoppbygd på Sandøy i 1708, også fordi Ona hadde vært så å si folketom siden stormflod i 1670. I 1786 var kapellene på Sandøy og Harøy heller forfalne, og i 1812 ble det bygd ny kirke på Sandøy til erstatning for den gamle kirken der, og samtidig ble Harøy kirke nedlagt og menigheten overført til Sandøy kirke. Folk på Ona hadde siden 1708 søkt kirke på Sandøy. Presten på Sandøy hadde ”fiskeværsteneste” på Ona, og da særlig i perioden februar-mars, og tjenesten bestod i preken og bibellesing (Øverland 1962:8ff). Kirkebygningen skal ha stått inne i fiskeværsbebyggelsen ved den nåværende havna, og det skal ikke ha vært gravplass til den. Helt sør på Ona, på bnr. 1, 2, ligger en gravplass, men denne skal være fra nyere tid. Kort nordøst for gravplassen heter det Kabelskjeret, hvilket skal ha sammenheng med ilandføring av strømkabel. (Oppdatert tekst i 2015)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Eldste omtale av en kirke på Ona er i 1589 (Thr.R. 65f). I 1625 sto Onen Capell til nedfalls og det lå ingen landskyld til kirken. At kirken på Sandøy til samme tid ikke nevnes kan antyde at denne da var så forfallen at det ikke ble holdt preken der. Samme mangel på omtale finnes i prostens beskrivelse i 1664. Kapellet på Ona ble revet og gjenoppbygd på Sandøy i 1708, også fordi Ona hadde vært så å si folketom siden stormflod i 1670. Kirkebygningen skal ha stått inne i fiskeværsbebyggelsen ved den nåværende havna, og det skal ikke ha vært gravplass til den.