RANEM (OVERHALLA), gnr. 44 Haugom/45 Ranem (Ranem sogn). Eldste omtale av kirken er i 1326 (Ranhæims kirkiu, DN III:144), men den har et krusifiks fra slutten av 1100-tallet (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Den romanske steinkirken står på skillet mellom (gnr. 44) Haugom og (45) Ranem. Den har rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor. Den har kvadermarmor fra et lokalt brudd i veggåpningene og utvendige hjørner. Bygningens grunnplan ser ut til å være stukket ut som et enhetlig foretagende, da alle hjørner har rette vinkler, skipet ligger i rett forlengelse av koret og grunnmurene har et enhetlig preg. Likevel er koret trolig murt opp som et selvstendig ledd først. Ut fra stiltrekk ved dekorkvaderen er det rimelig å anta at kirken er påbegynt tidlig på 1100-tallet og ferdigstilt kort etter 1150. De eldste myntene som ble funnet under utgravningen av kirken kunne dateres til andre halvdel av 1100-tallet. På et tidspunkt er golvnivået i korets østre del blitt hevet med ett trinn, slik vi også finner det ved kirkene på Værnes, Sakshaug og Alstahaug. Vi kan ikke tidfeste dette arbeidet i Ranem kirke, men det skjedde kanskje på samme tid som i disse øvrige kirker, på 12- eller 1400 tallet. Da H. Christie undersøkte lagene inne i kirken i 1959 ble det registrert stolpehull eldre enn den stående kirken. Disse var for få og sto for spredt til at det kunne trekkes sikre konklusjoner. I ettertid holder likevel Christie (pers.kom.) det for mulig at de kan stamme fra en eldre trekirke på stedet. Utgravningen viste at steinkirken må være reist på en form for oppfylling. De eldste golvlagene i kirken lå direkte på et lag av marmorflis fra byggetiden og derunder fulgte mørke og faste jordmasser i både skip og kor. Disse massene hadde dannet terreng da kirken ble bygget. Terrengmassen viste klare tegn på å være utsatt for utvasking under åpen himmel over lang tid, men lagene kunne ikke være urørt naturbakke, for massene hadde tydelig lagdeling med humusholdige skikt som viste at de måtte være påført i flere omganger. Kirkegårdsgraverne kunne i 1993 bekrefte forekomsten av disse lagtypene på 1,5 m dyp både øst og nordøst for kirken. Christie konkluderte i 1959 med at forhøyningen skyldtes “en omfattende oppfylling en gang lenge før kirken ble bygget”. Siden det ikke kunne dokumenteres entydige spor etter en eldre kirke enn den stående mente han at oppfyllingen måtte ha andre årsaker. Oppfyllingen kan ha to forklaringer. Kirken kan enten være bygd på en kraftig plattform av jord, slik tilfellet ser ut til å være for Oddernes kirke i Vest-Agder. Alternativt kan kirken være bygd oppe på en meget stor gravhaug, slik tilfellet er med kirker som bl.a. Nesland kirke i Telemark og Gjerdrum i Akershus – begge 1100-talls kirker. Uansett er det klart at Ranem kirke er blitt reist midt inne i et førkristent gravfelt, og det er fortsatt mulig å skille ut 2-3 gravhauger inne på kirkegården øst og nordøst for koret. Ranem kirke var i 1589, 1597 og 1774 hovedkirke i Offuerhalds gielt. Hele tiden lå kirkene på Skage, Grong, Romstad (Høylandet) og Gløshaugen (Harran) som anneks. I 1818 ble Sævik sogn overført fra Fosnes til Overhalla prestegjeld, Grong ble utskilt som eget prestegjeld med Harran og Høylandet i 1820, og Namsos ble eget prestegjeld med Sævik i 1860. Ca. 1900 var Overhalla eget prestegjeld med Ranem som hovedkirke og Skage som anneks. Kirken brant i 1899 og ble bygd opp igjen året etter, men den ble fullstendig restauret først på slutten av 1950-tallet (Brendalsmo 2006:670ff m/ref.). En omtale av Ranem i 1647 tyder på at gården enten var gammelt krongods eller tilhørte kirkens fabricagods, da det her heter at Ranum haver alltid ligget under prestebolet efter bevilling (Flotten 1968:450f). Trolig var gården krongods, på samme måte som nabogårdene (utskilt fra Ranem) Haugom og Svenning, og dette blir noe nær bekreftet ved at Ranem var det sted der sysselmannen skrev sine brev i 1411 (DN III:602) og 1509 (DN XI:609). Eldste eksplisitte omtale av et prestebol til kirken er likevel i 1589 (Thr.R. s. 76). Erkebiskop Aslak Bolt skulle ha 5 overnattingsdøgn på Ranem under sine visitaser: Item i raneime i øfre halfuo v næter (AB s. 115). Schøning (II:145f) observerte følgende fornminner i området ved Ranem kirke i 1774: “Ved Gaarden Ranum, som nu bestaaer af 3de Gaarde, have ligget 2de store runde Høie, men som nu, formodentlig ved Pløining ere næsten jævnede med Jorden. Hos dem ligge endeel mindre (note: Tæt ved Kirkegaarden, eller ei langt derfra, ligger især en stor aflang Haug, som man kalder Thrond-Haugen, af en Thrond, som der skal ligge begraven [...] Ved den ligge et Par runde Haue. Elven har brudt saa nær her ind, at den har borttaget en Kant af den lange Høi)”. I tillegg fant Schøning (II:150) på gården Grande hvor presten bodde “en aaflang, rundagtig Steen, af hvid Marmor eller Kalk-Steen”. Steinen hadde presten bragt med seg fra Ranem, og Schøning mente den hadde stått på en av kirkens gavler. Det er nok snarere tale om en av de mange fallosformede steinene vi finner på førkristne gravplasser fra eldre jernalder (jfr. Sandnes 1965:136). Siden steinen nok kommer fra gravfeltet på Ranem bekrefter det i så fall gårdens høye alder.
(Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU, RA sak 06/02235-70).
Nåværende kirke på Ranes ble reist i 1869 etter at det var enighet om at det ikke svarte seg å utbedre en eldre tømmerkirke (Hyldbakk 1957:130ff, 1959:131ff). Et eldre kirkested lå på Skei, jf. ID 215307.
RAULAND, gnr. 33 (=136) Nystog (Rauland sogn). Nåværende kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan, står på (gnr. 136) Nystog (Rolland nedre 1665, Roeland Nystue 1723). Den ble reist til erstatning for en eldre stavkirke revet 1801 (Berge 1940:160f), trolig på samme tufta. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Nystog også (dagens gnr. 32=135) Rauland nordre (Kvomme, Rolland øvre 1665) kunne regnes til opphavsgården Rauland i tiden da kirken ble reist. På 1570-tallet var gården delt i flere bruk, derunder Rolannd, Røffland øffre og Røffland sønndre (St. 219f). På 1570-tallet lå det en større skyldpart (4 bismerpund ørret) i Rolannd til mensa ved Vinje hovedkirke (St. 219), en indikasjon på et tidligere prestebol ved Rauland kirke. 16 september 1499 var prosten på Rauland, trolig i visitas (DN XII.265). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Kirken stod trolig på et jorde på Refsum søndre kalt Kirkejordet (NK 167). I 1393 ble det ikke ført verken prestbol eller mensalgods til kirken, og det lå kun to skyldparter til fabrica (RB 442). Det lå heller ingen bygselparter i Refsum til mensa ved Skedsmo hovedkirke på 1570-tallet (St. 127f) og som kunne ha indikert et tidligere prestbol til Refsum kirke. Den ene av de to skyldpartene til fabrica i 1393 hadde Thordr a Rifseimi da nylig skaffet kirken for midler fra dens fabrica-kasse, noe som nok viser at kirkestedsgårdens eier samtidig var kirkeverge. I en note til fortegnelsen over landskyld til kirkens fabrica i 1393 har utgiver påpekt at det her opprinnelig ser ut til å ha vært skrevet prestækkiunn ¿ ikke vmbota (RB 442). Dette viser at biskopen på 1390-tallet hadde lagt kirken som anneks til Sørum hovedkirke. Den må likevel ha blitt lagt ned på 1500-tallet for i 1590-årene stod den øde (JN 9).
REIN, gnr. 83 (=56) Reinskloster (Rissen sogn). Rein var en av de sentrale lendmannsgårder gjennom det meste av middelalderen. Eldste omtale av en kirke på (gnr. 56) Rein er i 1589 (Thr.R. s. 71), da den lå som anneks til sognekirken på Alshaug i Stadsbygd (Reens-Annex ligger fra h:k: j mijll wdi norduest) og ble betjent annenhver helligdag. Den eldste kjente kirken på Rein var en stavkirke. Den ble ifølge Schøning (I:280) revet rundt 1650, for på dette tidspunkt hadde en byggmester ved navn Palle reist en ny kirke på stedet: “Den forige [kirke] var en af de saa kaldte Stav-Kirker”. At nybygget stod ferdig i 1650 bekreftes ved en synfaring dette året. At det har stått en kirke på Rein, eldre enn den som ble reist i 1649, bekreftes videre ved at det i 1932 ble dokumentert graver under grunnmuren for kirken fra 1649 (Bjørgan 1932:5). Det er ikke belagt prestebol til Rein kirke i middelalderen. I 1898 ble kirkestedet på Rein bestemt flyttet til (gnr. 19=120) Føl noen kilometer nordøst for Rein (CH 131-5-4), og Rissa ble eget sogneprestembede, dog med det i 1863 nybygde kapellet på Melland (Lensvik) som anneks (Helland 1898:57, 88). Samtidig ble den gamle kirken revet. Nåværende kirke på Rein er en kopi av 1649-kirken, reist på den gamle kirketuften i 1932 og finansiert gjennom en gave fra forfatteren Johan Bojer (Bjørgan 1932:37). Kirken på Rein var en av flere kirker i Trøndelag som i middelalderen ikke hadde inntekter fra eget jordegods (Dybdahl 1990:84). Schøning skrev om de synlige fornminnene på Rein gård (I:278): “Samme Skiæbne [nedrevet] maae de gamle Bautasteine have havt, som paa denne Gaards Marke formodentlig have staaet, eftersom her findes en stor Mængde af gamle Kiæmpe-Høie, med mindre de i ældre Tiider skulde være anvendte til Kloster-Kirkens, Klosterets eller nu værende Kirkes Bygning”. Rygh (1880:44) utdyper dette bildet av et stort gravfelt nedunder åsen ved kirken. Det er i dag ingen synlige fornminner i nærområdet rundt kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlsmo, RA sak 06/02235-70)