SKAFSÅ, gnr. 54 (=132) Koldkjenn (Skafså sogn). Wille noterte på slutten av 1700-tallet: ”Skafse Kirke er en liden net Trækirke, ganske smuk inden i, malet efter Bonde-Facon” (Daae 1882:177). Nåværende kirke, en langkirke i tre vigslet 1839, står på (gnr. 132/2) Kyrkjebø under (54=132) Koldkjenn. Den skal være reist på samme tuft som en eldre stavkirke revet på 1830-tallet (Nenseter 1962:3). ”Kyrkja var bygd umkring ei mast. Dei laut upp med tauger og drage den ned. Dei høyrde dunen yver heile kyrkjebygdi då denne fall. Rundt kyrkja var svalgangar. Tiljone i desse var lause. Under der fann dei mange småborn gravlagde. Desse kistone var heilhola med skreilok” (Gravir 1939:32). Ifølge kirkegårdsgraver Bjarne Moen er det gjennom årene ved graving for graver funnet i alt tre kraftige rundtømmer (lengde ¾ m, diam. om lag ½ m) i nordre hjørne av kirkegården, ca. 1 m ned i bakken. Samlet kan disse vertikale stolpene antyde rester av en rektangulær bygning, eller en klokkestapel. På 1570-tallet lå det skyldparter (1 tønne korn) i Skabssøe og (1 tønne korn) i Prestegardt och Assmundtzagger til mensa ved Moland hovedkirke (St. 222), og der sistnevnte part viser at det tidligere var prestebol til Skafså kirke. Wille noterte på slutten av 1700-tallet: ”Naar man gaar du af Porten til Kirke-Gaarden, staar der paa høire Haand en Rune-Sten. Udenfor Kirkegaarden staar der opreist en del flade stene i Form af Bautastene, hvorunder de formodentlig have begravet Personer, som vare uværdige til christen Jord. Note: Aabenbar Misforstaaelse. Stenene have høist sandsynlig været bestemte for den kirkesøgende Almues Heste” (Daae 1882:178). ”I Skafså ligg den gamle gapestokken nedgraven under ei stor steinhelle i kyrkjeporten (…) Den eine steinhesten stend enno på muren like ved kyrkjeporten, medan den andre er nytta til lok i ei veite like ved (Gravir 1939:34f). Under Seltveit ligger (bnr. 3) Klokkarkåsi, men navntes alder er usikkert. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirksteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
SKAGE (HUNN), gnr. 13 Hunn (Skage sogn). Eldste omtale av kirken er i 1507 (Skaga kirkia i offuer halffuo Nommedal, DN X:298), men sognet nevnes 1432-34 (Hunnar sokn, AB s. 87). I følge kirkeregnskapene på midten av 1600-tallet var den da stående kirke på (gnr. 13) Hunn en stavbygning. Denne var for liten og ble derfor forlenget noe mot vest. Trolig ble ikke denne utvidede kirken revet før i 1726, da en laftebygning ble satt opp på samme tomt som den forrige kirken. I 1903 ble det igjen oppført ny kirke på Skage, den nåværende, og da litt til side (nord/nordøst) for den gamle kirken inne på kirkegården. Også denne var en langkirke av tømmer. I 1589 var Skage kircke anneks under hovedkirken på Ranem. Sognepresten skulle besørge tjeneste ved Skage kirke hver femte helligdag. Også i 1597, 1774 og 1909 var Skage anneks under Ranem. Biskop Nannestad noterte i 1750 at kirkegården på Skage, i likhet med de fleste andre trønderske kirkegårder, var avgrenset ved en (forfallen) kirkeplank og ikke en steinmur. Årsaken til vekslingen fra 1430-tallet og tidlig 1500-tallet mellom sognenavnene Hunn og Skage er mest trolig at (nåværende gnr. 10) Skage er utgått av (13) Hunn i løpet av seinmiddelalder som selvstendig driftsenhet. Gårdsgrensa går midt gjennom kirken, selv om både kirke og kirkegård i dag ligger på (13/71) Hunn – rimeligvis etter arronderinger. Schønings kart over landskapet ved Skage og Hunn viser at kirken på 1770-tallet sto få meter vest for gårdsgrensa mellom Skage og Hunn, på Skages grunn (Brendalsmo 2006:674f m/ref.). Det er en indikasjon på et tidligere prestebol til kirken på Skage, i og med at bygselen til (14) Belgvoll med 1 øre i skyld – en gård utskilt fra Hunn/Skage i tidlig nytid – i 1661 lå fullt ut til mensa ved Ranem kirke og ble bygslet bort. Skage kirke ble, som Ranem kirke (gårdene Ranem-Haugom med sistnevnte som den yngste), reist i/ved et førkristent gravfelt, og gården Skage bør som nevnt være sekundær i forhold til dette. At navnet på kirken er skiftet over fra Hunn til Skage kan muligens skyldes at sistnevnte gård på slutten av 1400-tallet ble den sosialt og politisk ledende enheten av de to. Schøning noterte i 1774 følgende om fornminner på Skage (II:157): “Ved Gaarden Skage, ligger ogsaa nogle faae, af bemeldte Høie”. I følge Groven (1968:43ff) skal det ha vært fire gravhauger på Skage samt 40 på Hunn fordelt på tre gravfelt. På Schønings kart (Berg & Sinding-Larsen 1968:113f) er det avmerket en nærmere 3 m høy bautastein under 100 m sørøst for kirken. Det er i dag ingen synlige fornminner i området nærmest kirken på Skage. Området mellom skolen og kirken heter Kjerkøkra (Groven 2003:14). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
SKATVAL, gnr. 41. 42 Skatval (Skatval sogn). Kirken står på (gnr. 42) Kirkeskatval. I tiden 1670-1692 ble en eldre kirke på Skatval kraftig om- og påbygd, men i 1767 måtte denne gi plass for en ny langkirke av tømmer og som i 1854 ble utvidet med tverrskip i øst slik at grunnplanen ble korsformet. 1767-kirken hadde i utgangspunktet rektangulært skip (19,5x8,5 m) og smalere, rektangulært kor (7x5,6 m). Nåværende langkirke av tømmer, reist rett ved siden av og sørøst for den gamle, ble innviet i 1901. Kirken har fra 1589 og fram til etter 1900 ligget som anneks under Værnes hovedkirke (Brendalsmo 2006:554ff m/ref.). I følge Rønningen (2001:81) sto 1767-kirken i nåværende kirkegårds nordvestre hjørne, om lag 40 meter nordvest for nåværende kirke. Hvor middelalderkirke sto er uvisst, men trolig har den stått nord for nåværende kirke mellom denne og kirkegårdsmuren i nord. Dette er det høyeste punktet på kirkegården og dermed en sannsynlig plassering for den eldste kirken. Det er ingen indikasjoner på et tidligere prestebol til kirken på Skatval. Skatval kirke er ved flere sagn knyttet til kirker på (23-25) Ner-Holan, (50-51) Hegge, (55-57) Fløan, (71-75) Auran og (44-45) Forbord. Kun for de to siste har vi bevis for deres eksistens. Schøning har ingen opplysninger om fornminner ved kirkestedet Skatval. Heller ikke fra nyere tid (Leirfall 1970:171) finnes det registrert løsfunn eller gravhauger. Det er i dag ingen synlige fornminner på eller ved gårdstunet eller kirken, men drøye 100 m vest for kirken ligger rester av et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70 - teksten oppdatert 14.1013 av Jan Brendalsmo).
SKAUN ST. OLAV (?), gnr. 35 (=70) Vennegjerdet (Børseskogn sogn). Den middelalderske steinkirken står på (gnr. 70) Vennegjerdet. Ven kirke er den eneste rent tidliggotiske steinkirken i Trøndelag. Den er oppført av bruddstein men med kleberkvader i veggåpningene og de utvendige hjørner, og kleberen stammer fra to lokale brudd. Portalene er stilmessig svært homogene, men korets portal mot sør har en noe svakere spissbue enn skipets tre portaler. Dendrokronologiske dateringer av tømmer fra koret i Ven kirke spenner over et tidsrom fra 1252 (stillasstokk) til 1270-71 (takkonstruksjonen). Dette står i sterk kontrast til tidfestingen av stilelementer fra portalene, og som antyder at steinkirken ble påbegynt kort etter 1170 og stod ferdig kort tid etter 1200. Trolig er takkonstruksjonen blitt skiftet ut i andre halvdel av 1200-tallet. Dedikasjonen baserer seg på at kirkens storklokke var tilegnet St. Olav og er således langt fra sikker. Lokal tradisjon hevder at steinen til kirken er brutt lokalt, og at den ble hogd til på en plass kalt Gildeskålhaugen omlag 200 m østnordøst for kirken (Brendalsmo 2006:506ff m/ref.). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Ven k: i Skogn, OE s. 35), men kirken har en alterfrontale datert til seint 1100-tallet/første halvdel av 1200-tallet. I og med at gården Ven i seinmiddelalderen lå halvt til erkesetet og halvt til kirkens prestebord, kan vi her ane et bondeeie i høymiddelalderen. Verken Schøning eller andre har observert fornminner ved kirken på Ven. Man skal likevel være oppmerksom på enkelte av steinene i sokkelen på skipets sørside. Trolig er disse gjenanvendte bautaer fra hedenske graver. En av dem er brukket, begge parter ligger der fortsatt, og bautaen må opprinnelig ha vært over 4 m lang. Det er i dag ingen sikre gravhauger eller andre synlige fornminner i kirkens nærmiljø, men enkelte lave forhøyninger på kirkegården vest og nordvest for kirken kan være rester av gravhauger. Lokal tradisjon hevder at steinen til kirken er brutt lokalt, og at den ble hogd til på en plass kalt Gildeskålhaugen omlag 200 m østnordøst for kirken. Det skal være på denne haugen at Klüwer (1823a:112) observerte et rektangulært bygningsfundament med dimensjonene 25x8,8 m (40x14 alen), omgitt av store gravhauger. Han tolket dette som restene av et gildehus ”da Stedet endnu kaldes Gildeskaalen”. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkiekgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Kulturlandskapstype: Gammel innmark.
Selvika var bebodd inntil krigen. Brukene ble ikke tatt opp igjen etter evakueringa i 1944.
70 m SSØ for fornminne (R2, Km4 eget skjema [ID 27908]), 20 m N for flomål:
Fornminne 1: Gammetuft (R3, Km1), rektangulær med ytre mål 10 x 6 m, orientert N-S med døråpning fra sjøen mot N. Kraftige voller og sannsynligvis yngre enn 100 år. 20 m Ø for fornminne (R3, K5, (1)):
Fornminne 2: Gammetuft (R3, Km2), rektangulær med ytre mål 13 x 6,5 m, orientert Ø-V. Kraftige voller.
Det er naturlig å tolke lokaliteten i Bærvika som to bruk. Det første bruket utgjøres da av K1-K4 hvor K3 utgjør en tidligere fase. K5 og K6 ligger vendt i en annen retning hvor K5 kan være fjøs og K6 boliggamme i et selvstendig bruk. Uansett utgjør lokaliteten et inntakt kulturlandskap og bevaring kunne vurderes.
Forøvrig ser man fra veien kulturminner i form av gammetufter på hele strekningen fra Selvika til Kokelv og her gjenstår mye registreringsarbeid. Mye synes gjort gjennom SEFRAK, men dette materialet er gjennomgående svært vanskelig å lokalisere da nesten intet er kartfestet.
2019: Kartfesting basert på beskrivelse sett i lys av ortofoto og terreng. Må kontrolleres i felt for nøyaktig geometri.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Det er uvisst hvor på gården kirken stod, og trolig gikk kirketomten tapt da gården og ca. 200 mål jordvei ble tatt i et jordfall i 1768 (NK 167). Det ble ikke ført opplysninger om kirkens landskyld i RB i 1393, og i 1400 ble det notert at det dette året ikke ble gjort noe regnskap for kirke eller prest på Skea (RB 560). Det lå heller ingen bygselparter i Skea til mensa ved Sørum hovedkirke på 1570-tallet (St. 118f) og som kunne ha indikert et tidligere prestbol til Skea kirke. Kirken ble trolig lagt ned på 1400-tallet da den ikke er nevnt etter 1400. At sognet nevnes 1412 trenger ikke være avgjørende for hvorvidt kirken fortsatt var i funksjon.
SKEDSMO (hovedkirke), gnr. 22 Vollen nordre (Skedsmo sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt vesttårn. Kirken ble omfattende forandret 1858-64, og av middelalderkirken står bare skipets langmurer tilbake i full høyde (NK 168f). Kirken står på (gnr. 22) Vollen nordre, et bruksnavn trolig oppstått rundt 1600 (jfr. NG 267). Opphavsgården i tiden da kirken ble reist het trolig Skedsmo (jfr. NG 264) og må i tillegg til Vollen nordre ha bestått av (dagens gnr. 21) Skedsmovollen og (37) Skedsmo forrige prestegård. Til sammen utgjør dette gårdsvall det meste av arealet oppe på et avgrenset platå i ravinelandskapet. Skedsmovollen kaltes i 1594 Kierckeuold (NG 267). I 1393 ble prestbolet ført som prestboleth alt uten navn men med skyldstørrelse (RB 409), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. I 1400 skulle det gjøres åbud på prestbolet årlig med referanse til en to år gammel dom. Samtidig het det at biskopen under visitas skulle ha 2 nattleger firi Skæidizmo, 1 nattlege firi Nytiiudal ok Hakadal, og at han årlig tok (samlet) 6 huder i katedratikum av de tre kirkene (RB 559f). I 1426 og 1433 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Skeidzmo (DN IV:829, VI:448). Biskop Gunnars tilstedeværelse på Skedsmo 5 mars 1454 skyldtes trolig visitas. Kirken har en romansk døpefont i kleber og en St. Olavsfigur fra første halvdel av 1200-tallet (NK 172f). Bruk under den tidligere prestegården er (37/2) Korset, hvilket trolig kan henspeile på et kors reist i friluft ved kirken, og (37/15) Prestmosen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)