SKEI (OGNDAL), gnr. 39. 40 (= 175. 176 - nytt gbnr 486/1) Kjerkskei (Ogndal sogn). Eldste omtale av en kirke er i 1533 (Skeide k., OE s. 46, 83), men den har dessuten deler av en døpefont i granitt datert til 1250-75 (Solhaug 2000:83). I følge Schøning ble det bygd ny kirke på (gnr. 175) Kjerkskei i 1664. Det er likevel mulig at det kun var snakk om en ombygging av en eldre trekirke, slik vi finner det for flere andre kirker på denne tiden. Trolig er koret i nåværende kirke en rest av skipet i den kirken som stod der fram til 1664. På fotografier fra rundt 1900 ser vi at Skei kirke ikke har sakristi øst for koret, så koret fra gammelkirken er uansett ikke bevart. Schøning karakteriserte kirken på følgende vis i 1774 (II:98): “Skey Kirke er vel ogsaa en Træebygning, men rummelig, opbygd paa ny igien 1664, og har et smukt Taarn. Begge Kirker [Henning og Skei] ere takte med Bredder”. I og med at kirken er en laftet tømmerbygning, og Schøning i 1774 karakteriserer den som rummelig, taler mye for at det stående kirkebygg faktisk ble satt opp på 1600-tallet. Gjennomgangstonen hos Schøning i de tilfeller hvor han observerer en stavkirke er at disse er svært små og mørke. Helland mener byggeriet i 1664 resulterte i et nybygg på samme sted som den foregående kirkebygning. Det nåværende vesttårnet ble reist i 1911. I løpet av somrene 1879 og 1880 ble hele den gamle delen av kirkegården planert “ved dugnad”. I 1589 lå Skedtz kircke som anneks til Mære hovedkirke i Sparbu prestegjeld. Skei var fortsatt anneks under Mære i 1774 og i 1909 (Brendalsmo 2006:638f m/ref.). Det finnes indikasjoner på et tidligere prestebol til Skei kirke, ved at et av brukene på Skei var fordum Embedsbolig for den residerende Capellan (Kraft 1835:110). Ingen av topografene har opplysninger om fornminner på Skei. Det er likevel allment kjent at det finnes flere gravhauger og -røyser på gården (Aarholt 1994:237). Rett utenfor kirkegårdens nordvesthjørne ligger det fortsatt en stor gravhaug, og i en rekke mot gårdstunet vest for kirken ligger ytterligere fire-fem hauger øverst på en liten bergrygg. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-70).
SKI, gnr. 131 Rullestad (Ski sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Kirken er blitt omfattende forandret ved at den i 1860 fikk bygd til et vesttårn, der nedre del er i stein og i 1934 et sakristi i stein øst for koret (NK 25f). Kirken står på grunnen til (gnr. 131) Rullestad, tidligere Skede prestegord (jfr. NG 46). Opplysninger om prestbol eller andre landskyldrettigheter til Ski kirke mangler ca. 1400 (RB 115), men det forhold at Prestegaardenn vdj Skie sogenn på 1570-tallet lå med bygsel til mensa ved Kråkstad hovedkirke (St. 7 jfr. DN XXI:1022-23) viser at det tidligere var prestbol ved Ski kirke. I og med at det ikke er kjent prester ved kirken må den ha blitt betjent fra en annen kirke, trolig Kråkstad, allerede i andre halvdel av 1300-tallet. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Rullestad også (dagens gnr. 77) Ski, (76) Skiseng og (116) Klokkerud, samt muligens (78) Herusti, (79) Midsjø og (80) Lunde kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 2 nattleger firi Skæides kirkiu og han tok 4 huder i katedratikum (RB 549). Kirken har en romansk døpefont i kleber (NK 29). Kirken ble bygd i et større gravfelt, og rester av dette finnes fortsatt tett ved kirken i øst og sørøst. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråden av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21)
Etter den store bybrannen i 1886, som ødela den gamle korskirken på Handelstovert fra 1777, ble det bygget ny kirke på dagens kirkested i 1894. Jf. Skiens gamle kirkested ID 212638.
Skiptvet kirke er en middelaldersk steinkirke med rektangulært skip og kortere og lavere, rett avsluttet kor i øst. Skipets gavler, våpenhuset i vest og sakristiet i øst er av tre. Opprinnelig hadde kirken klokketårn i vest, men den øverste delen av tårnet er revet. Åpningen mellom skip og tårn ble utvidet etter en brann i 1762, slik at tårnfoten ble en forlengelse av skipet. Korbuen har også opprinnelig vært mindre, men på 1700-tallet ble den utvidet i hele korets bredde. På mønet over skipet sitter en åttekantet takrytter. Både tårnhjelmen og de skrånende veggene er tekket med kobber. I kirkens nord-vegg finnes en blokk med en skålgrop, denne har id 21819.
Bortsett fra prekestolen og altertavlen fra 1760-tallet, ble hele kirkeinteriøret fornyet i 1895. Deretter ble interiøret restaurert ved arkitekt Harald Sund og maleren Ulrik Hendriksen i 1937. I den anledning ble murene hvitkalket og galleriene forandret, og kirken fikk nytt korskille, ny prekestolhimling, døpefont og nye kirkebenker. Ingenting av middelalderens inventar er bevart.
Altertavlen fra 1768 ble tilbakeført til Skiptvet kirke fra Norsk folkemuseum i 1937. Storfeltet har et maleri av Nattverden, signert Albert Lobech, og under bildefeltet står innstiftelsesordene. Vingestykkene er i akantusbarokk med bånd og løvverk. Oppsatsen på toppen og ørnehodene øverst på akantusvingene er av nyere dato.
Kilder:
Christie, Håkon og Sigrid: Norges kirker, Østfold II, Oslo 1959
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993
SKIPTVET STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 56 Skiptvet prestegård (Skiptvedt sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor og som opprinnelig hadde vesttårn (NK 309f) står på (gnr. 56) Skiptvet. Gården var bruksdelt i 1401 (RB 173) og har i ettertid fått seg tillagt flere gårder (NG 85f). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten navnegården Skiptvet trolig også (dagens gnr. 57) Karlsrud med (57/10) Vestgård ha hørt under opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1401 ble prestbolet ført som prestboleth uten navn men med skyldstørrelse (RB 173), rimligvis et bruk av Skiptvet (jfr. DN I:487). I 1400 het det at det skulle gjøres åbud på prestbolet men hyppighet ble ikke presisert. Samtidig lå biskopen her visiterande ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 566f). 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Skygzthueit (DN IV:829). I februar 1376 var trolig sira Haluarde Gudlæifssyni profastenom j oefra lutanum Borgasyslu på visitas på Skiptvet (DN V:289), og 28. mars 1384 Haluarder Gudlæifs son korsbroder j Oslo ok profaster j Eidzberghs profastdoeme (DN I:487). Få hundre meter sørvest for kirken ligger restene av hva som må ha vært et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21)
SKJEBERG (hovedkirke), gnr. 22 (=1022) Skjeberg prestegård (Skjeberg sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og rektangulært, smalere kor står på (1022) Skjeberg prestegård. Muligens kan den ha hatt en apsidal koravslutning på et tidlig tidspunkt. I løpet av middelalderen ble den utvidet mot øst og vest og framstod med rektangulært grunnplan (NK 133f). I 1397 ble prestbolet ført som prestbolet uten navn og med skyldstørrelse, rimligvis en part i Skialberghi nedræ gardenom, for samtidig ble det lagt en skyldpart i Skialberghi øfræ gardenom til det eksisterende prestbolet (RB 507, jfr. NG 239). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper kan det se ut til at Skjeberg er skilt ut fra (dagens gnr. 23-26=1023-1026) Vik. Begge er store gårder, og trolig er utskillingen skjedd i tiden før kirken ble reist. Skjeberg kirkes plassering ligner mye på hvordan også Slagen kirke i Vestfold er plassert: på en markant liten rund ås midt i et landskap som i middelalderen må ha vært svært fuktig. I tillegg ligger det store gravhauger få titalls meter fra begge kirkene. Skjeberg kirke har en døpefont i kleber datert til ca. 1125-50 (NK 141). Det finnes to runeinnskrifter fra 1300-tallet i koret: «Dette huset er viet vår Herre og hans moder Maria og apostelen Peter» og «Denne steinen gjorde Botolv steinmester».
SKJEE ST. PETER OG ST. PAUL, gnr. 106 Borge søndre (Skjee sogn). Den romanske steinkirken, som har tilnærmet kvadratisk skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor (Brendalsmo 1990:52), står på (gnr. 106) Borge søndre. Til en samlet gård Borge må foruten Borge søndre iregnes (dagens gnr. 104) Skarpe-Borge og (105) Bals-Borge. Kirkens navn er ifølge Rygh opprinnelig et gårdsnavn *Skeiðhaugar, men denne må tidlig ha blitt utpartet og gårdens navn gått over til sognenavn allerede i middelalderen (NG 190f). Kirken står på Raet, helt på vestsiden der det skråner bratt ned mot innsiden av moreneryggen. Korets østvegg står nesten ute i veibanen, og dette veiløpet er trolig eldgammelt. Samtidig utgjør veien grensen mellom Borgegårdene i vest og (gnr. 73) Gjennestadgårdene og (74) Sundby/(75) Langlo i øst. Utfra gårdsnavnstyper, lokaltopografi og gårdsgrensenes løp i området rundt kirken er det rimlig å anta at disse gårdene – og trolig flere – kan ha utgjort en opphavsgård *Skeiðhaugar i tiden da kirken ble bygd. Det ble ikke ført prestbol til kirken 1398, og det ble heller ikke ført skyldparter i ovennevnte gårder først i fortegnelsen over mensalgods (RB 60). Derimot lå det på 1570-tallet bygselparter i såvel Gennestadt østre som i Borge sønndre til mensa ved Stokke hovedkirke (St. 74), hvilket kan være en indikasjon på et tidligere prestbol ved Skee kirke. I 1401 skulle biskopen under visitas lligge firir Stokka Skedofuæ ok Arnadal iij neter og han tok (samlet) 6 huder i katedratikum (RB 568). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Kulturlandskapstype: Utmark. 800 m S for Hamna, 200 m NNØ for elveutløpet til Hamnevatnet, 10 m N for elvebrinkenog midt i stien opp til vatnet: Fornminne: Åpen steinalderboplass (R1). I stien lå her et par avslag i chert og kvarts, et med retusjering/bruksspor. Et prøvestikk 5 m N for stien ga også avslag.
SKJERSTAD, gnr. 35 (etter 2005 Bodø kommune 235/4), Skjerstad (Skjerstad sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 35) Skjerstad er i 1589 (Skierstad kircke, Thr.R. 82), men sognet er nevnt allerede i 1390 (Skirasta sokn j Salte, DN VI:331). I 1633 skal en ny tømmerkirke med korsformet grunnplan være ”bygd opp utenpå den gamle”. Denne nye kirken ble revet i 1759 etter å ha blitt reparert gjentatte ganger. De eldste kirkene sto på Skjerstad ”på samme sted som våningshuset i dag står, slik at koret var under vestenden av nåværende hus. Jf. ID 151036 og ID 73851. Under koret var en kjeller med mange barnegraver i små bulkister. Lenger vest, under selve kirken, var det enkeltgraver i mengdevis. Utenfor var det kirkegård, og man har ved gravninger her funnet skjeletter og kister”. Kirken bygd 1759 ble innviet same året. Den var blitt reist 3-400 m vest for der den gamle som sto ved prestegårdstunet. Den var en korsformet tømmerbygning med sakristi inntil koret i øst, våpenhus i vest og et lite tårn over korsskjæringen. I 1848 ble det bygd ny kirke på samme sted, men denne brant i 1873. Nåværende kirke, en langkirke i tømmer, sto ferdig på branntomta i 1877 (Berg 1975:105ff, Hagemann 1889:5ff). På den gamle kirkegården er det ved forskjellige jordarbeider funnet tre romanske gravplater med kors i høyt relieff samt ytterligere to forsenkede kors på den ene. I tillegg er det funnet en alterplate i stein og den nedre del av et hjulkors i stein – alt fra 1200-tallet (Simonsen 1991:44f). I 1750 beskrev biskop Nannestad kirkegården som ”ganske forfalden uden Indhægning” (Wolff 1942:4). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).