Fornminne: Gravhaug, størrelsen var litt vanskelig å beregne nøyaktig på grunn av snø, men er omtrent 10 m i diameter. Avkjørselen er også bygd helt inntil haugen på haugens nordside. På sørsiden der haugen er uberørt er høyden 70 cm. Haugen er bevokst med oreskog og graskledd stein. Den har en nedsenkning på 3 meter i retning fra riksvegen mot fjellet. På den siden av haugen som vender mot fjellet står en stein som kan være oppreist. Den stikker 65 cm opp fra bakken og er knust på toppen. På den siden som ligger mot riksvegen ligger en stein som antagelig er kommet dit i et ras. Området rundt haugen fra avkjørselen til grovura ser ut til å være brukt som oppslagsplass for ved.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette:
SMESTAD KAPELL, gnr. 32 Smestad (Vestre Aker sogn). Eneste omtale av kapellet er på 1590-tallet (JN 5): ”Disligiste eth capel vid Smidtzstad aff træ, oc den staar endnu nogit aff, som man kand see hinder, oc der holtis ocsaa prædicken i hinder, alt mens Aggers kircke vor wferdig”. Det foreligger ingen opplysninger om hvorvidt det lå jordegods til denne kirken, eller om det regulært var prest til den. Området består i dag av tett boligbybebyggelse og det er også fjernet en del av terrenget i nordkant ved fremføring av Monolittveien. I tiden 1157/58-1170 ble Smestad solgt fra biskop Thorstein i Oslo til cistercienserne på Hovedøya, og dette ble stadfestet av biskopene Helge (1170-90) og Nicolas (1190-1225) (Reg. 1355-57). Bowitz (2009:60) mener dette kjøpet var uttrykk for klosterets behov for å etablere en avlsgård (grangie) nær Oslo by i et rikt jordbruksområde. Siden kirken ikke er nevnt med landskyld fungerte den trolig som grangiekapell. At Jens Nilssøn på 1590-tallet skriver at den tidligere ble benyttet for prekener mens Aker kirke ble reparert, kan ha sammenheng med en omtale i 1532 der Aker kirke blir beskrevet som plyndret av Hr. Mogens Gyldenstjerne (røffue clostered oc kircken [på Hovedøya] alt thett ther i war saa wsparligen att thett er icke well christeligt oc tesligest haffuer hand ladett giortt mett Agherskircke, DN IX:688).
SNARUM, gnr. 159 Prestegården (Snarum sogn).
En stavkirke på (gnr. 159) Prestegården ble i 1663 utvidet med to tverrarmer slik at kirken fikk korsformet grunnplan, og denne ble erstattet av en ny kirke med tilsvarende grunnplan 1702. Den nye kirken ble reist på samme sted som den forrige. 1869 ble en ny kirke i tegl bygd rett sør for/inntil kirkegårdsmuren og tømmerkirken revet. Kirkegården ble utvidet 1839, 1909, 1928 og 1944 (NK 334, 343). Det ser ut til at gravkapellet tvers av veien for kirken står om lag der den eldre kirken sto. Nåværende kirke står på (gnr. 159/20) Prestegården. Eldste omtale av prestebol ved Snarum kirke er 1604 (Prestegaardt, NG 247), men rimeligvis er den eldre enn dette. Det lå ingen bygselparter i noen av de ovennevnte gårder til mensa ved Heggen hovedkirke på 1570-tallet (St. 203) og som kunne ha indikert et prestebol til Snarum kirke i middelalderen. Det er likevel mulig at slik part ble ført, men dette kan ikke avgjøres da Prestegårdens opprinnelig navn ikke er kjent. Kirken er ikke nevnt i RB, og eldste omtale er fra 1570-tallet, da brevet fra 1466 er falskt (NG 244). På 1590-tallet ble det holdt tjeneste i kirken kun hver fjerde søndag (JN 350). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
SEGÅRD, gnr. 114 (=220) Kvisgård (Snertingdalen sogn). Ifølge de eldste kirkeregnskapene var middelalderkirken et stav- eller reisverksbygg med svalgang. I 1617 ble koret nybygd i samme teknikk, og tilsvarende ble et sakristi tilføyd i 1652. I 1781 ble det bygd ny kirke i laftet tømmer og med korsformet grunnplan. Den gamle kirkegården ble utvidet i 1840, og i 1903 med et 12 m bredt jordstykke mot nord. (Bugge 1953). Det er uklart hvorvidt denne ble reist på samme sted som den eldre kirken. En arkeologisk undersøkelse på kirkens branntomt 1995 viste at det ikke var spor av eldre kirker under den brente. Lokal tradisjon hevder at gammelkirken stod noe nordvest for den som brant, noe utenfor kirkegårdsområdet. Kirken lå på slutten av 1500-tallet som anneks til Sigstad (Biri) hovedkirke (St. 175, JN 300). Nåværende kirke står på (gnr. 220) Kvisgård. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
VINJE (SNÅSA), gnr. 50 Vinje (Snåsa sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Vinie k., OE s. 46, 84). Kirken på (gnr. 50) Vinje var nok opprinnelig en romansk steinkirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Den ble bygd i bruddstein med kvader kun i veggåpningene. Sparsomme bevarte stiltrekk, mureteknikk og det forhold at harde steinsorter (lokal marmor) er benyttet, gjør en datering til 1150-80 sannsynlig. Sogneprest Nils Mortenson Lund skrev i 1689 i sin beretning at Vinje kirke ble brent av svenske tropper i 1613 (evt. 1612) dog uden at Muren havde føye Skade, og at den ble satt i stand to år etter. Likevel ble kirken i 1630 beskrevet som i ferd med å råtne helt ned, og det er heller ingen andre kilder som bekrefter en brann. Kirken ble sterkt ombygd og utvidet i 1868-70, fra middelaldersk langkirke til kirke med korsformet grunnplan. I 1589 var Vinje (Snaasen/Snoszen/Snaaszen/Snaszæn) hovedkirke med annekskirke i Findelijd (Sørli) på gården Devika. Fram til da hadde også kirkene på Kvam og Ol vært anneks til Vinje, men disse ble nå lagt til hovedkirken på For i Stod prestegjeld. Kirken på Megard i Imsdalen like øst for hovedbygda i Snåsa nevnes ikke i 1589, så den var nok på dette tidspunkt nedlagt (Brendalsmo 2006:655ff m/ref.). Tidligere lå gårdstunene på Vinje og Hov få titalls meter fra kirke og kirkegård, og gårdsgrensen går i dag delvis over kirkegården. Ved å sammenholde de moderne ØK-kart med løpet for gårdsgrensene på et fotografi hos Skavlan (1965:289), viser det seg at det vestre hjørnet av Hovs eiendom rett nok går inn over kirkegården få titalls meter nordnordøst for kirkens kor, men denne delen av kirkegården må ut fra landskapet å dømme være en yngre utvidelse. Trolig ble dette området nord/nordøst for kirken tatt i bruk som gravplass først etter at prestegården brant i 1746, for da ble gårdshusene bygd opp igjen lenger vest. Dermed ble området åpent for en kirkegårdsutvidelse. Før prestegården brant i 1746, stod de fleste av husene på Vinje temmelig nær kirkebygget - iche 2 fadme [3,5 m] fra Vaabenhuset (Sandnes 1983:8f). Det gjorde de nok også tidligere (Skavlan 1965:291). Under Vinje, mot sør og tvers av elva Grana, ligger bnr. 10 Prestmoen. Navnets alder er usikker, men det er en mulighet at det kan settes i samband med et prestebosted før Vinje eksplisitt nevnes som prestegård i 1661. Rett vest for kirke og prestegård heter det Prestegårdsmyra. Det er kjent kun få fornminner fra området rundt kirken på Vinje. Sandnes (1956:88f) nevner funn av inventar fra to kvinnegraver fra vikingtid på gården. De gravhaugene som omtales av Schøning i 1774 (II:133) lå i noe avstand fra selve kirken. Det er i dag ingen synlige fornminner i kirkens umiddelbare nærhet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderske kirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Sofienberg kirke het opprinnelig Paulus kirke og ble innviet 1877 (nåværende Paulus kirke ble innviet i 1892). Kirken het en periode Petrus kirke før den fikk navnet Sofienberg. Den er treskipet og oppført i nyromansk stil i rød tegl etter tegninger av Jacob Wilhelm Nordan. Innvendig utsmykning av Otto Sinding, Maria Vigeland og Enevold Thømt. Parken var kirkegård frem til 1931. På nordsiden av kirken er det en jødisk gravplass, som nå er i prosess for å bli formelt fredet.
BØ (SOKNDAL, hvovedkirke), gnr. 56 Bø (Soknedal sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 56) Bø, opprinnelig Kirkebø (NG 15), er i 1355 (Soknardalls kirkiu, IV:374), men prest på stedet nevnes allerede i 1307 (DN IV:70). Det skal dessuten ha vært en «leigeprest» (vicarius) i Sokndal i 1322 som het Orm Alvsson (Jonsson 1987:25). I så fall viser det at Bø kirke kan ha vært en av de mer sentrale kirkene i bispedømmet i tida før Svartedauden, en av de tidlige hoved- eller fylkeskirker. Nåværende kirke er en tømmerbygning med korsformet grunnplan bygd i 1803. I årene 1734-40 ble det foretatt omfattende reparasjoner av en eldre kirke. Det ser ut til at denne eldre bygningen, som ble revet før nybyggingen i 1803, var et resultat av at en middelalderkirke sakte med sikkert og over år ble reparert og fikk materialer utskiftet, slik at den til slutt framsto som et lappverk av en tømmerbygning. Ut fra en tegning fra rundt 1850 kan det se ut til at nåværende kirke er reist på samme sted som den foregående, i og med at kirkegårdsmuren ligger nært opp til kirkebygningen – særlig mot vest, nord og øst. Materialer fra den revne kirken ble gjenanvendt i den nåværende (Haneberg & Sandsdalen 1953, Nesvold & al 2003, Jonsson 1987:26f). Delingsnavnene Kierckebøe, Midbøe og Østbøe opptrer først etter 1610 (NG 15), så gården var ikke delt i middelalderen. Prestebolet ved Bø kirke het opprinnelig Eik (NG 15). Denne er eksplisitt belagt som prestesete først rundt 1620 (St.S. 267). Presten bør likevel ha holdt til på Eik i seinmiddelalderen, i og med det store antall brev skrevet på Eik av presten. Trolig er Eik på et tidspunkt utgått av en opphavsgård hvis navn i ettertid er tapt, og der hovedbølet kun har fått navnet Bø. Kirkestedet ligger på nordbredden av Sokna, rett før denne og Litlå samlet renner ut i fjorden. 9. september 1467 var biskopen på Eik på visitas (DN IV:963), samt 11. september 1468 da biskopen var der med to kanniker og ga presten løyve til å makeskifte (dagens gnr. 77) Skaraass inn under mensa ved Bø kirke (DN XII:237). Skaaraas ble rundt 1620 brukt direkte under prestegården (St.S. 267). I 1418 bevitnet Bøpresten Styrmer Bårdsson en handelsavtale, men det spesielle ved denne er at den ble undertegnet og bevitnet j fyr nemdom stadh Eik (DN IV:806), jfr. også Lyngdal kirke (se denne). Begrepet «stađr» blir til vanlig benyttet ved omtale av bispeseter, klostre eller kirker med flere prester. Også dette kan være en antydning om at Bø var en av de gamle hoved- eller fylkeskirker i tidlig kristen tid. Ca. 1620 var Bø hovedkirke med anneks på Hidra. I all hovedsak ble det da svart prestetiende til hovedkirken fra begge sogn, med unntak for prestetienden fra Hidra sogn og fra én gård i Bø sogn som ble svart i form av reide (St.S. 265f). Kirken er trolig viet St. Jakob, da den i en besiktigelserapport fra 1678 benevnes «St. Jacobs Kirke her i Soggendal» (Haneberg & Sandsdalen 1953:12). Få hundre meter nord for kirken ligger Krossåsen, og rett inne i heiene finnes Preststøa. På Prestegården (Eik) ble det i 1972 funnet en runestein («Eiksteinen») under arbeid med å fjerne restene av en gammel bro (Prestebru) over Sokna, og som ble sprengt i 1941. Innskriften lyder: Sakse gjorde, med Guds takk, denne bro for sjelen til sin mor, Turid. Den er datert til første halvdel av 1000-tallet (pers.kom. T. Spurkland). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)