Tonsen kirke er oppført i 1961 etter tegninger av arkitektene Georg Greve og Geir Grung. Den er i betong som delvis er forblendet med rød tegl og naturstein. Kirken har høy arkitektonisk kvalitet og tross sitt moderne uttrykk framstår bygningen med et kirkelig preg med tårn og høye vindusnisjer. Kirken er en såkalt arbeidskirke og er tilknyttet boligområdet på Tonsenjordet.
TONSTAD STA. MARIA (SIRDAL), gnr. 52 Tonstad (Tonstad sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 52) Tonstad er ca. 1620 (Thonstad eller Syrredalls kiercke, St.S. 261), men sognet nevnes i 1461 (DN IV:949). Kirken står på østbredden av Sirdalsvatnet, i nordenden der Sira munner ut. Den eldste kirken på stedet var trolig en stavkirke. En runeinnskrift, observert i 1639 på materialer i daværende tårn, kan dateres til rundt 1200. Sentralt i innskriften er navnet Maria, sammen med navnet på en rekke hellige menn, og lokal tradisjon i 1643 hevdet at kirken var bygd «den hællig Jomfru Mariam (?) Jesv Christi Moder till ære, oc Kaldis endnu j thenne dag Mariu Miercke; Och hâr verit holldit it stort helligdom oc sammenkunnft, Mangesteder ifra, oc werit Kaldet - /: Mariu Messe». Middelalderkirken ble etter all sannsynlighet revet i 1625, og en langkirke i tømmer ble reist på samme tuftområde. Denne kirken ble i 1848/-52 erstattet av den nåværende, en langkirke i tømmer. Trolig ble nykirken reist noe til siden for den eldre, da det er observert graver i området under nåværende kirke. Det er gjort en rekke utvidelser av kirkegården siden 1852 og fram til 1923, da det ble kjøpt et område på Skeishaug rundt 200 meter nordøst for kirken (Netland 1952, Seland & al 2001:160ff). Ca. 1620 var Lund hovedkirke med annekser på Bakke, Tonstad, Gyland og Nes (Flekkefjord). Til samme tid ble kirketienden til anneksene Gyland og Nes svart som smørreide, og prestetienden i ost eller smør til Lund hovedkirke fra samtlige kirker i gjeldet ble gitt i form av reide (St.S. 263f). Ifølge lokal tradisjonen skal det i den første kristne tida ha vært reist et stort trekors på Tonstad, der prester holdt messe og «primet» folk (VAF top./ark. arkiv). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
TORPO, gnr. 12 Skjerping, Torpo (Torpo sogn). Kirken står på (gnr. 12) Skjerping. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør følgende av dagens gårder ha hørt til opphavsgården Torpo i tiden da kirken ble reist: Skjerping, (7) Torpo søndre, (8) Hagen, (9) Torpo, (10) Nyhus, (11) Nubgården og trolig flere av de øvrige nærliggende gårder. Torpo har således trolig vært navnet på en storenhet (”gaardsklynge”, NG 133). Nåværende kirke ble reist 1880 få meter nord for stavkirken, på den gamle stupultomta. Stavkirkens skip står intakt mens et nyere kortilbygg ble revet 1880. Kirken har rektangulært skip, og dens opprinnelige kor var rektangulært men smalere enn skipet og hadde apsidal avslutning. Trolig i andre halvdel av 1200-årene ble det oppført et lektorium på skipets østvegg. Under rivingen ble det funnet en portal med utskjæringer i Urnesstil, trolig fra en eldre kirke på stedet. Kirkegården ble utvidet 1880, 1901 (mot øst) og 1947 (mot nord). Terrenget er sterkt oppfylt mot vest der det er anlagt bårehus m/toiletter (NK 116ff, 144). Før reformasjonen skal Torpo ha vært hovedkirke i det seinere Ål prestegjeld, og Hemsedal kirke lå da til dette prestegjeldet – ikke til Nes (NK 116). Ifølge lokal tradisjon skal en biskop, som døde under visitas, være begravd i Torpo kirke. Han skal ha vært biskop i Stavanger før reformasjonen. Over den graven som tradisjonen utpeker som biskopens, rett ved kordøren, var det fortsatt rundt 1800 mulig å observere ”udskaaren i Gulvplanken, uden nogen Ziirlighed eller kunst, en Efterlignelse af hans Person; men af Ælde ganske forslidt” (Wiel 1743:109, ref. NK 140 m/diskusjon om graven). Fra kirkegården er bevart rest av en middelaldersk gravplate og et hjulkors (NK 144). Få titalls meter ned/sørvest for stavkirken og videre flere hundre meter i retning sørvest mot vest strekker det seg et gravfelt. (kartreferanse: BQ 062-5-2). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Funnsted for: Flintfunn. Oppgave over funnene som består for det meste av flint, men også av andre bergarter. a. 7 små flekker og flekkefragmenter av flint av noe varierende grålig farve. De synes ikke å ha vært viderebearbeidet. Lengde på den største 2,8 cm. b. Flat nærmest tresidig spån av mørk flint med tydelig retusj langs en av sidene. Kan ha vært anvendt som skraper. Største tverrmål 2,1 cm. c. Nakkepartiet av en fassettslepen spissnakket trinnøks av grågrønn bergart. Lengde 3,5 cm. d. 8 stk spalte og avfallsstykker av bergkrystall. e. Sandkub spalte ogavfallstykker av grålig flint. Enkelte stykker av en mørkere flint med hvite flekker. I samlingen ligger også noen stykker av kvarts. Arkeologisk meldinger av O.R. Grüner: Flintplass på Straume i Eid. Lasse Strømme har meldt frå om ein større flintlokalitet. Garden Straume ligg på vestsida av vågen som går inn frå Rødvenfjorden. Ein bygdeveg går rundt Vågen til garden Hamre. Der denne vegen let attom seg dyrka mark og får skog på øvre side tek flintfunna til, og dei held fram heilt til ein er på Hamre. I skrenten på øvre side av vegen har Lasse Strømme i mange år funnet flint. Det er noko bratt her med planta skog ovanfor. Flinten vert vel ført av vatn og flom ned til vegen. Ein finn han i eit kolaktig jordlag, men somme stader er dette laget gravi vekk av jordsig og flomvatn. Under ei synfaring saman fann vi 15 flintbitar, mest avfall frå reiskapstilverknad. I området er det også funnet en øks av lys flint. Men der var og ein bit, ikkje flint som var nakken av ei fasettslipt øks. Dette tyder på yngre steinalder, seier S. Marstrander, styraren ved Oldsaksamlinga i Trondheim der dei har fått funna tilsendt. Vi følgde ein traktorveg opp i skogen, og flintfunna held fram i hjulfara langt oppover mot Brentehaugen. Det tynne jordlaget somme stader fortel at flinten må ha liggja opphavleg på berre berget. Utan nærmare granskingar er det ikkje meir å seia, men det synest som om denne flintplassen er særs stor i flate og med mykje flint. Funnstaden ligg på garden til Hans Erik Skiri.
TORSKEN, gnr. 24 Torsken (Torsken sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 24) Torsken er i 1589 (Tosken kircke, Thr.R. 90). I 1490 lå gården/været til Arald Kane som del av Bjarkøygodset (DN VIII:426). Middelalderkirken sto trolig få meter fra den nåværende, dvs. midt på en stor gårdshaug merket med rune-R, i nåværende Torsken sentrum. Ved synfaring i 1770 ble kirken beskrevet som en liten torvtekt tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter og våpenhus men uten sakristi. I 1784 ble det bygget ny kirke på stedet, den nåværende, ”ca. 40 alner innafor den gamle tomta”. Hvorvidt ”innafor” betyr øst for (inn fjorden) eller nord for (lenger inn/opp fra strandkanten) er uvisst. Kirken er en tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter over korsskjæringen, våpenhus i vest og et lite kor/sakristi i øst. I forhold til finansieringen av byggingen hevdet futen i misjonskassa, som eide kirken, at prosten kun hadde de- og remontert den gamle bygningen og bare ”flytta den et lite stykke”, og ikke bygd med nytt tømmer. Dessuten skulle det gamle tuftområdet ha vært tørrere og bedre enn det nye. Av rettsreferatene framgår det at nybygget trolig ble reist utenfor den gamle kirkegården, da en husmann hadde måttet rive huset sitt for at det skulle bli plass til kirken. Lokal tradisjon hevder at ei presteenke som løsning skjenket 12 alen grunn hver vei (144 alen2) rundt nykirken (Brox 1965:184f, Trædal 2008:428ff). I 1589 lå Torsken som anneks under Trondenes kirke og ble betjent av en res.kap. i Gryllefjord (Thr.R. 90). I 1665 bodde presten på Torsken og hadde Gryllefjord som ”sit korshuus” (Trædal 2008:428 m/ref.). I 1731 ble Torsken eget kall, og den residerende kapellan/visepastor under Trondenes skulle i tillegg betjene Gryllefjord kirke (Mordt 2008:186). I 1810 ble Torsken slått sammen med Berg prestegjeld. Kjerkelva renner ned gjennom det østre av de to avmerkede områdene. På (25/1) Kongsnes er det på Kongsneset avgrenset et område merket med rune-R og benevnt Kirkegård (EP 263-5-1). Dette er tvers av Torskefjorden sør for Torsken. I 1723 lå Kongsnes som underbruk til Torsken (NG 76f), og trolig er dette en gravplass anlagt på kirkens eiendom. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
Den romanske steinkirken, som hadde et nær kvadratisk skip og et tilsvarende men smalere kor, ble i 1860 erstattet av en ny steinkirke på samme sted (NK 184f). Kirken står på (gnr. 85) Holm. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør både Holm og (dagens gnr. 86) Heie samt (84) Korseberg kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Det siste navnet antyder et tidligere kors i friluft rett ved kirken. I 1397 ble prestbolet ført som Prestbolet Hæidar og med skyldstørrelse (RB 511), rimligvis et bruk av kirkestedsgården, og på 1570-tallet ble kirkeregnskapene undertegnet på Heye (St. 33). I 1425 (ukj. dag) visiterte sira Helghe prester a Skipthueithum oc profaster j yttraluthanum j Borghasyslo (DN VII:380). Et brev skrevet under denne visitasen gjaldt en sjelegave fra den forrige presten, sira Gunnar. Han var ikke død, for to år seinere var han innblandet i en tvistesak om et engstykke under gården Hunn (DN III:687). Kirken har en romansk døpefont i kleber (NK 186).
TORVASTAD (hovedkirke), gnr. 6 (=131) Torvastad (Torvestad sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 131) Torvastad er i 1382 (Torfua stodhom kirkiu, DN XXI:165), men presten nevnes allerede i 1301 (DN IV:50). Da 1600-tallskirken ble revet i 1880 ble det i korveggen funnet et dragehode fra mønet på et husformet relikvieskrin fra 1100-tallet (Lexow 1958:37), og det er svært sannsynlig at Torvastad hadde kirke på denne tiden. Torvastad er en av de største gårdene på Karmøy og gammelt krongods i heleie (Bjørkvik 1999:11ff). Fra de eldste kirkeregnskapene ser det ut til at middelalderkirken var en stavbygning. På 1620-tallet ble det gjennomført større reparasjonsarbeider på den. Denne kirken ble revet i 1635, og en liten tømmerkirke ble bygd litt nordvest for der nåværende kirke står. På begynnelsen av 1880-tallet ble så tømmerkirken revet, og den nåværende kirke reist like ved (med andre ord i sørøst) og ble innviet i 1880. Pr. 1980 hadde Torvastad kirke 4-5 kirkegårder i bruk: Vestre kyrkjegard ved kirken I; den eldste, som ikke ser ut til å være utvidet utover det som skjedde ved nybygging av kirken i 1880; vestre kyrkjegard II på bnr. 11 av Torvastad få titalls meter sørvest for kirken; Minnekyrkjegarden med gamle gravplater rett på sørsiden av kirken; austre kyrkjegard på Mikkelsmyra sør for Munkaskar, opprettet 1898-99; Nordheim kyrkjegard dvs. Vår Frelsers gravlund i Haugesund (Øvrebø 1914, Jubileumsskrift 1980). Vestre kirkegård I, nordvest for nåværende kirke og stedet der de eldre kirkene sto, er fortsatt i bruk. 15. mai 1301 var biskop Arne på visitas på Karmøy og gjorde opp regnskap for prestene på Avaldsnes, Bø, Torvastad og Åkra (DN IV:50). Rundt 1620 var Torvastad hovedkirke med annekser på Haugo/Skåre og Utsira (St.S. 134f). Prestegården Hovland (opprinnelig Haugaland, NG 407), tidligere (gnr. 7) Prestegarden, er nå bnr. 8 av Torvastad, og den må på et tidspunkt være utgått av Torvastad. Både prestegårdstunet og kirken er situert midt i et større gravfelt, av hvilket svært lite er bevart. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder ac NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)