TØNJUM (LÆRDAL), gnr. 16 Tønjum (Tønjum sogn). Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian a Tunyum, BK 43b), mens prest er nevnt allerede i 1305 (sira Guðrleike a Tuninum, DN VIII:16). Nåværende kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan, står på (gnr. 16) Tønjum. Den ble reist i 1832 (1826, Laberg 1938:57) til erstatning for en stavkirke som blåste ned under en kraftig storm i januar 1824. Noe av de gamle materialene er gjenanvendt i nåværende kirke. Stavkirken var treskipet og hadde apsidal koravslutning. Skipet var 10,7x8,1 m, koret (inkl. apsiden) 6,9x4,4 m. Kirken hadde tårn i vest (6x6 alen) og svalgang rundt hele (Aaraas & al 2000b:284, Anker 2000:97ff m/ref.). Heiberg (1970:35f), med utgangspunkt i de bevarte portalvangene fra stavkirken og mynt- og brakteatfunn under kirken, mener kirken er reist rundt 1200 (jf Hohler, Anker 2000:99f m/ref.). Han viser videre til at det er spor av rødmaling på portaldekoren: ”Disse har engang i Tiden, maaske oprindelig, været overstrøget med rød Farve”. Skipet hadde portaler mot nord, vest og sør, og koret mot sør. Det er rimelig å anta at nåværende kirke står på samme tuftsted som den forrige. Tønjum er nabogård i sør til den tidligere kirkestedsgården (19. 20) Eri. Når det gjelder visitasen 1322-23 (DN VII:98), er det uklart hvorvidt presten nevnt som nr. 2 i brevet (sira Olafer) var ved kirken på Eri eller Hauge, eller et helt annet sted. Før ca. 1340 lå det godt med landskyldparter til så vel fabrica som mensa, derunder en part i abølet j Haughunum (BK 43a-44a). Når prestebolet i første halvdel av 1300-tallet omtales som abølet j Haughunum (skyld 14 ½ mmb til mensa), er den mest sannsynlige forklaringen at dette relaterer seg til Haugo, et bruk av nåværende (14) Voll nedre (hos Rygh: gnr. 18=Lærdal præstegaard), og ikke til kirkestedsgården (23) Hauge i Hauge sogn, nord for kirkestedsgårdene Tønjum og Eri. Ca. 1600 var Tønjum hovedkirke med annekser på Hauge, Rikheim, Borgund og Årdal (JBB 150ff). ”I Gruset af den omstyrtede Tønjums Kirke fandtes i Aaret 1826 en betydelig Samling af smaae Sølvbracteater og Mynter (…) Sammesteds findes en Jernring med Runeindskrift, som var festet i den gamle Kirkes Dør” (Neumann 1836:252). Tønjum var trolig tingsted i seinmiddelalderen (DN III:209, II:617, XII:600). Forekomsten av adel på gården i 1338 (DN II:227) antyder gammel storgård. Landskylden i høymiddelalder var trolig 40-50 mmb (Anker 2000:102). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Kirkested fra tidlig middelalder og til dagens Tønsberg domkirke. Lavranskirken nevnt først i 1200-1201 i Sverres saga, men er eldre. Den tilhører en omdiskutert gruppe østnorske romanske basilikaer. Foreslått som tidlig biskopskirke, men knyttet til kongmakten, gjennom nærhet til kongsgård og som kongelig kollegiatkirke. Kirken kjennes fra beskrivelse 1750 (J.Müller), malerier fra 1747 og 1770, 2 oppmålninger fra 1794-1814 (Arendt)og 1823 (L.D.Klüwer). Kirken sognekirke etter reformasjonen, brandt i 1683 og forfalt utover 1700-tallet. Tårnet revet i 1804 og resten i 1809-14. G.Fischer gjenoppdaget deler av kirkens fundamentmurer i 1939. Tønsberg kirke ble oppført i 1858, og ble domkirke da Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948.
BØ (TØRDAL), gnr. 48 Bø Kirkejord (Tørdal sogn). Nåværende kirke med korsformet grunnplan står på (gnr. 48) Bø Kirkejord. Det ble utført flere reparasjoner på en stavkirke på stedet, således 1630-34 og 1717. I 1748 ble ny kirke reist, men denne ble i 1808 erstattet med den nåværende (Sannes 1924:136f). Det kan se ut til at kirkene hele tiden er blitt reist i det samme området. I opphavsgården i tiden da kirken ble reist inngår dessuten (dagens gnr. 49) Bø Bærejord og (50) Bø nedre. Kirken er ikke nevnt i 1398 eller i stiftsboken på 1570-tallet, så det finnes ingen oversikter over landskyld til kirke eller prest i middelalderen. På 1570-tallet lå det en mindre skyldpart i Bøe i thiurredall til mensa ved Drangedal hovedkirke men uten bygsel (St. 50), så vi har ingen indikasjoner på et tidligere prestbol ved Bø kirke i middelalderen. Brevene som ble skrevet på Bø i 1443, 1466, 1469 og 1482 ble utferdiget av presten i Drangedal. Dette viser at det da ikke var egen prest ved Bø kirke (jfr. DN I:778, 1441). At det har ligget landskyld til fabrica vises ved et makeskifte i 1466 der biskop Gunnar byttet gården Grafuo som laa vnder Byaar kyrkio j Thyrysdal mot fire kuer, eller om sognebøndene heller ville, en tjærekjele til kirkens vedlikeholdsarbeid og ei ku til dens fabrica (DN I:876). Et annet brev fra 1469 (DN IX:307) viser det da lå jord også til mensa. Stiftsboken fra 1570-tallet er ellers svært etterrettelig, så det kan være at all landskyld til Bø kirke og prest er blitt lagt til hovedprest og -kirke i Drangedal før 1570, selv om et slikt arrangement var svært uvanlig. I 1401 lå det æingia tiund til kirken, men biskopen under visitas ligger iij neter ok faar æinkti cathedraticum (RB 571). Rett sør for kirken heter det Kjørkehaugen, og i vest mellom kirken og elva heter det Kjørkemyra. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkiregårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
UDNES, gnr. 222 Udnes nordre (Udenes sogn). Kirken står på (gnr. 222) Udnes nordre, sør for dagens gårdstun og helt mot spissen av et nes mellom Glomma i øst og en bekkeravine i vest. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Udnes nordre og (dagens gnr. 223) Udnes søndre trolig også (224) Strøm og (226) Veslestrøm med (226/4) Korsmo regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Muligens ble kirken brent av svenske tropper i 1567, men ca. 1615 ble det reist ny kirke på stedet. Trolig er det samme tuftsted som hele tiden er blitt benyttet og hvor kirken fra 1708 fortsatt står (NK 266). I 1394 ble det ikke ført verken prestbol eller landskyld til mensa ved kirken på Udnes (RB 477), og den skyldparten i Wdennes uten bygsel som på 1570-tallet lå til mensa ved Nes hovedkirke (St. 109) gir ingen klar indikasjon på et tidligere prestbol ved Udnes kirke. Trolig ble kirken i seinmiddelalderen betjent fra Nes hovedkirke. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 3 nattleger firi Næs ok Fenastada kirkiu, 1 nattlege firi Hennini ok Druggonæs, 1 nattlege firi Frøofs Vdionæs ok Aulini, og han tok (samlet) 10 huder i katedratikum årlig (RB 557). Navnet Korsmo antyder et kors i friluft i middelalderen. Drøye 100 m øst for kirken ved bredden av Glomma ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Eldre beskrivelse: Basisregistrering 1997: Udenes kirke med datering til 1700-tallet er listeført. Fjernet kirkebygg trolig fra middelalder. Kirkegården (R85709-4) fra middelalder og er automatisk fredet: Avgrenset av forstøtningsmur i S, kirkegårdsgjerde i N. Noe svakere grad av sikkerhet i N og S, avgrenset av terrengvariasjon, trerekke, gravstøtter og kart i N og S.
Akerhus fylkeskommune satte opp informasjonsskilt i 2014.
MYKLESTAD [Uggdal] (OPDAL/UGGDAL), gnr. 66 Myklestad (Opdal sogn). Nåværende kirke bygd 1876 står på (gnr. 66) Myklestad. Forløperen var en tømmerkirke bygd rundt 1630, og denne sto noe lenger ut på terrassen enn hva nykirken gjør. Tømmerkirken ble stående mens nykirken ble reist, ”tett atti den nye kyrkjetufta”. Lokalitet for middelalderkirken er ikke kjent (NK 257, Heggland 1975:272), men trolig sto den på samme sted som tømmerkirken. Kirken har hele tiden blitt benevnt Opdal/Uggdal kirke, og i 1570 var Opdall navnet på skipreidet. Glidningen i uttale/skrivemåte er skjedd fra –pp via –bb til –gg (NG 168). Forklaringen ligger mest trolig i at Opdal var navnet på en storenhet og der kirken innenfor denne ble reist på (nåværende gnr. 66) Myklestad. Kirkegården ligger sør for nåværende kirke i skråningen ned mot dalbunnen. Kirkens sørvegg ligger ca. 20 m inn fra en terrassekant som går nordøst-sørvest parallelt med den gamle kirkegårdsmuren som ligger i skråningen nedenfor. I sørøst har denne muren et rettvinklet hjørne, deretter følger muren skråningen videre oppover og løper inn mot det nåværende koret. Denne muren avgrenser trolig den gamle kirkegården. Sør for muren er kirkegården utvidet i to omganger (NK 266). Det finnes kirkegårder også på (38. 39) Amland og (4) Flateråker samt en koleragravplass på Jensvoll om lag 1 km fra kirken (NK 266). Kirkens inntekter er ikke nevnt i BK, trolig fordi siden der de skulle stått mangler. Den er heller ikke ført i registeret til BK i 1408, men Uppdals sokn nevnes i 1306 (BK 69a). Det ble ikke ført prestebol til kirken i middelalderen. Kort vei vest for kirken oppe i åsen heter det Likhellene, rett ned/sørvest for kirken ligger Kyrkjevatnet, og noe opp i dalføret mot nordøst heter det nær grensa mellom Reiso og (62) Borga – på Reisos grunn – Kyrkjeleitet. Ikke langt fra kirken heter det Presthusbakkane (Heggland 1964:277). Noen titalls meter øst for kirken tvers av veien ligger en gravhaug. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Grunnlag for grov lokalisering er dette: Kirken er ikke nevnt i St. eller JN så den må ha vært nedlagt før 1500-tallet. Nærmere tidspunkt for nedleggelse er usikkert, da et sognenavn kan holde seg som områdebetegnelse i lang tid etter at en kirke offisielt er nedlagt og tjeneste ikke holdes. Bygningen må likevel ha blitt holdt i bruk, for rester av den skal ha vært synlige i første del av 1800-tallet (NG 218). "Den gamle Ullensaker kirke skal etter sigende ha ligget straks ovenfor husene i Nedre Ullsaker, i hvert fall i forhold til der husene på denne gården lå på slutten av 1700-tallet (...) På Nedre Ullsaker finnes det den dag i dag et lite jordstykke som kalles "kjerkeflaten"" (Hille 1994), jf. ID 59314. Området er i dag til en viss grad et seterområde, men i tidlig og høymiddelalder var det trolig ei større grend her. (kartreferanse: CH 069-5-1) Sognet: 1337 (Vllinssakærs sokn, DN II:219), 1480 (Wllensakar sokn, DN IX:380)
ULLENSAKER DØPEREN JOHANNES OG ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 29 Ullensaker prestegård (Ullensaker sogn). Ullensaker romanske steinkirke stod et lite stykke nordøst for dagens kirke, ved et sideløp til Hynnabekken. Den ble ødelagt ved jordfall på (slutten av) 1400-tallet og så godt som intet er kjent med hensyn til dens bygning. En stavkirke ble så bygd der dagens kirke står, på grunnen til (gnr. 29) Ullensaker prestegård. Stavkirken ble utvidet til korskirke ca. 1650 og revet 1768, da en ny tømret korskirke ble reist på samme sted. Denne brant 1952 og en betongkirke ble innviet 1958 (NK 215ff). I 1393 ble prestbolet ført som Prestbolet alt uten navn men med skyldstørrelse (RB 437), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. I begynnelsen av 1500-tallet skifter kirkens navn i de skriftlige kilder fra Ullenshov til Ullensaker (jfr. NG 306). Sognenavnet er ikke så konsistent, men det kan skyldes at de fleste kildebelegg her er fra Akershusregisteret og navnet således kan være endret da dette registeret ble utferdiget. Årsaken til navneskiftet er trolig at den yngre trekirken ble reist på et annet bruk av kirkestedsgården og at dettes navn var Ullensaker (jfr NG 310, NK 216). Ifølge Rygh bør Ullinshof være det gamle navnet på kirkestedsgården (NG 306). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper må (dagens gnr. 27) Kroksrud og (28) Hilleren kunne iregnes i opphavsgården da kirken ble reist. I 1400 het det at det skulle gjøres åbud på prestbolet hver tredje vinter, at biskopen skulle ha 3 nattleger firi Vllinshof kirkiu under visitas, og at han tok 6 huder i katedratikum huerio aare (RB 557). Også i 1433 skulle biskopen under visitas ha 3 nattleger a Vllinshof (DN VI:448). Fra middelalderen er det bevart en døpefont i kleber fra rundt 1140 samt en rekke dørringer fra 1200-tallet (NK 224ff). Et bruk av prestegården kalles (29/111) Kirkedalen.