Hovedkirke/sognekirke for Uranienborg menighet, som ble utskilt fra Vestre Aker og opprettet 1880. Kirken er tegnet av Balthazar Lange og ble vigslet den 22. desember 1886. Bygget er formgitt i enkel nygotikk. I 1930-årene fikk interiøret sin nåværende utforming av arkitekt Arnstein Arneberg. Kirken har ikke gravplass, men parkmessige omgivelser.
Lokaliteten omfatter kirke og området rundt kirken.
URNES, gnr. 91 Urnes (Solvorn sogn). Eldste omtale av kirken er indirekte ved presten i 1322-23 (sira Erlender a Ornesi, DN VII:98). Kirkestedet ble nedlagt ved resolusjon 1881 og Fortidsforeningen overtok eierskapet i 1882. Den treskibede stavkirken fra ca. 1130 er blitt stående og kirkegården er tidvis i bruk. Kirken har rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor med tilbygg fra 1600-tallet. Det har tidligere vært svalgang rundt hele kirken. Bevart i skipets nordvegg er en portal fra en eldre kirke på stedet, daterbar til midten/slutten av 1000-tallet. Skipet har også en vestportal, men koret er uten portal. Stolpehull i grunnen under den stående kirke viser til en tredje kirke på stedet, trolig også fra 1000-tallet. Ved undersøkelsene rundt 1900 ble det funnet 115 mynter og brakteater under den stående kirkens golv, de eldste dekket hele 1100-tallet. Kirken har hatt to sidealtere og fastbenker langs veggene i skipet. Kirkens apside er sekundær. Kirken må ha hatt en spesiell status (også?) i etterreformatorisk tid, da den i 1708 hadde hele 112 leiedyr: 36 kyr, 40 geiter, 35 sauer og 1 gris (Heiberg 1970:23ff, Aaraas & al 2000b:253ff, Anker 2000:85ff m/ref.). I den stående kirken er kapitelene på søylene i skipet dekorert med forskjellige dyre-, menneske- og plantefigurer. Før ca. 1340 lå det kun tre skyldparter til fabrica og syv parter til mensa. Tre mmb av mensalgodset var øremerket at lysa kirkiunne. I tllegg ble det presisert: Nota at garðinn tækr landskylld af (BK 40b-41a). Det er ingen opplysninger om prestebol til kirken. Ca. 1600 lå Urnes som anneks til hovedkirken på Hafslo (JBB 143ff). I matrikkelen 1883 anføres som tilhørende Urnes sogn gårdene (86) Eikjum ytre, (87) Vedvika, (88) Eikjum indre, (89) Notedal, (91) Urnes, (92) Kinsedal, og (93) Åsen (NG 51). Urnes har fra langt tilbake i middelalderen ligget til mektige folk; i første halvdel av 1400-tallet eide Hartvig Krummedike gården, i 1661 av den adelige familie Brahe (Heiberg 1970:31). (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Fornminne 1 - 5: Oppfor det SV-re bruk er en langaktig forhøyning som må være gårdshaug. Den er 77 m i Ø-V, 45 m i N-S.I S-siden viste et prøvestikk 55 cm matjord og gamle sjødsellag. Her er tidligere ved pløyning funnet krittpiper. I nordsiden og oppå er laget tynnere. Midt etter ryggen går 2 parallelle voller som kan være sporene av et langhus som har vært pløyd over, 16 m l, 2 1/2 m br. innvendig, 5 1/2 m br. utvendig. Inne på"gulvet" er nesten ikke torv engang. I N-siden, nesten v/fjellfoten, hvor berget går i dagen, oppsamlet vi en hel del keramikk (1600-1700-årene) i myrpløyd åker. Mellom det S-dre prøvestikk og tufta ble det gravd enda et hull. Der var det 65 cm dypt til bunnen, med myrlag dypest. På det høyereliggende terreng ovenfor er det 2 helt sikre gravhauger, den ene velbevart, den andre med hull i toppen, samt 2 tvilsomme røyser. Fornminne 6 - 9: Halvt ute på nordsiden av fjorden er 2-3 nausttufter, hvor veien nå har tatt den nederste ende av hver. Rett innenfor dem, rett ned for 2 store steinsprang, er det ved veiarbeidet funnet et skiferbryne som ble gitt med til museet.
Fornminne 1 - 5: Oppfor det SV-re bruk er en langaktig forhøyning som må være gårdshaug. Den er 77 m i Ø-V, 45 m i N-S.I S-siden viste et prøvestikk 55 cm matjord og gamle sjødsellag. Her er tidligere ved pløyning funnet krittpiper. I nordsiden og oppå er laget tynnere. Midt etter ryggen går 2 parallelle voller som kan være sporene av et langhus som har vært pløyd over, 16 m l, 2 1/2 m br. innvendig, 5 1/2 m br. utvendig. Inne på"gulvet" er nesten ikke torv engang. I N-siden, nesten v/fjellfoten, hvor berget går i dagen, oppsamlet vi en hel del keramikk (1600-1700-årene) i myrpløyd åker. Mellom det S-dre prøvestikk og tufta ble det gravd enda et hull. Der var det 65 cm dypt til bunnen, med myrlag dypest. På det høyereliggende terreng ovenfor er det 2 helt sikre gravhauger, den ene velbevart, den andre med hull i toppen, samt 2 tvilsomme røyser. Fornminne 6 - 9: Halvt ute på nordsiden av fjorden er 2-3 nausttufter, hvor veien nå har tatt den nederste ende av hver. Rett innenfor dem, rett ned for 2 store steinsprang, er det ved veiarbeidet funnet et skiferbryne som ble gitt med til museet.
UTSIRA, gnr. 26 Austreim (Utsira sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 26) Nordvik på Utsira er ca. 1620 (Vdsirre kiercke), (St.S. 135), men det er liten tvil om at det var kirke der også tidligere. Utsira lå i seinmiddelalderen til Halsnøy kloster (Bjørkvik 1999:11), og rundt 1620 het det at klosteret da tok all tienden av fiskerbøndene der ute: «Dette er it armtt fiischeleyer». Kirken hadde da verken inventar eller ornamenter, het det (St.S. 135f). Til samme tid var Torvastad hovedkirke med annekser på Haugo/Skåre og Utsira (St.S. 134f). I 1704 ble kirken betjent fra Torvastad, og presten hadde med seg egen bibel. I 1704 skjedde et større reparasjonsarbeid, og ut fra beskrivelsen ser det ut til at kirken da var en liten laftebygning i tømmer. Denne ble i 1785 blitt erstattet av ny kirke, hvilken i hovedsak fortsatt står. Hele øya lå til Halsnøy kloster og var således trolig gammelt krongods (Svendsen & Ersland 2000:67ff, 186ff, 676ff). Den gamle gravplassen rundt kirken ser ut til å ha gått ut av bruk på 1970-tallet. Om lag 350 meten mot sør ligger en yngre gravplass. Nordvest for kirken, ute på odden, heter det Krossbarmen, Krossbergsvika og Krossbergsskjeret, vel en referanse til et tidligere kors i friluft. 1745 bodde det på Utsira «13 bønder og staar en liden kirke, hvori holdes 3 gange om aaret prædiken, nemlig St. Hans, Mikels og midfaste tider» (de Fine 1870:155). Ifølge utenlandske kilder skal en irsk eremitt i middelalderen ha bosatt seg på Utsira og bygget et lite kapell her (Svendsen & Ersland 2000:68, note 73). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
VÆRLO (UTVIK), gnr. 77 (=157) Værlo (Utvik sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Vtt uikum, BK 14b). Nåværende kirke bygd 1840, en langkirke i tømmer, står på (gnr. 157) Utvik på strandvollen der Storelva renner ut i Utvikfjorden. Den skal være reist på samme sted som en eldre tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd tidlig på 1600-tallet, og som hadde en prekestol med årstallet 1617. Denne hadde i sin tur erstattet en middelalderkirke, trolig et stavbygg – samtlig kirker visstnok på samme tuftsted. I 1902 ble kirken bygd noe om og ble utvidet med et åttekantet kor mot øst (Aaland 1932:10ff). Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til både mensa og fabrica (BK 14a-b). Ca. 1600 lå Utvik som anneks til hovedkirken i Innvik (JBB 111ff). På gården er det gjort flere gravfunn fra vikingtid, derunder et ”tett ved kirken” (Aaland 1932:51). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
UVDAL, gnr. 73 Prestegården (Opdal sogn). Stavkirken står på (gnr. 73) Prestegården hvis opprinnelige navn er Uppdalr (NG 443). Kirken er blitt utsatt for ombygginger i middelalderen ved at skip og kor ble forlenget, i 1684 ved at nytt og større kor erstattet det gamle og i 1723 ved at tverrarmer ble føyd til skipet. Den eldste kjente utgaven av kirken hadde rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor med apsidal avslutning. Ved arkeologiske undersøkelser under kirken i 1978 ble det påvist spor av en mulig eldre kirke. Nåværende Uvdal kirke ble reist 1893 om lag 2 km vest for stavkirken (NK 396ff). Kirkens døpefont av tre er trolig fra middelalderen, og fra kirkegården er det bevart et hjulkors av kleber (NK 415, 421).