VALLE (SØNDRE UNDAL, hovedkirke), gnr. 58 Undal prestegård (Valle sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 58) Undal prestegård, hvis opprinnelige navn er Valle (St.S. 240), er i 1390 (Uallar kirkiu, DN VII:323). Sogn (DN XV:21) og prest (DN XV:22) er nevnt noe tidligere i samme århundre. Kirken står ved østbredden av Audna, drøye tre kilometer opp fra der elva munner ut i Sniksfjorden. Elva er seilbar for båter og mindre skip opp til Valle. Middelalderkirken var mest sannsynlig en stavbygning. Den ble erstattet av en tømmerkirke bygd 1577, og byggherre var sogneprest Peder Claussøn Friis. Denne kirken skal ha stått helt nord på den nåværende kirkegård, og det er sannsynlig at også middelalderkirken hadde stått på dette tuftstedet. I tiden 1678-80 ble kirken tilbygd tverrskip og fikk således korsformet grunnplan. Denne kirken ble revet i 1793 etter at ny kirke, den nåværende, sto ferdig rundt 60 meter lenger sør – også denne med korsformet grunnplan. Det var tydelig at den gamle kirkegården på dette tidspunkt for lengst var for liten for menigheten (Vigeland 1970:47-59). Prestegården utgjorde kun en del av kirkestedsgården Valle, for rundt 1620 opplyses det at Østre Walle i 1492 var blitt makeskiftet under prestegården i bytte mot gården Presthus i Spangereid. Til samme tid lå Westre Walle til Hr. Esge Bilde (St.S. 240). Ca. 1620 var Valle hovedkirke med annekser på Spangereid, Vigmostad og Konsmo (St.S. 238f). Til samme tid ble kirketienden gitt som reide i anneksene Vigmostad og Konsmo i form av skinn samt én ost av hver gård, og tienden fra disse sognene til hovedkirkepresten på Valle i Undal var reide i form av smør, laks og ost (St.S. 239f). Valle var hovedkirke seinest i 1467 (DN XV:101). 8 september 1476 var biskopen på visitas på Valle (DN XV:101). Følgende tradisjon ble meddelt Faye av Hr. Provst Lassen (1815-1907): «Hr. Clausson ombyggede den gamle Kirke i Valle Sogn og flyttede den fra Gaarden Foss, ½ Miil længere op i Dalen, og ned til Prestegaarden. I den 1792 nedrevne Kirke fandtes paa en af Stolene følgende Inskription: ’Anno Christi 1577 haver jeg Peder Clausson, Sogneprest i Undal med Øvrighetens Bevilling, og efter min Hr. Biskops Raad, Magister Jørgen Erikssons og mine Sogen-Bønders Bøn og Begjering ladet bygge Valle Kirke af nye paa min egen Bekostning, og gav jeg Kirken til samme Bygning C Rdlr., det andet er mig af Kirken betalt, og Sognemændene gave dertil L Rdlr. Anno 1591 lod jeg bygge Choret dertil’» (Faye 1948:184). Det som her nevnes om flytting av kirken fra Foss til Valle er kun et tradisjonelt kirkeflyttingssagn. Foss kirke ble lagt ned før 1620, og yngste omtale av den er i 1489 (jf DN V:941, 942). Rett utenfor kirkegården på sørsiden, om lag 200 meter fra det middelalderske tuftstedet, ligger en stor gravhaug kalt Dronninghaugen. Trolig har det strukket seg et gravfelt fra denne og opp mot der middelalderkirken sto. (KIldegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder avNIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
VALLE (hovedkirke), gnr. 42 Valle prestegard (Vaddarhaujen, Valle sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 42) Valle prestegard er i 1328 (ecclesia de Wal, PN 24). Rundt 1620 var Valle hovedkirke med Hylestad som anneks (St.S. 168). Samtidig dro presten tiende av Bykle sogn, uten at Bykle omtales som anneks (St.S. 172f). Dette hadde sin bakgrunn i at Bykle kirke en periode rundt 1600 sto til forfalls, og i 1619 inngikk bygdefolket et forlik med biskopen: de fikk tre prekner i året mot å nybygge kirken samt svare presten «tiende, rettighed og skyds» (Blom 1896:127). Middelalderkirken på Valle var en stavbygning. Nåværende kirke er en tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd 1844. Da de nybygde Valle kirke i 1844 «tok dei tømmer i Rygnestad heii,- dei kallar det enno Kyrkjehaugan» (Løyland 1936:76). Kirkebygningene skal alltid ha stått på samme sted som nåværende kirke, «paa ’Vallarhaugjen’» (Blom 1896:111, Jansen & Ryningen 1994:103). I 1862 brant den gamle prestegården, hvilken lå «et lidet stykke nordenfor kirken, i Sagnskar» (Blom 1896:115). I følge Rygh heter gårdene gnr. 40-46 Vaddebø (Vallarbø), hvilket også er et gammelt bygdenavn (NG 227). Det er rimelig å se for seg Vallarbø som navnet på en såkalt storenhet eller herađ. Av en rekke middelalderbrev (1431, DN I:732, 1451 DN I:817, 1521 DN X:321, 1534 DN XXI:803 og 1542 DN XXI:858) framgår det at Vallarbø som storenhet da var oppløst, i og med at Viki, Kjeldeberg, Rike, Åkre og prestegarden da var separate navnegårder. Prestegårdens opprinnelige navn skal være Voll. Et diplom fra 1561 (DN VII:794) ble skrevet i «Valla prestegardhen», og ifølge en skrivelse fra sognepresten 1664 het prestegården «i gammel tid» Valle. «Valle (= Vodden) var ein storgard i bygda i gamal tid» (Nomeland 1970:57). I 1626 bestod denne av «Dølet, Haugebirke, Opsahl og Lilleøen (…) Prestegaardens indmark, der laa i teigblanding med naboerne tilligemed den med opsidderne i Noribø fælles benyttede havnegang i prestelien udskiftedes i aarene 1867-69. Paa samme tid deltes ogsaa den paa heien ved Opteelven liggende, i fællesskab med naboerne i Noribø eiede del af Finndalen (…) Beitet er overalt fælles med nabogaardene i Noribø undtagen paa den strækning af Finndalen paa vestre side af Opteelven, Optestøil kaldet, der som allerede anført, efter udskiftningen udelukkende tilhører prestegaarden, der har 1 sæter paa Optestøil og 1 sæter ved Nairekjøn, den sidste sammen med naboerne» (op.cit. s. 116f, jf St.S, 169f). Valle var på 1400-tallet rette tingsted (DN XI:265). Rett nordvest for kirken er et stryk i Otra kalt Prestefossen. I fjellsida rett øst for kirken og prestegården heter det Preststøyl og Prestækra. Forhenværende sogneprest til Valle, P. Blom (op.cit.), omtaler Valle kirke som «herredskirke» og presten som «herredsprest», men det er uklart om dette er gammel tradisjon eller en såkalt «lærd konstruksjon» av sognepresten. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Nåværende Vallset kirke står på (gnr. 348) Tomter. Ifølge Rygh er Vallset (Vallasetr) et tapt navn (NG 146). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Tomter også (dagens gnr. 137=347) Presterud samt trolig også flere av gårdene øst for disse ha vært del av opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Eldste skriftlige omtale av Presterud er i 1669, av Tomte i 1520 (NG 141f), hvilket antyder at disse kan være deler av en opphavsgård der navnet var Vallasetr. På 1570-tallet lå det en skyldpart (2 huder) i Thompte til mensa ved Romedal hovedkirke (st. 145), muligens identisk med (den seinere uskilte parten?) Presterud. Ifølge JN`s utgiver skulle i 1885 Tomter sogn endnu i daglig tale kaldes Valset sogn (JN 620, note). 1743 ble kirken beskrevet av presten som en ¿gammel trækircke¿ (Røgeberg 2004:37).
Kirkestedets lokalisering og avgrensing er uavklart. Punktmarkeringen erstatter tidligere registrering i Askeladden uten stedfesting.
VALUM, gnr. 20 Sæli med Gjæsen og Valum (Vang sogn). Ifølge Schøning (II:31), med referanse til biskop Johannes Nicolai Almanak-Bog, lå Vaardens-Kirke øde allerede i 1590. Sæli og Gjæsen er gamle -vin gårder. I 1604 ble Sæli skattet for to fullgårder, Valum for halvgård og Gjæsen for kvartgård (NG 85), og i løpet av etterreformatorisk tid har Gjæsen og Valum gått inn under Sæli. Utfra nåværende gårdsgrenseløp og gårds-/bruksnumre ligger trolig det tidligere tunområdet for Valum noen få hundre meter nordnordøst for nåværende tun på Sæli, rett opp for tunet på (gnr. 21) Tronhus, i et område med rester av et større gravfelt. Det lå ingen skyldparter i Valum til Vang kirkes mensa i 1570-årene (St. 139f) og som kunne ha indikert et tidligere prestebol til Valum kirke.
Den nåværende kirken fikk sin form og utseende etter en brann 1804. Kirken var opprinnelig en romansk steinkirke, trolig reist i første halvdel av 1100-tallet, med rektangulært skip og et smalere, tilnærmet kvadratisk kor og et kraftig tårn i vest. Så vel et steinsakristi i korets forlengelse mot øst som de to korsarmene som ble påbygd skipet ¿ den nordre bygd 1674 med stein fra den gamle ødelagte Kiøbstad Hammer ¿ er etterreformatoriske (Schøning II:29, Bugge 1957:454f). Kun vesttårnet er bevart av den middelalderske kirken. Kirken står på (gnr. 10) Vang prestegård, hvis opprinnelige navn er Vang (NG 82). I dette landskapet lar det seg ikke enkelt avgjøre hvorvidt Vang var navnet på opphavsgården i tiden da kirken ble reist.