De første kirkene i Venabygd sto på det gamle kirkestedet på Lunde, ID 171604. Kirkestedet ble 1780 flyttet fra Lunde til nabogården (gnr. 22) Forrestad der nåværende laftede kirke står (Hiorthøy 1786:133, jfr. NG 139). 1980:16).
VENNESLA, gnr. 6 Vennesla (Vennesla sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 6) Vennesla på vestbredden av Venneslafjorden er rundt 1620 (Wendislaa kiercke, St.S. 217). Kirken må da ha vært gammel, for rundt 1640 ble det trolig reist en ny kirke på stedet. Kirken hadde rundt 1620 en rekke gamle inventarstykker, bl.a. to små klokker som ble beskrevet som ubrukelige. I nåværende kirke finnes dessuten en flat gravstein, nedfelt i en dørterskel, og med grovt tilhugget kors. I følge D. Erdmann skal den være middelaldersk. Den lille trekirken fra 1600-tallet ble i 1830 erstattet av den nåværende langkirken i stein. De eldre kirkene sto trolig i området mellom den nåværende og hovedveien rett vest for kirken (Kvarstein & Kvarstein 1948:26, 324). Rundt 1620 var Oddernes hovedkirke med annekser på Vennesla, Sangesland/Øvrebø og Hægeland (St.S. 217f). Gården var den største i sognet i seinmiddelalder og tidlig nytid. «Vennesla svara 4 ½ eng. i utskyld til kruna, det tyder på at garden hadde administrative føremål i det gamle Agder-riket, før rikssamlinga» (Tveite 1956:443). Noen titalls meter sørøst for kirken ligger en hitflyttet (fra Ravnås) folkevandringstidsgrav, satt opp av P. Rolfsen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2015)
VEREID [Vereide](GLOPPEN), gnr. 59 Gloppen prestegard (Vereid sogn). Eldste omtale av kirken er i 1310 (ecclesia de Winreið, DN III:91), men en prest er nevnt i 1303 (DN XII:36). Steinkirken står på (gnr. 59) Gloppen prestegard hvis opprinnelige navn er Vereide indre (NG 467). Kirken har rektangulært skip og trolig opprinnelig et smalere, rektangulært kor. Ut fra stiltrekk er det rimelig å datere den til etter midten av 1100-tallet, men den er kraftig ombygd i nyere tid – bl.a. ble nytt kor satt opp i 1931. Kirken gjennomgikk trolig en større ombygging også i 1631. Vesttårnet i tre er fra 1879 (Aaraas & al 2000a:161ff). Prestegård er omtalt i 1401 (preststovona a adhrnemdo Vinreidhi, DN XIV:22). Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til mensa men intet til fabrica bortsett fra et kyrlag sau, ei geit og en sau (BK 15a-b). Ca. 1600 var Vereid hovedkirke med annekser på Austrheim, Gimmestad og Breim (JBB 99f). ”Lige udenfor Hovedkirkens Chor staaer et 2 ½ Alen høit antikt Steenkors (…) Paa Sandøren, i Syd fra Præstegaarden, staaer ved Stranden et antikt Steenkors, af Form og Størrelse, som det, der staaer paa Kirkegaarden” (Neumann 1836:259f); et tidligmiddelaldersk steinkors av den lille typen og som i dag står rett på nordsiden av kirken, skal ifølge lokal tradisjon være flyttet dit fra Korsvikja i forbindelse med gravleggingen av presten Torbjørn Arnesson rundt 1380 (Aaraas & al 2000a:153). ”Paa Kirkegaarden ligger en Liigsteen med en Gravskrift, i Middelalderen kaldt Munkeskrift, over en Sira Thorbjørn Andreassen” (Neumann 1836:260); en sira Torbjørn er kjent i 1380 (DN IX:175). 15 september 1310 var biskop Arne på visitas på i Nordfjord, og da ble kirken på Austrheim lagt som anneks til Vereid (DN III:91). I 1743 var Vereid hovedkirke med annekser på Gimmestad og Re (Løyland 2006:339). Det finnes en rekke gravhauger oppover i dalsiden nordøst for kirken, men ingen markeringer for slike nede i sjøkanten der kirken står. Det ser ut til at det kun i begrenset grad i dag blir gravlagt folk ved kirken, da en større gravplass finnes få hundre meter mot øst. Den gamle kirkegården målte i 1840 110x53 alen, og i 1868 ble arealet nær doblet ved at det ble anlagt ”tvo 5 alner høge terassar (hjellar) mot nord upp etter bakken” og der disse kom i jamnhøyde med en flat voll på nordsiden, slik at også denne ble del av gravbplassen. I 1890 skjedde en ny utvidelse, mot sydøst på drøye 660 m2 (Aaland 1935:103ff). På prestegården er det gjort flere gravfunn fra eldre jernalder, og det fantes tidligere en rekke gravhauger ved tunet og kirken. Fortsatt står en nær 4 m høy bautastein ved tunet (Aaland 1935:57f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
VESTBY STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 6 Vestby prestegård (Vestby sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken på (gnr. 6) Vestby prestegård, hvis opprinnelige navn er Vestby (NG 2), hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Korportalen og korets østvindu hadde spissbue, hvilket viser til en ombygging av disse to veggåpningene i seinmiddelalderen – noe som kan ha sammenheng med at presten ved Vestby da ble kannik ved domkirken i Oslo. Kirken ble revet 1885 da den nåværende kirken ble oppført på den østre utvidelsen av kirkegården (NK 1f). Dedikasjonen er etter RB 129. Ruinene av middelalderkirken befinner seg på kirkegården kort vei vest for nåværende kirke. Denne del av kirkegården utgjør det høyeste punktet i området med sentrum om lag 20 meter vest for kirken, og utstrekningen på denne forhøyningen er rundt 25-30 meter. Dette overensstemmer bra med hva som gjerne viser seg å være utstrekningen for mange middelalderkirkegårder. Det heter at terrenget er oppfylt der den gamle kirken sto (NK 1:8), noe som kan bekrefte antagelsen om middelalderkirkens plassering. Ca. 1400 ble prestbolet ført som prestbolet uten navn og med skyldstørrelse (RB 129), rimeligvis et bruk av kirkestedsgården. I 1400 lå biskopen under visitas ij neter a Vestby og han tok 4 huder i katedratikum (RB 548). 23 november 1339 visiterte prosten på Vestby (DN I:260), 23. februar 1364 en kannik (DN II:379), 25. februar 1368 biskop Halvard (DN III:360), 20. desember 1391 biskop Eystein (DN XXI:183). Ved dom 1426 av biskop Jens ble presten på Vestby tildømt følgende rettigheter i Garder kirke, i konflikt med presten på Hobøl: å ”hafua ok fylghæ tiundar jnnar gangor vtfærdher sem falla j fyrnempda Gardha kirkiusokn, ok offer thet sem faller ther vm kirkmesso daghen, ok sancti Laurencij dagh, tha han sægher ther messo eftir skyldu sinne” (DN I:711). Garder kirke ble 1426 betjent av begge disse prestene. På Revaug drøye 100 m sørøst for kirken ligger restene av et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Teltboplass med arran og matgjemme. Arran av fire store, flate steiner og flere mindre inn i arran 0,9 x 0,7 m, med to store flate steiner i N/NV. 1 m NV for arran er to store steiner, som kan markere teltåpningen. En del tilgrodd av mose, men fortsatt godt synlig og bra markert.