Funnsted for: T. 14263 a. Fasettslipt tverrøks av stein. b. Tveegget skiferspiss, steinalder (1930) T. 14491 Ovalt fiskesøkk med fure (1909) Begge funn gjort under jordarbeide på samme lokalitet.
2021: Geometri omtrentlig og lagt inn på bakgrunn av beskrivelse og orientering under ID 47041. Tradisjon der hevder:
"Iflg. tradisjonen skal her ha stått kirke, nevnes hos Kraft og Helland. Tidl. kaltes stedet "kirketuft" nå Kirkemo (17/64) [trolig teigen gbnr. 64/17]. Kirketufta er ukjent, men eieren, Jentoft Kristiansen (1966) mente den hadde ligget der huset hans står."
Hvorvidt denne tradisjonen er korrekt er uvisst, men bør vurderes. Hvilket hus som nevnes som lokalitet for tufta er uvisst, men er trolig et av husene rundt dette åpne krattområdet, muligens gbnr. 64/66. Om ID 47115 refererer til faktiske gravhauger vil dette passe inn i bildet, jf. andre kirkesteder. Må kontrolleres i felt.
ÅS STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 42 Ås (Ås sogn). Den romanske steinkirken, som ble revet i 1866, hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning. I gotisk tid ble koret utvidet mot øst og et steintårn ble reist i vest. En ny kirke i tegl ble reist få titalls meter sør for den gamle (NK 33f). Ruinen er fortsatt synlig som forhøyninger i plenen, idet området ikke blir benyttet til gravlegginger. Kirken står på (gnr. 42/7) Ås. Ca. 1400 ble prestbolet ført som Aas allan og med skyldstørrelse (RB 133), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Bruket tilsvarer dagens (gnr. 42) Ås og var prestegård fram til 1854 (NG 57). I et brev 1534 blir prestbolet kalt Voll (DN XIII:600, jfr. XIII:604), hvilket kan være det opprinnelige navnet på det bruk av Ås som ble prestbol (jfr. NG 58). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tilleg til Ås også (dagens gnr. 41) Norderås, (43) Sørås og (56) Østby kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist (jfr. NG 57ff). Trolig var Ås dessuten hovedgård i det Aas prebenda som ca. 1400 lå til korbrødrene ved domkirken i Oslo (RB 258). I 1400 skulle biskopen ha 3 nattleger firir Aass ok Kroar og han tok (samlet?) 6 huder i katedratikum (RB 549). 31 januar 1394 visiterte biskop Eystein på Ås (DN II:595). Ås kirke var etter all sannsynlighet fylkeskirke med storsogn: ifølge et brev 1330, der Þorbiorn vicarius a Ase hadde gitt en kvinne den siste olje (olæðhæ ek Gunnoro Þolfs kono), ble Kalstaðhum (12 Kålstad i Frogn sogn) sagt å ligge i Ås sogn (DN I:209). Ved en dom 1556 (DN XXI:1040) ble Åspresten tildømt rettigheter i et saltverk så lenge det var i drift (y Saltkædel Saatthen Saalenge Som hvn opholdis). Fra middelalderkirken er bevart en romansk døpefont i kleber (NK 38).
ÅS ST. MIKAEL, gnr. 60 Ås (Ås sogn). På 1570-tallet var fabrica til St. Mikaels kirke blitt lagt under hovedkirken på Hoff (St. 184), hvilket i praksis betyr at Ås da var lagt ned som kirkested. Bygningen ble likevel stående. Hr. Karl (prest på Toten i 1577) ”giorde der en gang tieniste om aarit, S. Michils tid” dvs. St. Mikaels dag 29 september, men på 1590-tallet skjedde ingen tjeneste i Aasemarck kircke/S. Michels capell (JN 17, 298). I andre halvdel av 1600-tallet (ca. 1670) skal kirken igjen ha blitt tatt i bruk, og 100 år seinere ble den betegnet som lovekirke og fikk da like hyppig tjeneste som annekskirkene i Toten prestegjeld (NG 90). Tidlig på 1700-tallet ble kirken påbygd med to vinger og fikk da korsformet grunnplan. Pga. dårlig vedlikehold ble kirken revet i 1780-årene. Ny kirke på samme sted, en tømmerkirke med korsformet grunnplan, sto ferdig i 1789. Denne brant ved lynnedslag i 1915. I 1921 sto en steinkirke med korsformet grunnplan ferdig på samme sted (Amlie et al 1996). Under 100 m nordvest for kirken ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Funnsted for: T. 17774 Kniv av skifer, steinalder. Funnet under grøfting av vassledning til skolehuset, ca 50-60 cm under gresstorven, i gruslag (1956). Ifølge gårdbruker Johan Arntsen, Hestvika.