Spydeberg prestegård har sammen med kirken røtter tilbake til middelalderen. Prestegården er først og fremst kjent fra professor Wilses reise og ble sterkt utbygget og forskjønnet under hans periode som sogneprest i Spydeberg. Prestegården spilte også en viktig rolle under krigen mot Sverige i 1814. Selv om anlegget i stor grad er endret siden den gang utgjør dagens hovedbygning første etasje av den som sto her i Wilses tid og som ble brukt i 1814. Rester fra Wilses berømte hageanlegg lar seg også spore i dagens anlegg.
Karl XIIs hus er kanskje det eldste og sikkert det mest myteomspunne huset i Tistedalen. I bakkene nedenfor bygningen lå de mange sagbrukene ved fossen. I dag er "luftetårnet" til kraftverkets rørgate nærmeste nabo, selv om også rørgata er ute av drift - siden 1955 går vannet i tunnel gjennom fjellet.
Tradisjonen forteller at liket etter den svenske kongen Karl XII ble brakt til dette huset etter at han var drept ved Fredriksten i 1718. Det er neppe tilfelle - et skriv fra 1700-tallet nevner at huset som var kongens hovedkvarter, var flyttet til Halden by. Der gikk det senere med i en bybrann.
Med sin særegne form og vinduskledde svalgang bærer Karl XIIs hus synlig preg av å være gammelt. Hvor gammelt vet vi ikke. Huset er satt sammen av flere laftede bygningskropper. Eldste del finner vi trolig rett inn for svalgangen i første etasje. Stua bakenfor, mot sør, er et eget laftet bygg som er satt inntil. Huset er også påbygd mot nord, det har vært bygd på i høyden og det har blitt røstet om. Bygningsdetaljer røper av deler av huset må være fra 1700-tallet.
Bygningen sto for fall i 1970-årene. Det ble omkring 1980 kjøpt av en privatperson som har satt huset i god stand. I dag er Karl XIIs hus familiebolig.
Et av Norges eldste bevarte herregårdsanlegg, beliggende i et slettelanskap med små fjellkoller og med kort vei til havet. Det gamle murhuset skriver seg fra midten av 1600-tallet, men deler av bygningen er kanskje enda eldre. Med sine tykke murer og vollgraver er anlegget beslektet med befestede danske herregårder. Huset brant i 1827. Mot gårsplassen fikk det nytt inngangsparti med søyler gjennom to etasjer. Modell var Søylegården i Halden, tegnet av arkitekt Grosch.
Parken domineres av dammene som kanskje har hatt vollgravfunksjon, mens gårdens driftsbygninger ligger på østsiden av bygdeveien. Nes er i privat eie.
Beskrivelse fra lokalitet:
Fornminne: Liten gravhaug, ca. 2 m i diam. Grunn forsenkning i midten. Gressvegetasjon rundt, men selve haugen har moltelyng med gresstuer i midten. (Fuglegjødsel). Kontrollregistrering i 2013 og det ble da gitt en ny plassering av gravrøysa: Liten rund haug, med fugletue i N-siden, mindre søkk i S-siden. Totalt overgrodd med lyng og mose. Mål: Diam. ca 3 m, h. ca 0,5 m.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kontrollregistrert i 2013: På høyeste punkt på en rund bergknatt, hoh. 12,5 m:
Liten rund haug, med fugletue i N-siden, mindre søkk i S-siden. Totalt overgrodd med lyng
og mose. Mål: Diam. ca 3 m, h. ca 0,5 m.
Heggedal Hovedgård ligger vakkert til på et høydedrag øst for Kistefossdammen, med utsikt over Heggedal og Gjellumvannet i nord. Den fredete hovedbygningen ligger i tunet sammen med et gammelt stabbur, en eldre sidebygning i sveitserstil og et nyere, rødt uthus. Tunet er omgitt av grønt hageanlegg og skog, med god avstand til eneboligbebyggelsen og skolearealene som grenser til eiendommen i øst og vest.
Øvre Valstad gård ligger vakkert til i Hvalstad-dalen, Kunstnerdalen i Asker. De to fredete stabburene ligger i et konstruert tun like nordvest for hovedbygningen, Otto og Tilla Valstads kunstnerhjem.
Hvalstand bad er et vellykket eksempel på funksjonalismens ideer og idealer om et tilrettelagt aktivt friluftsliv for den moderne byborger. Det tilrettelagte friluftslivet var en ny funksjon som i vesentlig grad kom med funksjonalismen, og som hører det 20. århundret til. Funksjonalismen idealer om å bringe «lys, luft og grønne omgivelse» inn i byene og bolig områdene var også en viktig faktor for at denne typen anlegg ble anlagt i 1930-årene.
Hvalstrand bad er tegnet av arkitekt Andre E. Peters. Anlegget ble bygge anmeldt i 1934 og stod ferdig i 1936.
Anlegget bestod opprinnelig av stupetårn, rutsjebane, restaurant, uværskur (leskur), røde-kors kiosken, «Direksjonen», toalettanlegg, garderobeanlegg og billetkiosker. Rutsjebanen og garderobeanlegget er revet. Andre enkeltelementer som er forsvunnet fra området er en sekskantet kiosk som stod på stranda mellom restauranten og stupetårnet, inngangsportalen ved innkjøring fra Slemmdalsveien, en portal ved parkeringsplassen og serveringsstedene ytterst på pirene ute i Leangbukta.
Det var flere brygger og utstående pirer knyttet til friluftsområdet på Hval. Av disse er 2 av brygger bevart.
De to viktigste enkeltelementent i friluftsbadet er stupetårnet og restauranten. Samtlige bygg har klare funksjonalistiske trekk som tilnærmet flate tak, og vinduer som enten er samlet i større felter eller i bånd. Andre typiske kjennetegn på trebygningene er kombinasjonen av stående og liggende panel, utstrakt bruk av takoverdekkende terrasser, ofte med utkragede tak, samt sammen stillingen av enkle geometriske former og bruken av avrundede hjørner. Også de små trebygningene er gitt en arkitektonisk utforming.
Stupetårnet var i så dårlig stand at det måtte rives, men det nye stupetårnet er bygd med tilnærmet samme materialer og tekniske løsninger som det gamle.
Hvalstrand bad er et kulturminne med høy autentisitet og stor arkitekturhistorisk verdi, og Hvalstrand bad er i dag det best bevarte bade-anlegget vi har fra denne perioden.