Nedre Papirmølle - Glads Mølle - Sandakerveien 10 A
opphav
Byantikvaren i Oslo
informasjon
Glads mølle regnes som Oslos eldste bevarte industribygning. Den ligger ved Beyerbrua og fossen vis-a-vis Vøyen gård og Hjula Veveri. Bygningen er av panelt tømmer med høy underetasje av mur og høyt mansardtak med arker. Den ligger malerisk til i et grøntområde i kjernen av "Akerselva miljøpark". Mot elva er det et nyere tilbygg i én etasje og kjeller. Inngang er mot nord, hvor det er en liten asfaltert parkeringsplass. Mot elva i sør er det et murt tilbygg for turbin, og her er murer og installasjoner knyttet til den tidligere vannkraftutnyttelsen. Nær bygningen står flere store trær som delvis skjuler anlegget sommerstid. Bygningen inngår i et nasjonalt viktig industrimiljø langs Akerselva, og er i kraft av sin høye alder og utforming unik i dette miljøet.
Lokaliteten er en del av Sagene kulturmiljø. Dette kulturmiljøet er inkludert i Byantikvarens oversikt over fredningsverdige bygninger, anlegg og miljøer. Det betyr at det har nasjonal verdi
Bygningen ble oppført som papirmølle i 1736, antakelig for handelshuset Collett og Leuch og kjøpmann Iver Elieson. På den tida lå det også en litt eldre papirmølle ved Akerselva. Denne kaltes Øvre papirmølle og var oppført av admiralitetsråd Gerhard Treschow. I 1740-åra ble disse møllene forenet under samme eiere. Driften av Nedre papirmølle var på 1800-tallet under ledelse av proprietær Glad, derav navnet Glads mølle. Driften ble nedlagt i 1870-åra og bygningen solgt til Hjula Veveri. Mølla var opprinnelig drevet av vannkraft. Det ble senere etablert kraftverk med el-generator i kjelleren, som også ga energi til Hjula Veveri. Trykkeri F.J. Stenersen A/S flyttet inn i 1959, de leide av daværende eier Oslo kommune, inntil de kjøpte eiendommen i 1985. Stenersen driver fortsatt trykkeri her.
Nedre Papirmølle - Glads Mølle - Sandakerveien 10 A
opphav
Byantikvaren i Oslo
informasjon
Glads mølle regnes som Oslos eldste bevarte industribygning. Den ligger ved Beyerbrua og fossen vis-a-vis Vøyen gård og Hjula Veveri. Bygningen er av panelt tømmer med høy underetasje av mur og høyt mansardtak med arker. Den ligger malerisk til i et grøntområde i kjernen av "Akerselva miljøpark". Mot elva er det et nyere tilbygg i én etasje og kjeller. Inngang er mot nord, hvor det er en liten asfaltert parkeringsplass. Mot elva i sør er det et murt tilbygg for turbin, og her er murer og installasjoner knyttet til den tidligere vannkraftutnyttelsen. Nær bygningen står flere store trær som delvis skjuler anlegget sommerstid. Bygningen inngår i et nasjonalt viktig industrimiljø langs Akerselva, og er i kraft av sin høye alder og utforming unik i dette miljøet.
Lokaliteten er en del av Sagene kulturmiljø. Dette kulturmiljøet er inkludert i Byantikvarens oversikt over fredningsverdige bygninger, anlegg og miljøer. Det betyr at det har nasjonal verdi
Bygningen ble oppført som papirmølle i 1736, antakelig for handelshuset Collett og Leuch og kjøpmann Iver Elieson. På den tida lå det også en litt eldre papirmølle ved Akerselva. Denne kaltes Øvre papirmølle og var oppført av admiralitetsråd Gerhard Treschow. I 1740-åra ble disse møllene forenet under samme eiere. Driften av Nedre papirmølle var på 1800-tallet under ledelse av proprietær Glad, derav navnet Glads mølle. Driften ble nedlagt i 1870-åra og bygningen solgt til Hjula Veveri. Mølla var opprinnelig drevet av vannkraft. Det ble senere etablert kraftverk med el-generator i kjelleren, som også ga energi til Hjula Veveri. Trykkeri F.J. Stenersen A/S flyttet inn i 1959, de leide av daværende eier Oslo kommune, inntil de kjøpte eiendommen i 1985. Stenersen driver fortsatt trykkeri her.
Ca. 1580. ble en bygning reist på deler av ruinene av bispeborgen fra 1200-tallet. Den ble oppført for borgermester Mule. Bygningen ble sterkt skadet i brann i 1624, men ble oppført igjen for borgermester Nils Toller. Dagens bygningen ble oppført for Karen Hausmanni 1725. I kjelleren er bispegårdens hvelvede middelaldermurer bevart, og i nordfløyens østre del ble bispekapellet gjenreist i 1950.
Barokkhagen er istandsatt etter mønster fra 1779. Anlegget, som i dag er museum, tilhører Oslo kommune.
Følgende er angitt som fredet i henhold til bystyrevedtak 8. november 1962, saknr. 261 "Fredning og bevaring av gamle bygninger etc. i Oslo": Teglsteinsbygning med to fløybygninger og "Bispekapellet", middelaldersk gjenreist naturstensbygning. Bystyrevedtaket stadfestet lista over bygninger m.v. i Oslo "som er fredet, samt over verdier av denne art som bør søkes bevart".
Oslo bispegård i Gamlebyen er bygget på deler av ruinene fra Olavsklosteret (Olavsklosteret er registrert som egen lokalitet, id 22323).
Middelalderens bispesete var lokalisert til Oslo Ladegård som ligger i umiddelbar nærhet til Olavsklosteret. De første protestantiske biskopene begynte å benytte deler av Olavsklosteret på slutten av 1500-tallet. Da biskopen fikk ny residens i 1624 ble tre hvelvede rom fra Olavsklosteret beholdt og brukt som kjeller i den nye bispegården. Bispegården ble besluttet revet i 1860, og eiendommen lagt ut for salg i 1874. Etter protester vedtok imidlertid Stortinget i 1882 at bispegårdens middelalderdel skulle bevares og restaureres, og resten skulle rives.
Det nye bispesetet ble tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer i nygotisk stil, oppført i årene 1883-84, og omfatter hovedbygningen med kontorer og representasjonslokaler og en stall/uthusbygning.
Fredningen etter paragraf 15 omfatter hovedbygningen med eksteriør og interiør og stallbygningens/uthusets eksteriør. Middelalderdelen av Oslo bispegård, som er eldre enn 1537, er automatisk fredet (id 22323).
Parken utgjør en del av Middelalderparkområdet, som er Nordens største sammenhengende område med ruiner fra middelalderen. Restene av middelalderbyen i Gamlebyen er et sammenhengende, automatisk fredet kulturminne.
Parken, som er 14 dekar stor, er avgrenset av St. Hallvards plass og Oslo gate i vest, Bispegata i sør, St. Hallvards gate i sørøst, Egedes gate i øst og Arups gate i nord. I nord og øst grenser eiendommen til boligbebyggelse fra slutten av 1800-tallet. Eiendommen har adkomst fra Egedes gate, hvor Gamlebyen skole ligger vis a vis.
Av fire norske dominikanerklostre fra middelalderen er Olavsklosteret i Oslo det eneste vi har bevarte bygningsrester av. Det er også det best bevarte byklosteret med en nesten komplett grunnplan. Tre rom fra klosterets østfløy er bevart i underetasjen på Bispegården; resten ligger som konserverte ruiner i Minneparken mellom ruinene av Hallvardskirken og Korskirken.
Hovedbygningen og stallen ble oppført i 1883-1884 etter tegninger av arkitekt Henrik Thrap-Meyer (1833-1910). Bygningene er i nygotisk stil og brukes i dag (2012) som kontor for biskopen. Etter reformasjonen og fram til 1985 bodde Oslos biskop på området.
Rekonstruert renessansehage.
Oslo bispegård i Gamlebyen er bygget på deler av ruinene fra Olavsklosteret (Olavsklosteret er registrert som egen lokalitet, id 22323).
Middelalderens bispesete var lokalisert til Oslo Ladegård som ligger i umiddelbar nærhet til Olavsklosteret. De første protestantiske biskopene begynte å benytte deler av Olavsklosteret på slutten av 1500-tallet. Da biskopen fikk ny residens i 1624 ble tre hvelvede rom fra Olavsklosteret beholdt og brukt som kjeller i den nye bispegården. Bispegården ble besluttet revet i 1860, og eiendommen lagt ut for salg i 1874. Etter protester vedtok imidlertid Stortinget i 1882 at bispegårdens middelalderdel skulle bevares og restaureres, og resten skulle rives.
Det nye bispesetet ble tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer i nygotisk stil, oppført i årene 1883-84, og omfatter hovedbygningen med kontorer og representasjonslokaler og en stall/uthusbygning.
Fredningen etter paragraf 15 omfatter hovedbygningen med eksteriør og interiør og stallbygningens/uthusets eksteriør. Middelalderdelen av Oslo bispegård, som er eldre enn 1537, er automatisk fredet (id 22323).
Parken utgjør en del av Middelalderparkområdet, som er Nordens største sammenhengende område med ruiner fra middelalderen. Restene av middelalderbyen i Gamlebyen er et sammenhengende, automatisk fredet kulturminne.
Parken, som er 14 dekar stor, er avgrenset av St. Hallvards plass og Oslo gate i vest, Bispegata i sør, St. Hallvards gate i sørøst, Egedes gate i øst og Arups gate i nord. I nord og øst grenser eiendommen til boligbebyggelse fra slutten av 1800-tallet. Eiendommen har adkomst fra Egedes gate, hvor Gamlebyen skole ligger vis a vis.
Av fire norske dominikanerklostre fra middelalderen er Olavsklosteret i Oslo det eneste vi har bevarte bygningsrester av. Det er også det best bevarte byklosteret med en nesten komplett grunnplan. Tre rom fra klosterets østfløy er bevart i underetasjen på Bispegården; resten ligger som konserverte ruiner i Minneparken mellom ruinene av Hallvardskirken og Korskirken.
Hovedbygningen og stallen ble oppført i 1883-1884 etter tegninger av arkitekt Henrik Thrap-Meyer (1833-1910). Bygningene er i nygotisk stil og brukes i dag (2012) som kontor for biskopen. Etter reformasjonen og fram til 1985 bodde Oslos biskop på området.
Rekonstruert renessansehage.
Lengst mot NV, ca 14 m S for gammelt veifar frem til gården, samling gravrøyser: Fornminne 1: Rundrøys av middels rundkamp. Uklart markert, lite tydelig i terrenget. Meget rasert. Hele sentrumspartiet utkastet og massen samlet i steinrøyser i kanten helholdsvis Ø og V for fornminnet. Formen dermed tilnærmet rektangulær, Ø-V orientert. Karakteriseres som røysrest. Omgitt av einerkratt og småbuskas. Sidene delvis dekket av lyng og mose, ellers bar. Mål: diameter 5 m, høyde 0,3 m. 15 m VSV for fornminne 1: Fornminne 2: Rundrøys av middels rundkamp, flatt sentrumsparti. Klart markert, meget dårlig synlig i terenget. Urørt. Tett overgrodd med kompakt mose, lyng og gresstorv. Tett omgitt av einerkratt og småbuskas. Mål: diameter 5 m, høyde 0,5 m. Området omkring røysene tett oversådd med rundkamp større blokker i mer eller mindre uregelmessige røysformasjoner. Mulig at noen av disse røysene er fornminner. krattvegetasjonen ofte så tett at det er vanskelig å danne seg et bilde av steinrøysen som dekkes av den.
Byens annet rådhus (1734–1843), og et av Oslos eldste bevarte hus. De eldste delene ble reist ca. 1625–30. Årstallet 1647 i ankerjernene på fasaden kan vise til en påbygging i forbindelse med at landkommissarius Johan Garmann det året tok huset i bruk som privatbolig. Huset er etter ham kalt Garmanngården.
Anlegget har en alderdommelig og lukket karakter, der særlig hovedfløyen med smårutete vinduer, slette, regulære fasader og svaiet valmtak framstår med 1600-talls karakter. Gråsteinsbygningen, opprinnelig fengsel, samt bakfløy med svalgang og sidefløy er oppført i ulike faser på 1700-tallet. Hovedgårdsrommet er et fint skjermet uterom, mens gårdsrommet med arresten er mer endret og preget av høyblokka inne i kvartalet. Sammen med Magistratgården i Dronningens gate 11 utgjør anlegget et fint fragment av 1600-tallets bymiljø.