Toetasjes teaterbygning i mur, bygd i flere etapper. Saltak med valmknekk i søndre hjørne, tekket med skifer. Scenehuset er landets eldste bevarte teaterlokale. Det ble innviet i 1816 og er dermed et kulturminne fra amatørteaterets og de private selskapers periode. Fra det eldste byggetrinnet er proceniet og balkongen med sine to losjer fremdeles i behold. Teateret ligger i et småskala trehusmiljø i to etasjer typisk for Trondheims eldre bebyggelse. Bygningen er omtrent i samme høyde som nabohusrekkene på andre siden av Prinsens gate og Erling Skakkes gate. Den nye teaterbygningen som ble bygd inntil den gamle i 1997 har en langt større fysisk skala, men er tilpasset den gamle i gesimshøyden mot gaten, men den inne i kvartalet er mange etasjer høyere.
FRA LOKALITET I SKE:
Kulturmiljø:
Teateret og Theatercaféen inngår i et småskala trehusmiljø i to etasjer som er typisk for Trondheims eldre bebyggelse. Bygningen er selv i omtrent samme høyde som disse nabohusrekkene på den andre siden av Prinsens gate og Erling Skakkes gate. Den nye teaterbygningen som ble bygget inntil den gamle i 1997 representerer en videreføring av stedets lange teatertradisjoner, men i en langt større fysisk skala enn tidligere. I arkitekturen er nybygget tilpasset den gamle i gesimshøydene mot gaten, mens den inne i kvartalet rager mange etasjer høyere.
Eiendomshistorikk:
Det var en livlig teatervirksomhet blant byens borgere ved slutten av 1700-tallet og mange teaterselskaper ble stiftet og forsvant igjen. Det forenede Dramatiske Selskab kjøpte i 1811 gartner Johan Fredrik Lohrmanns gård på hjørnet av Prinsens gate og Erling Skakkes gate der selskapet i flere år allerede hadde leid lokaler. Eldste del av det nåværende teater ble oppført i 1816 på denne eiendommen. Her på Kalvskinnet var da et landlig preget område i byens utkant med jorder og noen få fabrikkbygninger. Beliggenheten utenfor sentrale byområder bidro til at bygningen ikke ble rammet av omfattende bybranner. Gamle kart viser at bygningen på 1830-tallet var en av de øverste i Prinsens gate.
Massiv konstruksjon med overflate i sandstein og glass overdekning på bærende jernkonstruksjon, oppført 1890-årene. Trappeløp ut mot gaten ble revet 1931 i forbindelse med etablering av sporveistrase til Øya. Trappen omfattes av fredningen av bygningen.
Inntil teatret lå en eldre trebygning der selskapets vertinne, madame Lohrmann, drev bevertning og en slags publikumsfoyer. Denne bygningen ble i 1856 erstattet av den nåværende Theatercaféen etter at eiendommen samme år var overtatt av det nyopprettete "Det Trondhjemske Theater Interessentskab". Før dette hadde eiendommen vært på forskjellige private hender siden 1839, men med det nye selskapet og ny drift ble også teaterbygningen endret med nye publikumsfasiliteter. Det nye aksjeselskapet ble sittende som eier av teaterbygningen helt fram til den ble overtatt av det offentlige ved innføring av permanent offentlig støtte til teaterdrift i 1973 (kfr. Stortings proposisjon nr. 107 1971-72). Eierforholdet i Trøndelag Teater AS er i 2008: Staten 66,7 %, Sør-Trøndelag fylkeskommune 16,67 %, Trondheim kommune 16,67 %
Nabotomten der det nye teatret fra 1997 er oppført, ble forært til teateret av Trondheim kommune i 1983.
Havnegata 83, Bietilæanlegget, ligger i Indrebyen eller Indre Kvænby som for en stor del ble bebygd av finske innvandrere. Anlegget er en representant for typiske kombinerte jordbruks- og fiskeanlegg. Det skiller seg allikevel noe ut ved at sjøbruket ved denne gården var særlig omfattende. Den første brukeren satte opp stue og fjøs på eiendommen i slutten av 1870-årene. Det har bodd flere familier samtidig i våningshuset og disse har hatt hvert sitt fjøs. Dette er grunnen til at det er hele tre fjøsbygninger i anlegget. I 1937 ble fjøset øst for hovedbygningen oppført. Bygningen hadde opprinnelig stått som rorbu i Kvamvika vest for Vardø. Notbua sto også opprinnelig som rorbu i Kvamvika og ble flyttet til Bietilæanlegget i 1937. En innskrift på veggen om dårlig fiske er datert 1878, så bygningen må ha vært i bruk på den tiden. Bua ble skadet under krigen og en del endret da den ble reparert. På slippen står kutteren "Steinstrand" bygget 1916-19. I 1909-10 ble våningshuset utvidet og fullstendig endret til omtrent nåværende utseende med sveitserstils preg. Bygningen er en typisk representant for den panelarkitekturen som preget Vadsø før 2. verdenskrig.
I Ø-del av forhøyningen: Fornminne 1: Steinblandet rundhaug. Nokså uklar markering unntatt i SV. Svakt avrundet profil. Forsenkning i toppartiet. Litt utrotet i Ø-siden. Gressgrodd, buskas. Mål: diameter 8 m, høyde 1 m. Kant i kant mot VSV, på forhøyningens høyeste punkt: Fornminne 2: Rundhaug av samme materiale som fornminne 1. Nokså uklart markert. Bratte sider unntatt i V og Ø. Litt uregelmessig rund. Liten grop i toppen og Ø-side. Mål: diameter 16 m, høyde 2 m. 12 m SV for fornminne 2, på en lavere avsats: Fornminne 3: Rundhaug av jord og stein. Uklart markert. Avflatet profil. Gressbevokst. Mål: diameter 8 m, høyde 0,8 m. 8 m NV for fornminne 3: Fornminne 4: En lignende rundhaug som fornminne 3. Uklart markert, avflatet profil. Gressbevokst. Mål: diameter 7 m, høyde 0,8 m. Like Ø for fornminne 1: Fornminne 5: En lav diffus forhøyning påkjørt noen få åkersteiner. Muligens en haug? Like i N-veikant ca 15 m S for samling står en gråstein ca 1 x 0,5 x 0,2 m, innripet årstallet "1772". Fr. Gaustad har sett en haug (nr 6) like V for samlingen. Her er det nå slett dyrkamark.
Tuomainengården ligger i Ytre Kvænby. Gården representerer i dag det eneste komplette bygårdsanlegget etter den finske innvandringen i forrige århundre i Ytre Kvænby.
Brodtkorbanlegget ligger i fjæra innerst i Vestervågen. De to eldste buene, nord i anlegget skal være oppført omkring 1840 og de andre på slutten av 1800 tallet. Storsjåen ligger med langsiden mot sjøen mens de andre bygningene, saltbua og tranbua i nord og lillesjåen i syd, vender gavlen ut. Bygningene har kjerne i av laftet tømmer, men er for øvrig oppført i bindingsverk med stående yterkledning. Materialet er kraftig dimensjonert russetømmer. En del bord har interessante innskrivninger på russisk. Heishjulet er bevart i flere av bygningene.
Vardø fyrstasjon ligger på nordsiden av Hornøya ved Vardø. Fyrstasjonen ble opprettet i 1896, og er et led-/innseilingsfyr. Fyrstasjonens bygninger ble reparert etter krigen, men revet i 1959, slik at alle bygningene i dag er etterkrigsbebyggelse. Tuften etter det tidligere fyret med vokterbolig ligger nord for dagens anlegg.
Innenfor fredningsområdet er det foruten bygningene kulturminner som hvitmalte tregjerder, vei, tufter av tidligere fyr og fyrvokterbolig, oljeboder og landing.
På Hornøya er det adskillige spor etter tysk befestning med mindre anlegg.
Øya er også preget av meget rike fugleforekomster.
Fyrstasjonen ble automatisert og avfolket i 1991.
Plankelaft, "ferdighus" trolig produsert i Trøndelag. Bygningen er handverksmessig svært solid utført. Interiør godt vedlikeholdt, noe ombygd. Eksteriør delvis originalt, slitt. Planløsning delvis original.
Bremstein ligger på Geiterøya i Steinan på Helgelandskysten. Fyrstasjonen ble opprettet i 1925 og er et kystfyr. Fyret som er et 27 m høyt støpejernstårn, har en dramatisk virkning i havgapet utenfor Vega. Tårnet er spesielt med sine to store linseapparater på hvert sitt galleri. Bolighuset og maskin/ uthuset ligger tett samlet ved fyrtårnet, mens naustet ligger noe nedenfor mot sjøen. Landingsforholdene er gode i godt vær. Innenfor fredningsområdet er det foruten bygningene kulturminner som tufter etter tidligere tomannsbolig, utedo og maskinhus, lemurer, hager, gangvei, rødmalte stangjernsrekkverk og landing i betong.
Fyrstasjonen ble automatisert og avfolket i 1980.