Taubaneanlegg bestående av 100 taubanebukker, taubanesentral, taubanelager, stramme- og vinkelstasjoner og taubaneanlegg ved gruve 5-6. Se befaringsrapport av Bergmesteren 1988
Omfanget av fredningen
Fredningen omfatter de gjenstående delene av taubaneanlegget fra og med Gruve 6 i Adventdalen og Gruve 5 i Endalen til og med Taubanesentralen på Skjæringa.
Fredningen omfatter:
1. Alle taubanebukkene på strekningene, totalt 100.
2. Strammestasjonene, totalt 4.
3. Taubaneanlegget ved Gruve 6 = daganlegget nede i dalen - eksterior, interiør og tekniske installasjoner.
4. Taubaneanlegget ved Gruve 5 = silo og tappesentral - eksterior, interiør og tekniske installasjoner.
5. Vinkelstasjon ved Endalen - eksteriør, interiør og tekniske iristallasjoner.
6. Taubanesentralen - eksteriør og interiør inkludert verksted, smie, smørebu og tekniske installasjoner - alle med tilhørende løse gjenstander i og ved anleggene så som verktøy og ekstra deler til reparasjoner og utskiftninger.
7. Taubanelageret - eksteriør.
I fredningen inngår et område på 100 m i alle retninger rundt anlegget ved Gruve 5 og 6, samt en 200 m bred sone langs taubanetraseen utenfor sentrumsområdet og 20 m langs traseen inne i sentrumsområdet. Grensen for sentrumsområdet i dette tilfellet faller mellom taubanebukk nr. 7 og 8 ut fra Taubanesentralen (...). Fredningen omfatter ikke bygninger og anlegg som allerede ligger innenfor dette området uten å ha noen funksjonell sammenheng med taubaneanlegget.
Fredningen berører ikke vedlikehold og utvikling av eksisterende rørgater og veier gjennom det fredete området med mindre slike tiltak får innvirkning på konkrete elementer i det fredete taubaneanlegget.
Taubanene fra Gruve 1a, 1b, 2a og 2b samt Bane 3 ut til oppredningsverket (ORV) ved Hotellneset og rester etter bygninger under Taubanesentralen er automatisk fredet i henhold til Svalhardmiljøloven § 39 og omfattes dermed ikke av dette vedtaket.
Formålet med fredningen
Formålet med fredningen er å bevare de gjenstående delene av taubaneanlegget i Longyearbyen som en funksjonell enhet som gir et konkret og lettfattelig bilde av kullets tidligere vei fra gruvene til utskipningskaien.
Fredningens formål er i tillegg å bevare de tekniske installasjonene som representerer sin tids svar på Store Norske Spitsbergen Kulkompani a/s' (SNSK) industrielle transportbehov.
Formålet er videre å bevare anlegget som et symbol for det historiske Svalbard, Longyearbyen og den virksomheten som sammfunet ble bygd opp omkring.
Formålet med fredningen av området rundt taubaneanlegget er å sikre anleggets kulturhistoriske verdi og bevare dets virkning i landskapet.
Fredningsbestemmelser
Fredningsbestemmelsene gjelder i tillegg til Svalbardmiljølovens bestemmelser om vedtaksfredete kulturminner fra nyere tid.
1. Det er ikke tillatt å rive eller fjerne bygninger, konstruksjoner, tekniske installasjoner eller løse gjenstander som utgjør deler av det fredete anlegget.
2. Det er ikke tillatt å bygge om eller på annen måte endre bygningers eller konstruksjoners eksteriør eller interiør.
3. Utskifting av bygningselementer eller materialer, forandring av overflater eller annet som går ut over vanlig vedlikehold av anlegget er ikke tillatt.
4. Vedlikehold og istandsetting skal skje med materialer og metoder tilpasset anleggets egenart og på en måte som ikke reduserer de verdiene som er grunnlaget for fredningen.
5. Innenfor området som omfattes av fredningen må det ikke bygges eller foretas annet som strider mot fredningens formål.
6. Riksantikvaren kan etter søknad gi dispensasjon/or tiltak som ikke strider mot formålet med fredningen eller ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig, jf. Svalbardmiljøloven § 22.
I NØ: Fornminne 1: Rund, meget lav gravhaug. Uklart markert, men til dels tydelig i terrenget. Bygget av jord, iblandt enkelt stiner (påvist ved jordbor). I sentrum en oval, grunn forsenkning, som delvis munner ut i haugens V-side. Grsstorvdekke. Mål: diameter 7 m, høyde ca 1 m. Ca 10 m i SV for fornminne 1: Fornminne 2: Lignende lav, rund gravhaug. Uklart markert, men nokså tydelig i terrenget. Avrundet formet med avflatet topp. Noe utgravet i sidene. Åkerstein påkjørt i N-lig kant. Gresstorvdekke. Mål: diameter ca 6 m, høyde 0,6 - 0,8 m. Usikre fornminner, kan være berg med masser på. Ligger ifølge registrators opplysninger i sin helhet på 207/2.
Kongsberg Sølvverk er, med sin 300 år gamle gruvedrift, et kulturhistorisk miljø med stor verdi – både nasjonalt og internasjonalt. Kulturmiljøet ble fredet i 2003.
Kongsberg Sølvverk (1623 – 1958) var Norges første bergverk i varig drift. Verket var i eldre tid Norges viktigste bergverk og et av de største sølvverkene i Europa.
Det fredete området er preget av flere hundre års gruvedrift, og utgjør i dag et særegent landskap.
Foruten gruvene har også området et mangfold av kulturminner. Med dam- og rennesystemet, de mange verdifulle bygningene og de tekniske installasjonene, er Kongsberg Sølvverk et svært mangfoldig og spennende kulturmiljø.
Drammensveien 60 er et tidstypisk, offentlig signalbygg tegnet for Rikstrygdeverket av arkitekt F.S. Platou. Bygningskomplekset ble bygget i 1958-60 og består av en høyblokk i 10 etasjer, en lavblokk i 2-3 etasjer og et parkanlegg. Hageanlegget ble tegnet av plansjef E.Strøm i Oslo Parkvesen i 1960, med hagearkitektene Morten Grindåker og Egil Gabrielsen som tekniske konsulenter.
HISTORIKK/BESKRIVELSE SKE
Den første sosiale trygd i landet ble opprettet i 1895. Utviklingen av trygdesystemet kan sies å være grunnlaget for vår velferdsstat. Rikstrygdeverket forvalter dette systemet. I 1960 flyttet de inn i Drammensveien 60.
Anlegget består av en høyblokk og to lavblokker. Høyblokken inneholdt kontorer, men i 1. etasje var det posthus og apotek foruten vestibyle. I den 3-etasjes lavblokken var det kontorer i 1. og 2. etasje og et auditorium i 3. etasje. Boligblokken inneholdt tre leiligheter for anleggets funksjonærer og en barnehage.
Anlegget er oppført i modernistisk stil. Høyblokkens fasader preges av ribber samt vindus- og brystningsfelt. Bygningen har en knekk på hver av langsidene. Lavblokken føyer seg inntil høyblokken på nordsiden og har særegen kunstnerisk utsmykking mot gata/plassen. Denne blokken buer seg bakover, noe som gjør at det er frontfasaden som oppleves i det offentlige rom. Mellom høyblokken og lavblokken er det en park.
Høyblokken er bygd rundt en kjerne hvor vertikale føringer, birom samt trapper/heiser er plassert. Mot fasadene ligger kontorer og lignende. Det ble lagt stor vekt på innredingen av kontorene med fleksible systemer som muliggjorde endringer og hvor arkivskap, avlastningshyller etc ble innpasset og sammenbygget med vegger, teknisk anlegg mm. Høyblokken har en kjerne i armert betong. Dekkene spenner fra kjernen til fasadene. Fasadene er bygget opp av prefabrikkerte bærende søyler med akseavstand 1,25m. Veggelementene, som er i aksebredde og etasjehøyde, er fastboltet til søylenes innside. Søyler og horisontale etasjeskiller står i ubehandlet betong. Øvrige tette partier er kledd med prefabrikkerte svarte betongplater med frilagt singel.
VERNEVURDERING
Anlegget er et tidstypisk offentlig signalbygg og har store arkitektoniske og arkitekturhistoriske verdier. Det er et gjennomarbeidet helhetlig anlegg med en karakteristisk skulptural planform. Det er et av Oslo eldste intakte høyhus. Det knytter seg betydelige kunstneriske og kulturhistoriske verdier også til interiøret. Det knytter seg størst verdier til høyblokken og lavblokkens gavl og planform/høyde. Anlegget vil sannsynligvis være aktuelt for vern. Dersom vernet gjennomføres ved bruk av Plan- og bygningsloven, men vil da ikke kunne omfatte interiørene. Det kan være et alternativ å vurdere bruk av avtaler for å sikre vern av deler av interiøret. Vern kan omfatte høyblokkens eksteriør, kunstneriske utsmykking og de deler av interiøret som er opprinnelig i inngangspartiet og trappeoppgang. Det må legges sterk vekt på at dette må være godt fungerende kontorlokaler, det er derfor viktig at det åpnes for nødvendige innvendige endringer. For lavblokken bør det vurderes om vernet eventuelt skal omfatte delen nærmest Drammensveien.
Formål:
Formålet med fredningen av Drammensveien 60 og Observatorie terrasse 17 er å bevare et tidstypisk og helhetlig kontorkompleks med betydelige arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter. Fredningen skal sikre bygningene, utomhusområdet og de kulturhistoriske verdiene knyttet til anlegget som helhet.
Begrunnelse:
Administrasjonsbygget for Rikstrygdeverket i Drammensveien 60 og Observatorie terrasse 17 viser statens høye ambisjonsnivå for byggingen av et anlegg som skulle representere en sentral og grunnleggende velferdsordning. Det dokumenterer således framveksten av, og satsningen på, sentrale velferdsordninger i etterkrigstiden, og det vitner om en epoke da staten bygde kontorbygg for sine ulike etater.
Uavhengig av den statlige historiske konteksten har anlegget betydelig arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter. Form, materialbruk og kunstnerisk utsmykning er både tidstypisk og av høy kvalitet. I Drammensveien 60 og Observatorie terrasse 17 utgjør arkitektur, billedkunst og hageanlegg en helhet.
Anlegget dokumenterer også samfunnsutviklingen, der kvinner i større grad kom ut i arbeidslivet, vist ved at det her ble tilrettelagt med egen barnehage for barn av kvinnelige funksjonærer.
1980: Gravrøys, d ca 7m, h ca 0,5m. I SV er røysa beskåret litt av veien opp mot Einangfeltet, ellers synes den å være urørt. Røysa er bygget av store kantrundet og rundete blokker. To store granstubber står midt i røysa som forøvrig er overgrodd av gresstorv. 2002: Mulig gravrøys. I profilen i veiskjæringa på Ø-siden av fylkesveien ses restene av en noe jordblandet røys. I profilen har røysa et tverrmål på ca. 4,2 m, høyden er oppimot 0,6 m. Flere steiner er på vei til å skli ut og ned i veggrøfta. Det lot seg ikke gjøre å avgrense strukturen i overkant (på flaten ovenfor veiskjæringa). Der ligger det nemlig en samling stein, en rufsete rydningsrøys, delvis oppå den andre røysa. Røysene synes å være adskilt av et jordlag, og de antas å være lagt opp i helt forskjellige tidsperioder. Dersom den mulige gravrøysa virkelig er samme røys som den som ble registrert i forbindelse med reguleringsplanen for Sponvegen/Sponbakkadn i 1980, står det igjen enda mindre av røysa i dag enn den gang.
Rund kullgrop med markert voll rundt hele. Ytre diameter 7,5 m, indre diameter 4,3 m, dybde 1 m. Ved siden av kullgropa, inntil vollen i ØSØ, er det en annen rektangulært formet grop. Denne gropa er 1,6 m lang i NNØ-SSV-lig retning, 0,7 m bred og 0,4 m dyp. Kanskje den har vært forbundet med kullgropa på noe vis? På kullgropa vokser det et lite grantre på vollen i Ø, ellers er den dekket av grass. Nede i gropa lå det mye kvist.
Funnsted for 2 pilespisser av jern og 1 pilespiss eller kviblad av jern. På 1950-tallet fant Sigurd Nordby disse sakene mans han pløyde jordet. Funnet ble gjort i en bratt kneik i SV-lige ytterkant av jordet. Ved funnstedet grenser jordekanten til foten av skråningen - i S. Undertegnede ble vist et fotografi av gjenstandene, og sakene skal ha blitt levert til Wencke Slomann en eller annen gang. En datering eller et evt. C.nr. er imidlertid ikke kjent, men gjenstandene kan ha blitt registrert under aksesjonsnummer 2308 da de ble mottatt ved mueet. (Dette nummeret var skrevet bakpå fotoramma.) Etter fotografiet å dømme er det ikke samme pilespissene som finnes ved Valdres Folkemuseum.
R1: Jordblandet gravrøys med diameter 12 m, høyden varierer fra 0,6 m i NØ til 1,5 m i SV. I toppen er det to groper som kun er adskilt av en smal rygg. Den V-ligste gropa måler 2 x 2 m og er 0,6 m dyp, mens den Ø-lige gropa er 2,5 m lang (Ø-V) og 2 m bred. I V legger det en del steiner på siden av røysa. Disse kan stamme fra nevnte groper. I SV går det et dyretråkk tett innpå røysa. På røysa vokser det flere store grantrær, noen einerbusker, gress, mose og blåbærlyng. 3 m SSV for R1 og ute på kanten av en brink R2: Røys med uklar avgrensning. Virker svært omrotet, mange steiner synes å være kastet ut. Diameteren er omtrent 9 m og høyden 0,9 m. Flere store grantrær og einerbusker samt bunnvegetasjon vokser på røysa.
R1: Gravhaug med en diameter på ca. 19 m. Høyde mellom 3-4 m. I toppen er det en 3,3 x 6,2 m stor grop med lengderetning Ø-V. Gropa er 1 m dyp på det dypeste. Gropa synes å fortsette som en drøy 1 m bred "renne" nedover V-sida av haugen. I SØ er det et søkk som danner en hylle i sida på haugen. Flaten er ca. 3,5 m bred og 3,4 m dyp. Det finnes også flere mindre søkk rundt om på haugen. Oppå haugen ligger det et par gamle bordplanker. Noe rydningsstein er lagt inntil haugens fot. Det vokser mange bjørketrær og en mengde mindre løvtrær av forskjellige typer på haugen. Jorda er dyrket opp helt inntil gravhaugen. 5 m SØ for R1 R2: Mulig gravhaug. Ved tidspunktet for registreringen var denne lille haugen midt i åkeren fullstendig overgrodd med bringebærkatt og høyt gress. Formet virket noe oval med lengderetning NNV-SSØ. Tverrmålene er 5,4 og 4,6 m. Høyde ca. 0,5 m. I NV er ytterkanten av haugen fjernet, trolig under åkerarbeide. Her ender haugen i en 0,3 m høy loddrett kant som var helt bar for vegetasjon. Foruten i NØ er jorda dyrket opp helt innpå haugen.
St. Olavsstein kalt "Tingsteinen". Olav Haraldsson skal ha stått på denne steinen da han kom til Valdres. Det finnes helt sikkert flere opplysninger om dette sagnet, men undertegnede har ikke sporet opp disse. Selve steinen er en stor flyttsteinsblokk som ligger ute i Slidrefjorden like innved bredden. Tradisjonen som knytter seg til steinen er levende, og steinen bærer nå følgende inskripsjoner: "TING STEIN 1023" er hugget inn øverst i NØ-lige del av steinen, på den flata som vender inn mot land. "VED FORENINGEN AV SLIDREDOMENS 800-ÅRS JUBILEUM SØNDAG 4. OKTOBER 1987" står det øverst på Ø-sida som også er synlig fra Ø-sida fra fjorden. Ved Tingsteinen er det laget til en raste- og badeplass. To steinblokker er plasert mellom bredden og Tingsteinen, slik at man kan nå den uten å trå i vannet. En liten bjørk har funnet feste i en sprek på Ø-sida av steinen.