Lokalitet 2 lå på en liten flate, delvis inn i et skogholdt, som var topografisk avgrenset i alle retninger. Inne på flaten delvis på og langs berg i dagen, helt NV i sjakt 2, ble det påvist en struktur som tolkes som et ildsted. Ildstedet ble 14C-datert (VP3) til 1270-1410 e.Kr som tilsvarer middelalder. Strukturen artet seg som en tydelig konsentrasjon av kullfragmenter med forvitret berg inntil. Det ble ikke funnet løse steiner i tilknytting til strukturen. Ettersom den ligger like inntil og delvis på berg er den trolig ikke særlig dyp. Det ble ikke påvist kullfragmenter andre steder enn i tilknytting til strukturen i sjakt 2. Strukturen i sjakt 2 tolkes som rester etter et ildsted.
Rustad ligger i et ravinelandskap på vestsiden av Øyeren mellom Flateby og Kirkebygda. Landskapet bærer sterkt preg av siste istids vaskinger med dype raviner og smale rygger i mellom. Området består av tildels dyrket mark og tildels skogareal. Skogen består av for det meste åpen løvskog, men også enkelte lommer med tett granskog. Skogen vokser i de bratte skråningene og i bunnen av ravinene. Enkelte områder fremstår som noe mindre kupperte og disse er i all hovedsak oppdyrkede. Funnene består av to kokegroper og to nedgravninger.
Slaggforekomstar. Under pløying på stølsvollen kom det til syne 2 felt med svart, kolblanda jord med slaggklumpari. Felta ligg nær nordre kant av den gamle stølsvollen, ca 50 m NØ for den hytta som ligg lengst mot nord. Felta låg om lag 10 meter frå kvarandre og hadde storleik ca 3 x 5 meter i oval form. Slaggklumpane var små, om lag som valnøtter og mindre.
"I Kvitefjeldet ved Gaarden Eken holdt sig engang en Bergmand. En Kone, som gik til Kvien for at malke, hørte flere Aftener, at Bergmanden raabte: "Vil du bytte med mig i seks Gjeiter og en Kjyr?" Konen svarede ikke. En Dag fortalte hun dette for Manden sin. Han sagde: "Hører du det igjen, skal du sige, at du vil have Bukken med." Da hun atter kom til Kvien, raabtre Bergmanden som før, og hun svarede, som Manden havde sagt. Da Konen næste Morgen kom til Kvien, var den bedste Koen tagen, og Bjælden var hængt paa en af Grindene. De seks Gjeder og Bukken var satte istedetfor Koen. Byttet var godt; thi Gjederne melkede ualmindelig meget. Næste Sommer, da Folket drog tilstøls med sin Buskab, saa de den bortbyttede Ko staa høit oppe i Kvitefjeldet og raute efter Kvæget."
Feltet ligger på en lav bergflate som skråner ned mot bekken. Feltet domineres i stor grad av fotsålefigurer, men det finnes også linjefigurer, båtfigurer og en del uforståelige og eiendommelige figurer. I bekken nedenfor feltet er det funnet en liten skafthulløks (funn nr. T 18849). Hele området med lokaliteten Leirfall ble innkjøpt av staten i 1971 for midler fra Norsk Kulturråd. Statens eiendom omfatter et område med sentrum i prosesjonen på Leirfall III og en radius på 50 m. 1972 Ellingsen (top.ark): Feltet har vært oppmalt minst 3 ganger tidligere. Rester av rød, hvit og blå maling. Feltet ble malt opp med engelsk rød linoljemaling selv om det flere steder var umulig å fjerne restene av gammel maling. 1973 Ellingsen (top.ark): Supplerende oppmaling. 1975 Buhaug (top.ark): Vasking av berget med stiv børste for å fjerne algelag. Oppmaling. Marstrander og Sognnes 1999 s. 72: I 1990 ble feltet valgt ut til forsøk med ulike dokumentasjonsteknikker.
Beskrivelse fra lokalitet:
Det ble påvist et kullag som antageligvis representerer et avsviingslag i forbindelse med rydding av skog i forbindelse med beiting eller jordbruk. Kullaget var overleiret av masser øverst i søkesjakta. Ca 4m lenger ut på flaten mot S, lå kullaget like under torvoverflaten. Kullaget framstod som svarte kullholdige flekker med til dels store kullfragmenter i sjaktundergrunnen, og som en tydelig kullhorisont i profilveggen Avsviingslaget er stedvis omrotet av hestetråkk. To 14C-prøver daterte laget til henholdsvis 1450-1660 e.Kr. (VP1) og 1490-1660 f.Kr (VP2). Tidsangivelsen fra dateringene tilsvarer overgangen mellom middelalder og nyere tid.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kullag. Øverst i sjakta hvor terrenget ble brattere mot N var kullaget overleiret av masser. Ca 4m lenger ut på flaten mot S, lå kullaget like under torvoverflaten. Kullaget framstod som svarte kullholdige flekker med til dels store kullfragmenter i sjaktundergrunnen, og som en tydelig kullhorisont i profilveggen. Kullaget representerer et avsviingslag i forbindelse med rydding av skog i forbindelse med beiting eller jordbruk. Avsviingslaget ligger høyt i undergrunnen og er stedvis omrotet av hestetråkk. To 14C-prøver daterte laget til henholdsvis 1450-1660 e.Kr. (VP1) og 1490-1660 f.Kr (VP2). Tidsangivelsen fra dateringene tilsvarer således overgangen mellom middelalder og nyere tid.
"I Knyen, et høit, steilt Fjeld tæt ved Lyngdalsfjorden, en Fjerdingvei fra Farsund, holdt sig før i Tiden en Bergmand, som kaldtes Knyggebonden. Han havde et Skib, som de nærmestboende ofte saa kom seilende og med Et satte lige ind i Fjeldet. Skibet var bygget paa "Litle Solbjør", som ligger paa den anden Side af Fjeldet. Knyggebonden kom engang til Sandvigen, en Gaard paa Knyens vestre Side, for at laane en Skjeppe Rug. Han bad dem sætte Rugen paa Bursstenen (Stabursstenen); men de maatte ikke korse over Sækken. De skulde faa den igjen, naar hans Skib kom tilbage fra Danzig. Alt skedte efter Aftale, og de fik godt Maal igjen. En ung Kone i Sandvigen saa engang bagenfor Husene en ualmindelig stor, tyk Padde, og saa sagde hun til den: "Naar du fær Unge, ska eg væra Nerkaana." Kort efter kom Knyggebonden og bad hende komme og hjælpe hans Kone, som var i Barnsnød. Hun fulgte med ind i Fjeldet, og om lidt blev Barnet født. I Fjeldet var mange og fine Værelser. Knyggebonden satte Mad frem paa Bordet og bad Konen spise; men det vilde hun ikke. Han blev da vred og vilde ikke slippe henne ud. Hans Kone sagde da: "Slip hende ud og gjør hende ikke noget ondt; thi hun har intet ondt gjort mig". Konen fra Sandvigen var siden lidt rar."
"Ved Gaarden Øivold ikke langt fra Farsund er der en Aas, der kaldes Haugaasen. Der holdt sig engang en Del Bergmænd. EN Mand, der levede for ikke længe siden, saa dem ofte. I Solsætningen slap Bergmændene ofte ud en Mængde Kjør. Omtalte Mand tog en Kveld et Stykke Staal og kastede over en af Kjørene. Han beholdt den da og havde den længe. Men tilsidst fandt man den en Morgen død i Baasen. En kone fra Øhovden vilde engang til Øivolden med en Ko. Da hun kom paa Slettevoldene i Øivoldsmarken traf hun en stor Flok med Kreature, og der var ogsaa en gammel Kjærring, som sagde: "Ha naa Kjyra fort afsted, skun dæg aa gaa heim, før Baadne skrige af alle Kræfter!"