Steinkrets bestående av 6 steiner. Steinene markerer punkter i ytterkant av en rund krets med diameter på ca. 4m. Steinene er ca. 80-90 cm høye. Fire av steinene står oppreist, en ligger i kanten av kretsen, mens en ligger inne i kretsen. Det er en mindre forsenkning i sentrum av kretsen.
"Mellem Seland i Grinnem og Fos i Bjelland er omtrent en halv Mil. Midt imellem Gaardene er en Haug, Danefaldet kaldet. Ifølge Sagnet kjæmpede Selands og Fos' Kjuringer om Byttet. Den første tabte, den anden satte efter ham, dræbte ham paa Flugten og begrov ham i nævnte Haug. Han lagde en Sten over ham, og i Stenen satte han et Kors, som endnu sees. Ved Danefaldet er Byttet mellem begge Gaarde."
Jutulporten. Jutulporten er navnet på en bergvegg som ligger i lia bak Vågåmo sentrum. Bergveggen er formet som en ca 25 m høy flate som ser ut som en buet port. Jutulporten er et kjent motiv frå Vågå, og er avbildet på tegninger av både Werenskiold og Asbjørnsen. Til berget knytter det seg en rekke sagn. I følge tradisjonen skal Jutulen ha bodd i berget rett bak Vågå sentrum. Inngangen til hans hall var selve Jutulporten. Øvre Nordheradsveg går fra sentrum av Vågåmo og opp til Nordherad. Vegen ligger rett sør for og svært nær Jutulporten.
Beskrivelse fra lokalitet:
Fangstgrav bygget av stein som ligger på ei gress- og lavvokst slette på sørsiden av Dørålsvatnet. Det er kastet noen steiner i grava, men den er ellers i god stand. Det er ledegjerder ut fra hvert hjørne. De to sørlige ledegjerdene går til bratt skrånende terreng mot sør r og er 10 og 20 m lange. de to nordlige ledegjerdene er noe kortere. Det nordvestlige ledegjerdet overlapper delvis med en varderekke på 15 små varder som går hele veien ut til vannkanten (ca 45 m lang). Varderekka er noe forskjøvet i forhold til ledegjerdet. SNO bemerker i rapport: Kan det tenkes at varderekka ikke har noen direkte sammenheng med fangstgropa, men at funksjonen til vardene har vært å lede reinen ut på vannet? Opprinnelig Registreringsdato er ukjent, men trolig i løpet av 1960-tallet, derfor er den satt til 01.01.70. Lokalitetene 10404, 39767 og 39768 opprinnelig delt koordinat. I terrenget ligger 10404 lengst vest, 39768 lengst øst.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Nr 346 hos Barth. Grava ligger på en stor gress og moseslette på SV-siden av Dørålsvatnet. Grava er betydelig igjenrast. Ledegjerdene strekker seg opptil 30-40m, blant annet helt ned til vannet. Ledgjerdene er delvis overvokst. Det vestre ledegjerdet har små varder med tre meters mellomrom de siste 45m ned til vannet. Merknad kontrollregistreringav SNO 2016: Det nordvestlige ledegjerdet overlapper delvis med ei varderekke med 15 små varder som går hele veien ut til vannkanten og er 45 m langt.
Bak og vest for husene ble det ved jordborstikk funnet et ca. 70cm tykt kulturlag. I området som var ca. 10m i diameter vokser brennesler. Det er mulig at det har stått fjøs i området. Inntil og Ø for bolighuset nærmest gardsveien, var et tynt kulturlag. Åkeren ned mot viken øst for huset kan være gammel. Den har ikke vært myr. Nær tunet finnes gamle steingjerder. Området er interessant med tanke på jernalder - og middelaldergarden.
"Saa (Trættestykket) kaldes en Myr mellem Gaardene Vasland og Ertseid i Søndre Undal. Disse grænsede til hinanden, uden at nogen Grænse var bestemt, og da begge Eiere gik sammen for at afgjøre denne Sag, overfaldt den ene lumskeligen den anden. Denne var dog betænkt derpaa og tog igjen, og paa nævnte Stykke Mark holdt de paa aa kjæmpe lige til Kvelds, hvorpaa de gik hjem hver til dit."
Det har i lang tid vært strid om grensa mellom Hogganvik, Toftenes og Høksås på strekninga mellom Bongstø og Uvann. Hogganvikfolk hevdet at grensa skulle gå i strake strekk i samme linje som mellom Skjebstad og Torså, over Bongstø til Fageråsen og videre til Uvann. I følge sagnet skulle det ha vært kamp om byttet på Kvernhusåsen, en kjegleformet åstopp øst for Stormyra og nær bygdeveien. To hjuringer, en fra Hogganvik og en fra Høksås, møttes her og røyk uklar om beiteretten der oppe. Høksåshjuringen fikk overtaket, og fikk den andre utfor fjellet, så han falt ned og slo seg i hjel. Noen forteller at han fikk slept seg noen meter på sørsida av der veien går nå, og der skrev han noe på en stein med sin blodige finger. Dette ble så siden hogd ut i steinen, som i 1955 enda stod nær veien med en utydelig innskrift. Johan T Storaker forteller at begge falt ned fra fjellet. Hogganvikshjuringen traff en stein og døde, og blodet hans sprøytet ut over denne. Steinen er ennå rød, for menneskeblod kan ikke viskes ut. Høksåshjuringen overlevde fallet, krabbet bort til den nærmeste steinen og risset med fingeren i denne: K.I.S. 1632, (Knud Jørgensen) med Knuds bumerke som ennå brukes på Høksås. "Berg og Sten vare nok dengang bløde", bemerker Storaker tørt. Slagets kjerne er iallfall at Høksås fikk utvidet sin mark, og steinen ble kalt Blodtappen. I 1647 kunne folk vitne at det i lang tid hadde vært strid om byttet mellom Toftenes og Hogganvik.